Cecilie Ore (Foto: Ines Gellrich)

Inspirasjoner: Cecilie Ore velger Arne Nordheim

Det er mer enn 40 år siden Cecilie Ore traff Arne Nordheim for første gang. Fremdeles er den avdøde pioneren innen samtidsmusikk hennes største norske inspirasjonskilde.

Kalender

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer.

• Cecilie Ore, komponist. Har skrevet en rekke verker innen både vokal og instrumental samtidsmusikk, blant dem tetralogiene Codex Temporis og Tempora Mutantur, orkesterverket Nunc et Nunc, den elektroakustiske operaen A. – ein skuggeopera, korverket Come To The Edge! og den politiske stand up-romansen Who Do You Think You Are? Hun er mottaker av Arne Nordheims komponistpris og flere andre utmerkelser. Født 19. juli 1954, Oslo.

• Arne Nordheim, komponist. Pionér innen moderne norsk samtidsmusikk som debuterte med Essay for strykekvartett i 1954. Han var tidlig ute med elektroakustisk musikk, og skrev blant annet det viktige verket Solitaire i 1968. Arne Nordheims komponistpris ble opprettet i 2001, i forbindelse med hans 70-årsdag, og han mottok selv en rekke priser og utnevnelser. Født 20. juni 1931, Larvik, død 5. juni 2010, Oslo.

– Hva er det med Arne Nordheim som inspirerer deg?
– Det er to egenskaper ved musikk som jeg setter høyt. Det er originalitet og ekspressivitet, og Arne Nordheims musikk har begge disse kvalitetene, påpeker Cecilie Ore.
– Han både fascinerer og berører meg som lytter. Musikken hans har det jeg vil kalle en emosjonell tilstedeværelse. Det er umulig å forholde seg likegyldig til den. Derfor er han en viktig inspirasjonskilde som jeg alltid vender tilbake til.

Arne Nordheim i 2006 (Foto: Lisbeth Risnes/MIC)

Gjennom en lang karriere viste Arne Nordheim seg som en allsidig komponist og musiker. Orkesteret var hans fremste instrument, men han skrev orkesterverk, kammerverk, korverk og mye mer. Han hadde enorm betydning for fremveksten av moderne klassisk musikk, og var også en pionér innen elektroakustisk musikk. Han hentet mye inspirasjon i utlandet, og var høyt aktet her hjemme for sitt arbeid. Samtidig nådde han ut i verden med sin egen musikk, og hadde et stort navn også utenfor Norges grenser.

«Jeg skriver den musikken jeg liker, så får de andre skrive den musikken de liker.» Arne Nordheim

Cecilie Ore synes det er krevende å skulle trekke frem enkelte sider ved Nordheims virke fremfor andre, og understreker at det er «summen av hvordan han tenker som komponist som gjør at jeg liker det man gjør». Hvordan hun først møtte komponisten kan hun derimot svare på uten å blunke.
– Det var mens jeg studerte på Norges musikkhøgskole. Jeg hadde sommerjobb på MIC (MIC Norsk musikkinformasjon, red. anm.), som i dag er NB Noter. Da var jeg i midten av 20-årene, og det var der jeg traff Arne Nordheim og ble bedre kjent med hans musikk. Han ga meg partiturer og forklarte hvordan han arbeidet. Det første partituret jeg fikk var Nedstigningen med tekster av Stein Mehren, og verket gjorde et dypt inntrykk på meg. Etter det studerte jeg flere partiturer som Greening, Epitaffio og Doria og andre av de tidlige verkene. Helt konkret bidro disse verkene til at jeg selv satte meg ned og begynte å komponere.

– Er det mulig å høre i noen av verkene dine at du er tydelig inspirert av Arne Nordheim? Er det ting du har skrevet der du har hatt ham i større grad i tankene enn ellers?
– Altså, et av Arne Nordheims mottoer var «Jeg skriver den musikken jeg liker, så får de andre skrive den musikken de liker». Musikken vår er egentlig ganske forskjellig, og det er jo bra, men vi har begge komponert mange verk hvor tekst og stemme er bærende elementer. Arne var jo veldig opptatt av tekst, og mange av samtalene vi hadde handlet om litteratur og hvordan man kan bruke tekst i komponeringen. Et konkret eksempel er Clamavi, som er et verk for solo cello. Der bruker han en tekst fra Salmenes bok, salme 141, så vidt jeg husker, for å generere det musikalske materialet. Når han er ferdig med verket så fjerner han teksten, og cellomusikken står alene igjen. Jeg har også utviklet musikalsk materiale på tilsvarende måter.

Søker man det avantgarde må man våge å kaste seg ut i det ukjente og det uhørte. Men det hører også med til historien at vi begge har blitt mer tilgjengelige med alderen.

Musikken tok Arne Nordheim mange steder, og det kan man trygt si om Cecilie Ores produksjon også. Gjennom en snart 40 år lang karriere har hun beveget seg gjennom tid og rom og etablert sine egne plattformer i musikken, og som hos Nordheim har variasjonen vært betydelig. Blant Ores tidlige verker er tetralogien Codex Temporis, av musikkskribenten Erik Baumann omtalt som «ei rasende bikkje som løper siklende nedover veiene i etablerte villastrøk for å sette tenna i dem som bare digger klassisk musikk». Andre verk, som A. – ein skuggeopera, Adam & Eve – a Divine Comedy eller Come to the Edge! er musikalsk mildere i formen, men tematisk konfronterende.

Cecilie Ore og Arne Nordheim er tydelig forskjellige komponister, men er det spesielle ting de har felles? Har de noen felles grunntanker om det å lage musikk eller skape kunst?
– Da kommer jeg vel tilbake til det jeg sa til å begynne med om ekspressivitet og originalitet i musikken som er veldig viktig for oss begge. Så kan du si at det som skiller oss er at vi har et veldig ulikt temperament i musikken. Arne Nordheim skrev nok en musikk som ligger nærmere romantikken, mens min musikk lener seg i mye større grad på barokken.

– Det er en tilsynelatende kompromissløshet å spore hos dere begge, ingen av dere kan beskyldes for å skrive musikk som gir ved dørene?
– Det som preget Arne Nordheim var at han hadde en nysgjerrig og utforskende holdning til det han skapte. Han har hatt en enorm betydning for alle komponistene her hjemme. Han dro med seg impulser fra utlandet hjem til Norge, og åpnet veldig mange nye dører for både komponister og publikum. Han var banebrytende. Vi har jo til felles et ønske om å utforske nye landskap i musikken. Søker man det avantgarde må man våge å kaste seg ut i det ukjente og det uhørte. Men det hører også med til historien at vi begge har blitt mer tilgjengelige med alderen.

– Vi har jo til felles et ønske om å utforske nye landskap i musikken. Søker man det avantgarde må man våge å kaste seg ut i det ukjente og det uhørte, sier komponist Cecilie Ore om seg selv og inspirasjonskilden Arne Nordheim (Foto: Ketil Bom)

– Hva tror du det skyldes?
– Det er jeg usikker på, men det handler nok om en modningsprosess. Man må hele tiden lytte til nye og ulike sider av det materialet man arbeider med. I noen av mine senere verk har jeg helt konkret latt meg inspirere av både Mahalia Jackson og Purcell.

Hvordan vil Ore definere begrepet «elektroakustisk musikk» som hun og Nordheim har felles? Det er ganske mange tråder frem til dagens elektroniske musikk her.
Solitaire var et banebrytende verk, både for Arne Nordheim selv, men også for samtidens kolleger og publikum. I dette elektroakustiske verket sprengte han de tradisjonelle måtene vi oppfattet og skapte musikk på. Vi har begge laget rene elektroakustiske verk, og disse klanglige nyvinningene felte seg etter hvert ned i instrumentalmusikken, i kammer- og orkesterverkene, i vokalmusikken. Det ble viktig å ha fokus på rytme, tid og klag fremfor tradisjonell harmonisk og melodisk utvikling. Man måtte utforske andre og nye sider av musikken, og det var vel det som gjorde at vi og andre i avantgardemiljøet laget ganske kompromissløs musikk i en periode.

Arne Nordheim (Foto: Lisbeth Risnes)

– Arne Nordheim, og sikkert du også, beskyldes den dag i dag for å ha bedrevet «plingplongmusikk». Det er åpenbart veldig lett å avfeie det man ikke skjønner helt, men hva er nøkkelen for dem med utrente ører til å verdsette samtidsmusikk lik den dere skriver?
– Hva er egentlig «plingplongmusikk»? Om det er navnet på musikk man ikke helt forstår så vil jeg si: Forsøk å lytte med et åpent sinn, og lytt flere ganger. Den såkalte samtidsmusikken er i dag mye mer mangfoldig og lettere tilgjengelig enn for bare 10-15 år siden. Stilretninger og uttrykk blander seg på tvers av historie og sjangre. Det gjør at samtidsmusikken kanskje er mer gjenkjennelig. Bare se på filmmusikken. Her er det helt naturlig å akseptere en musikk som både er dissonerende og fremmedartet. Jeg tenker at jo mer variasjon og jo større spenn det er i samtidens musikk, dess rikere og mer dynamisk blir hele musikkmiljøet. Det veldig lett tilgjengelige må aldri utelukke det som er vanskeligere å forstå ved førstegangs lytting.

– Som komponist, har du iblant en instinktiv innfallsport til musikken du skriver, eller er du mer dogmatisk av natur?
– Jeg tenker at en av kunstens oppgaver er nettopp å bekjempe dogmer. Dette må man også gjøre i forholdet til egen musikk. Når stilretninger blir autoritære eller påstår å vite hva som er den «riktige» kunsten, er det på tide å gå en annen vei. Tidligere var jeg mye strengere i måten jeg arbeidet på, men erfaring har bidratt til at jeg nå jobber mye mer intuitivt, sier Cecilie Ore, som har skrevet både instrumentalmusikk, musikkdramatikk og vokalmusikk gjennom årenes løp.

– Ser du begrensninger i en eller flere musikkformer som gjør at du på et tidspunkt må bevege deg fra det ene til det andre, for å pushe de grensene, eller er det mer tilfeldige valg som gjør at det blir som det blir?
– Samspillet mellom å skrive instrumentalmusikk på den ene siden og vokalmusikk på den andre er fruktbart fordi det vokale påvirker instrumentalmusikken og omvendt. For meg er derfor vekselvirkningen både nødvendig og viktig. Den hjelper meg til å komme videre.

Jeg har gjentatte ganger i ulike prosjekter stilt spørsmålet «Hva vil det si å være sivilisert?», og dette spørsmålet har trigget mange av mine operaer og vokale verk.

– Det er spennende å hele tiden finne nye utfordringer, fortsetter hun. – Jeg har de siste par årene for eksempel skrevet programmusikk, og i mars neste år skal Edvard Munch Ensemblet urfremføre to nye strykekvartetter: Glacier Song og Morning Mist. Stykkene er del av en strykekvartett-trilogi som handler om fossefall, isbreer og tåke. Det har vært både inspirerende og utfordrende å lage en musikk hvor man skal kunne høre vannet, se isen og fornemme tåken. Jeg gleder meg til å jobbe med disse unge, virtuose og talentfulle musikerne.

Arne Nordheim til venstre, Lars Petter Hagen til høyre. I 2003 gikk Arne Nordheims komponistpris til den unge komponisten Lars Petter Hagen. Hagen er i dag ansatt i Oslo-Filharmonien, og rådsleder i Norsk kulturråd. (Foto: Ann Iren Ødeby)

– Arne Nordheim var en markant humanist, og du er uttalt politisk i musikken din, med en tydelig humanistisk slagside. På hvilke måter kan man finne denne typen fellestrekk hos dere, og hvordan synes du det er med på å forme kunsten deres?
– Her er det en vesentlig forskjell mellom oss. Vi er begge humanister, men Arne Nordheim brukte i større grad rent litterære tekster når han komponerte. Det har jeg også gjort, men i tillegg har jeg tatt opp temaer som jeg ikke vil kalle politiske, men samfunnskritiske. Jeg har gjentatte ganger i ulike prosjekter stilt spørsmålet «Hva vil det si å være sivilisert?», og dette spørsmålet har trigget mange av mine operaer og vokale verk. Temaene har omhandlet alt fra dødsstraff til vold mot kvinner og ytringsfrihet.

– Til slutt, hva synes du er det fineste Arne Nordheim skrev eller produserte?
– Det er virkelig umulig å svare på. Jeg kunne ramse opp minst 20 verk. Jeg liker godt de tidlige verkene som Solitaire, Greening, Epitaffio og Doria, men så har du de noe senere verkene Magma og Stormen, som også er fantastiske, avslutter Cecilie Ore.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Stillinger

Kirkemusiker

Aurskog-Høland kirkelige fellesråd

Salgs- og markedsansvarlig

Festspillene i Bergen

Daglig leder

Balansekunst

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev