Publisert:

Del:

Er det rom for en større utveksling mellom utdanningene innen skrivekunst og utøvende musikk?

© Jthornett / Flickr.com

Når man snakker med flere av de respektive utdanningene innen utøvende musikk og skrivekunst, avdekker det seg et mulig paradoks: De utøvende musikkutdanningene trekker i liten grad inn skrivekunst i utdanningen. Samtidig har ingen av de tre skrivekunstutdanningene egne emner i å skrive tekst til musikalske verker eller låttekster. Musikkutdanningene sier også at de har lite kjennskap til forfatterstudiene og omvendt.

Studieleder ved Institutt for musikk ved NTNU, Jørgen Langdalen, vedgår at han vet lite om studietilbudene innen skrivekunst. Han mener likevel at det finnes en bevissthet og interesse for tekst ved både det utøvende musikkstudiet, musikkvitenskap og musikkteknologi i Trondheim.

– Alle her er opptatt av tekst til musikk på forskjellige måter. Det har også vært utredet et mulig låtskriverstudium på tvers av alle tre studieprogrammene, forteller han.

Jørgen Langdalen Foto: NTNU

Langdalen peker på følgende eksempler på tekstundervisning ved NTNU:

• studenter i klassisk sang har kurs og workshops relatert til tekst og teksttolking
• studenter på musikkvitenskap har blant annet kurs i musikkteater med fokus på dramatisk tekst til opera, musikal osv.
• studenter på alle programmene har tilbud om workshop i låtskriving

Musikk er også i større grad blitt et tverrfaglig forskningsfelt, mener Langdalen.

– I kraft av nyere tverrfaglig forskning er det blitt mer fokus på tekst ved musikkutdanningene. På den andre siden ser vi at litteraturvitenskapen har interesse for musikkteater, sier Langdalen, som viser til at NTNU nylig ansatte operaforskeren Martin Wålberg som førsteamanuensis i litteraturvitenskap.

Kjetil Solvik, © NMH

Mange låtskrivere
Det er en kjent sak at det i dag er en rekke studenter ved NTNU som skriver låttekster, både blant studenter på utøvende musikk og ved musikkteknologistudiet.

– På jazzlinja går det for eksempel mange som skriver egne tekster. Det er interesse for å få til et felles fagtilbud, og det viser seg at låtskriving er veldig velegnet for læringsaktiviteter som seminarer og workshops, der man får testet ut ting med en gang, sier Langdalen.

Heller ikke studieleder ved Norges musikkhøgskole (NMH), Kjetil Solvik, kjenner til noe samarbeid med skrivekunstutdanningene, men han kaller det «interessant tanke».

– På NMH er det ikke veldig mye arbeid med tekst i dag. Vi har et valgemne som er kalt sanger/sangskriver, der det inngår noe, sier han.

Rune Christiansen Foto: Morten Brun

Fraværet av musikk
Verken Skrivekunstakademiet, eller forfatterstudiene i Bø (HiSN) og Tromsø (UiT) underviser på sin side i tekst til musikk. Forfatter og kunstnerisk leder ved forfatterstudiet i Bø, Rune Christiansen, valgte bort et slikt emne da han overtok ansvaret for studiet i 2012.

– Det var litt til og fra, i likhet med flere av ukesoppleggene våre, som for eksempel barne- og ungdomslitteratur. Et musikkemne er noe jeg stadig tenker på. Men jeg har ikke sett at det har vært noe stort behov, sier Christiansen.

Han sier det avgjørende er at han både opplever at det finnes en etterspørsel og at et emne kan ha betydning for studentene.

– Jeg er interessert i musikk og sangtekster. Både musikk, film og sangtekster er noe jeg bruker i undervisningen, og jeg kunne godt ha tenkt meg å finne frem til et opplegg. Men det må være noe relevant.

Teater og film er i motsetning til musikk faste innslag i studieplanene i Bø. Christiansen sier at han er tilbakeholden med å utvikle emner uten et klart formål, og at emner for emnets skyld kan være problematiske.

– Det blir noe fagpolitisk korrekt ved den typen sammenstillinger som tekst og musikk. Derfor holder jeg også litt avstand fra det. Men når jeg jobber med en roman, bruker jeg ofte musikk selv. Det setter i gang noe som ikke oppstår uten at jeg har det med meg, som av og til kan brukes aktivt inn mot skrivingen av romaner, sier Christiansen, som forteller at han skrev en roman «tonesatt» av amerikansk soul fra tidlig 1970-tall.

Anne Oterholm Foto: Pernille Marie Walvik

Usikker på etterspørselen
Forfatter og førsteamanuensis ved forfatterstudiet ved Kunstakademiet i Tromsø, Anne Oterholm, mener det er interessant å stille seg spørsmålet om hvorfor det ikke er større utveksling mellom tekst- og musikkutdanningene.

– Det er veldig vanskelig å si. Ettersom det ikke finnes noe emne i det, er det heller ingen som søker. Derimot er det flere og flere billedkunstnere som søker på studiet vårt. Man jobber mye tverrfaglig i kunstfeltene nå. Men enn så lenge, så er det innen billedkunst og litteratur vi ser det tydeligst, sier Oterholm.

Oterholm har holdt flere kurs for billedkunstnere på kunstakademiet som ønsker å jobbe både med tekst og bilder. Men hun opplever at det er lite som tyder på at interessen for emner om tekst til musikk er særlig stor blant forfatterstudentene.

– Men var det etterspørsel etter forfatterstudier for 30 år siden? Det har tatt mange år å etablere det faktum at man kan få mye ut av å gå på et forfatterstudium, og det er fremdeles ingen som vil si at man nødvendigvis blir forfatter av å gå der. Kanskje er det noe av det samme med musikktekster, at det finnes en skepsis til at man kan lære det, sier Oterholm.

Unnveig Aas Foto: Julia Naglestad

Verkstedsbasert undervisning
Mye ligger egentlig til rette for en større utveksling: Låtskriving undervises ofte i verkstedsbaserte former, akkurat som forfatterstudiene, og sistnevnte baserer seg også på sjangerorientert undervisning.

Unnveig Aas, som både gir ut musikk og litteratur under eget navn, har studert ved forfatterstudiet i Bø. Der foreslo hun å ha låtskriving som et emne.

– En del i klassen min syslet med musikk. Men når jeg tenker over det nå, er det like greit at det ikke ble noe av. Personlig tror jeg ikke låtskriving kan læres på samme måte som skjønnlitterær skriving fordi melodi, rytme osv. er en så stor del av låtskrivingen. Det vil bli feil å bli «dømt» på grunnlag av kun teksten, slik vi ville ha blitt i Bø. Om en skal lære om låtskriving, må det være fokus på melodi, rytme og tekst samtidig, sier hun.

Aas opplever likevel at hun har et stort utbytte av skrivekunstutdanningen når hun skriver låttekster.

– Jeg lærte å bygge opp et narrativ, jeg lærte mye teori om rim og rytme i lyrikk, og å formidle lyrikk. Mange av foreleserne, deriblant Rune Christiansen, brukte også musikk som hjelpemiddel i undervisningen. Jeg tror alle som driver med låtskriving kan ha utbytte av å studere skrivekunst, men om de kommer inn på grunnlag av innsendte låttekster er kanskje ikke så sikkert, sier Aas med henvisning til at de to måtene skrive på er vesensforskjellige.

Synne Øverland Knudsen Foto: Anne Valeur

– Silodeling
Et av de fremste eksemplene på et konsept der man spleiser unge forfattere og musikere og produsenter i dag, er podkasten Ferdigsnakka. Fanfare-redaktør og Ferdigsnakka-initiativtaker Synne Øverland Knudsen mener det eksisterer en silodeling mellom kunstfeltene i dag.

– Silodelingen kan man se på alt fra innretningen på akademia, til kulturpolitiske virkemidler som støtteordninger og kunstneriske utdanningsløp. Her tenker jeg at det helt mangler en samtale om hva som utgjør gode møter mellom kulturfelt. Men heller ikke «utveksling» i seg selv er tilstrekkelig, opplever jeg: Man kan jo spørre seg hvorfor det nærmest ikke finnes institusjoner med et kontinuerlig tverrfaglig blikk?

– Hvorfor skal tverrfaglighet bare være noe som oppstår enkelte ganger, og mellom feltene? Det finnes da vitterlig både former og kunstnere som er tverrfaglige – hele tiden, konstaterer hun.

Skrivekunstutdanningene er ett- eller toårige, og de vier allerede plass til en rekke skjønnlitterære sjangre. Men verken Anne Oterholm eller Rune Christiansen er avvisende til å prøve ut emner som involverer musikk i større grad enn i dag.

– Man kan for eksempel se for seg å benytte musikkvideoer og instrumentalmusikk som verktøy for den skrivende, eller trekke veksel på en musikers erfaringer i klasserommet. Men det er ikke sikkert resultatet nødvendigvis skal være at man lager noe sammen, sier Christiansen.

Det er antagelig gjengs at man ikke har inngående kjennskap til hverandres studieopplegg ved de ulike kunstutdanningene, avrunder forfatteren.

– Dermed går man kanskje glipp av noen muligheter. Men tverrfaglighet er også et slags fyndord, som fort er mest interessant på papiret. Det er et spørsmål om hva man skal ta bort innenfor budsjettrammer og semesterplaner. Å innføre et nytt emne vil gå utover noe. Det er kanskje der det store dilemmaet ligger, sier Christiansen.