Musikkhistorie og satslære bør knyttes tettere sammen, skriver Bjørnar Utne-Reitan.

Bjørnar Utne-Reitan

Se for deg en klassisk musikkutdanning uten teorifag. En musikkutdanning hvor det bare er én ting som betyr noe: øving. Man skal ikke se bort fra at det er nettopp dette en del studenter ønsker seg. Flere øvetimer, færre forelesninger. Men kunne det gått? Har musikkteoretiske disipliner som musikkhistorie og satslære utspilt sin rolle? Her kommer et noe bekymret hjertesukk fra en musikkteoristudent som opplever en utvikling hvor teorifagene forfaller.

En gradvis marginalisering
Min faglige bakgrunn er en bachelorgrad i musikkvitenskap fra Universitetet i Oslo. Her fikk vi skarve 20 studiepoeng i musikkhistorie. Dette ble unnagjort på ett semester med forbausende få forelesninger. Denne gjennomgangen av musikkhistorien var av mer generell art enn den jeg fikk på musikklinja. I senere tid har jeg sett meg nødt til å lese meg opp til det som tidligere var grunnleggende historisk kunnskap for enhver som hadde studert musikkvitenskap. For hvis jeg skal kunne reflektere rundt musikkhistorien, må jeg først kjenne dens tradisjonsrike narrative strukturer godt. Først når jeg gjør det, kan jeg være med på å nøste dem opp og gå den kritisk i sømmene.

Jeg tror på ingen måte at marginalisering av faget er forelesernes feil – det var tydelig at de satt inne med mye de vil få sagt, diskutert og problematisert. Men litt for mange forelesninger i musikkhistorie startet med «før var dette et kurs over fire uker, nå skal jeg presentere det for dere i løpet av en dobbelttime». Foreleserne måtte kutte ned stoffet til det minimale. Det ble lite tid til lytting, og til kritisk refleksjon. Ikke nok med at timene blir færre, men mengden stoff har for lengst blitt utvidet til å ikke bare omhandle klassisk musikkhistorie. Også pop, rock og jazz skal gjennomgås. Dette fører til en overfladisk og generalisert historiefortelling som jeg tror det skal mye til for å selge til studentene på en interessant måte. På flere institusjoner har det også ført til at man ikke foreleser om musikkhistorien før barokken. Middelalderen og renessansen er altså så godt som strøket fra pensum.

Hva med satslære?
I dagens ordning ved Norges musikkhøgskole, hvor jeg for tiden skriver master, må bachelorstudentene etter ett år med harmonilære velge mellom fire moduler: romantisk harmonikk, Bach-kontrapunkt, Palestrina-kontrapunkt eller sonatesatsform. Valgemnet har man i ett semester før satslæremodulen avsluttes med en gjennomgang av satsteknikker i det 20. århundres musikk, som alle må gjennom. Det er et innlysende problem knyttet til denne modellen: Man må velge, og derfor også velge bort. Den gjengse musikkstudent vil bare få utdanning i én av disse fire teoridisiplinene. Alle er ikke nødvendigvis avhengige av å kunne skrive kontrapunkt eller analysere romantisk harmonikk, men på lik linje med elementær harmonilæren inngår alle elementene i et grunnleggende fundament i musikkteori og -forståelse. Satsteknisk kunnskap, fra alle disse emnene, vil komme til nytte når man senere skal arbeide med musikk fra den vestlige «klassiske» tradisjonen – enten som utøver, lytter eller komponist. (Er det forresten mulig å lære seg å skrive godt kontrapunkt i løpet av ett semester? Enda en utfordring, altså.)

Også musikklinjene merker et senket teorinivå. Interessen for notebasert musikk blir mindre, noe som ble understreket i en artikkel publisert av Musikkultur 3. februar 2015. Etter å ha intervjuet elever ved musikklinjen ved Greåker vgs., fastslo journalist Marte Bjerke at «den rådende holdningen er at musikalitet ikke er avhengig av noter». Lektor Erlend Tunestveit fulgte opp med å si at det teoretiske nivået er «latterlig dårlig». Jeg er redd en beslektet holdning skal få fotfeste i høyere musikkutdanning: at det ikke er nødvendig med analytisk og historisk innsikt.

Les også: Musikkhøgskolen inn i Store norske leksikon

Et stort antall førsteårsstudenter på musikkutdanning i dag har aldri hatt opplæring i tradisjonell harmonilære. Den er for lengst borte fra de fleste musikklinjers undervisningspraksis. Slik grunnleggende teoretisk innsikt i den klassiske musikkens grunnstrukturer burde en kunne forvente av søkere til høyere musikkutdanning. Hva blir det neste? Notekurs for bachelorstudenter i musikk? Hvis utviklingen fortsetter, hvor lang tid vil det ta før harmonilæren, og til slutt hele satslærefaget, dukker under og forsvinner fra norsk musikkutdanning?

En spesialisert musikkutdanning
Så til innleggets overskrift: Har teorifagene utspilt sin rolle? Hvis vi utelukkende er mest opptatt av å utdanne utøvere på det høyeste tekniske nivå, så er de kanskje det. Man trenger ikke nødvendigvis å kunne analysere eller reflektere rundt musikkens plassering i historien for å kunne spille teknisk brilliant. Hvis vi derimot ønsker å utvikle studentenes forståelse for tradisjonen de er en del av og musikken de utøver – vi snakker enkelt og greit om en form for musikalsk dannelse – da er svaret et soleklart nei. For vi ønsker vel at fremtidens musikere, og musikklærere, skal fortette å ha innsikt i sitt virke og kunne reflektere rundt musikken gjennom innsiktsfulle analyser?

Et påtrengende spørsmål er selvsagt faginnholdets relevans, og det blir for enkelt å si at fagene ikke er relevante fordi man ikke ser en umiddelbar nytte. Forståelse for, og innsikt i, tradisjonen vår på et dypere nivå, er ikke nødvendigvis nyttig med én gang. Det handler igjen om dannelse, og om å utvikle musikere med høy kompetanse, også teoretisk. De vi utdanner skal ikke bare ut i konsertsalene for å spille innøvde noter, de skal også bli formidlere av musikken og dens kontekst, betydning og mening – kanskje til og med som lærere i musikkhistorie og andre teoretiske disipliner.

Arnold Schönberg argumenterer i «Against the specialist» for at musikere må ha innsikt i hele musikkfeltet, slik en lege må kjenne hele menneskekroppen. Det er ikke nok å bare kunne spille godt, man bør også ha god kjennskap til teori, historie og helst også kunne skrive egen musikk. Først når man har et solid teoretisk og praktisk grunnfundament, burde man kunne fordype seg i disipliner man synes er spesielt spennende. Spesialiseringen i musikkutdanningen har muligens blitt dratt for langt, og jeg er den første til å innrømme at jeg og min teorispesialisering er et eksempel på dette.

FØLG DEBATTEN: @BalladeNO på Twitter og BalladeNO på Facebook

Men mindre spesialisering er også et tveegget sverd, for hvor mye skal inkluderes i dette teoretiske grunnfundamentet? Inkluderer man for mye, vil man miste all mulighet til å kunne gå i dybden i teorifagene. Da vil man igjen miste grunnfundamentet jeg så håpløst prøver å definere som helt essensielt. Jeg er stor tilhenger av et bredt teoretisk fundament, men det må ikke gå på bekostning av kvalitet i utdanningen heller. Det er altså en skillelinje som må trekkes. Man må bli spesialisert nok uten at det går på bekostning av en grunnleggende, og helst også kritisk, kjennskap til musikkens teoretiske side. Roten til alle disse problemene er knyttet til avgrensning, som virker å være en helt umulig oppgave.

Teorifagenes videre rolle
Finnes det en ultimat form for teoriundervisning som løser disse utfordringene? Som ikke tar opp for mange undervisningstimer, men likevel gir dyp og bred innsikt? Nei. Men det finnes likevel mulighet for retningsendring som kanskje vil kunne øke forståelsen for viktigheten av disse fagene. Én løsning er å knytte musikkhistorie og satslære tettere sammen ved å jobbe med samme epoker i begge fag samtidig. Mens man studerer barokkens musikkhistorie kan man samtidig arbeide med analyse av barokkverk og kjennskap til sentrale satsteknikker fra barokken. På den måten kan fagene belyse og utfylle hverandre i større grad enn de gjør i dag. Jeg tror en slik innfallsvinkel vil kunne vise hvordan analyse, satsteknikk, kritikk og historikk henger sammen. Kanskje vil en mer enhetlig forståelse av teorifagene hjelpe studentene å finne en mer umiddelbar nytteverdi også i disse studiene, og ikke bare i øving og spilletimer.

Les også: Mellom teksten og musikken

I sin anmeldelse av Richard Taruskins monumentale The Oxford History of Western Music, skriver musikkforskeren Susan McClary at dette verket, med sine treffende analyser, er det eneste som burde blitt vurdert til bruk i både musikkhistorie og –teori på bachelornivå. (Termen «satslære» eksisterer ikke på engelsk, og faget er derfor hos McClary heller representert ved paraplybetegnelsen «musikkteori»). Men det er vel altfor stort? Fem tjukke bind, rundt 3500 sider, med pensum? Selvsagt er det det, og McClary mener vel heller ikke at det faktisk er veien å gå. Uttalelsen hennes fikk meg likevel til å tenke på hvordan man kan realisere en tettere sammenknytting av fagene. La oss gjennomføre et tankeeksperiment. Hadde man hatt forelesninger i musikkhistorie samkjørt med gruppetimer i satslære alle årene man tar bachelorgrad i musikk, kunne en undervisning etter Taruskins bøker vært gjennomførbar. Man kunne man hatt fem semester med kunstmusikkhistorie, ett semester per bind. De resterende tre burde blitt fylt med populærmusikk, jazz og folkemusikk – også her kombinert med undervisning i relevante analysemetoder og satsteknikker. Flere vil nok henge seg opp i den skjeve vektingen mellom klassisk og «resten» som jeg foreslår, men går man en utdanning i klassisk musikk, er det også naturlig å prioritere sin egen tradisjons historie og teori. Denne modellen vil nok forbli ønsketenkning, men kanskje det finnes muligheter for en såkalt gylden middelvei? Det er i alle fall ikke for sent å snu, enda.

En ferdigutdannet musikker bør ikke bare være kapabel til å spille notene (ev. dirigere eller komponere) perfekt, men også kunne reflektere kritisk rundt musikkens mening, dens plass i historien og dens stil. For å få til dette, må studenten få et solid teoretisk grunnlag gjennom fagene musikkhistorie og satslære. Fagene lever fortsatt, men hvor lang tid vil det ta før de er marginalisert til det ugjenkjennelige? Slik jeg ser det – fra mitt ståsted som student – trengs det en holdningsendring blant både studenter og institusjoner. Steg én er å øke forventingene til teoretisk nivå ved musikklinjer og i opptaksprosessen til høyere musikkutdanning. I musikkutdanningen bør man øke timeantallet i teoretiske disipliner, og prøve nye innfallsvinkler. Personlig tror jeg at et logisk sted å starte, er å knytte musikkhistorie og satslære tettere sammen. Det kan forhåpentligvis gjøre det enklere å formidle fagenes relevans og nytte til studentene. Alternativt kan vi alle sitte stille i båten, og se om teorifagene (om mulig) kan bli nedprioritert enda litt mer i årene fremover.

Bjørnar Utne-Reitan er komponist, arrangør og masterstudent ved Norges musikkhøgskole

Publisert:

Del: