Lytter for å lykkes som låtskriver

Det finnes en intersubjektiv forståelse av hva som gir en god musikkopplevelse, hevder Sølve Styve Etnestad i masteroppgaven «Kvifor likar vi den same låta?».
– Det bunner i at vi kommer fra samme kultur, og har med oss mange av de samme kulturelle betingelsene. Det er i hvert fall mye av svaret på hvorfor vi liker den samme låta, sier Etnestad til Ballade, og gjør en inkluderende håndbevegelse.
– Men jeg tror også at det på et generelt plan ligger noen like opplevingsmønster og forventninger i oss mennesker. Måten vi tar til oss informasjon på er i stor grad lik i alle kulturer, men måten vi reagerer på informasjonen er forskjellig. Det oppstår dermed intersubjektive opplevelser av at noe «treffer», eller endrer seg i et bestemt øyeblikk. Men hva reaksjonen blir, varierer.
Pop som premiss
Oppgaven bygger på intervjuer med 50 informanter som hører til i samme kor. Informantene hadde musikkinteressen felles, men ellers relativt ulik bakgrunn hva gjelder alder og utdannelse. Alle informantene var norske.
De ble presentert for et utvalg poplåter fra de siste ti årene, laget av artisten selv, eller av artisten i samarbeid med andre. Etnestads tese er at en involvering i låtskrivingen har noe å si for hvordan sangene blir formidlet.
– Jeg ønsket å favne bredden innenfor populærmusikalske uttrykk. Hadde jeg bare valgt én form for pop, hadde jeg sannsynligvis bare fått «ett» svar. Utvelgelsen var vanskelig, ettersom den setter så klare premisser.
Feillytting
Han trekker linjer til autensitetsbegrepet, og hvordan dette forveksles med ekthet.
– I stor grad legges premissene for det som er autentisk på feil grunnlag, men jeg kan selvsagt ikke si at lytterne har misforstått, selv om jeg skulle mene det. Lytteren bestemmer sin egen lytteropplevelse.
– Det handler om sound. For enkelte ble Nordstogas sound i overkant popete for hans renommé som folkemusiker, mens de som så ham som en singer/songwriter som binder pop og folkemusikk sammen, opplevde ham som svært ekte. Mange reagerte også på soundet til Bernhoft, og mente at det ikke hørtes live nok ut. De la dermed til grunn et premiss om at soul må låte live.

– Du bruker ordet ’feil’. Hva ville være et riktig grunnlag å forholde seg til musikk på?
– Det ville være å forholde seg til Jarle Bernhofts musikk som Bernhofts musikk, og ikke i lys av for eksempel Nordstoga eller Michael Jackson. Altså andre låtskrivere som driver med andre ting.
Forventning og formidling
I oppgaven konkluderer han med at lytteropplevelsen formes av forventning og formidling. Og at sound og groove synes mest utslagsgivende for om noen liker, eller misliker, en låt.
– Som lyttere har vi mye større interesse av de ulike klangfargene i låta enn akkordgrunnlaget, eller hvordan melodien er bygget opp. Både melodi og harmonikk er selvsagt en del av klangen, men instrumentering blir viktigere og viktigere. Det viser popindustrien i seg selv. I større grad handler det om å finne sitt sound; å finne nye, spennende lyder og uttrykk enn å finne nye og spennende akkordrekker.
Spennende brudd
I mange av låtene Etnestad studerte fant han at broen, altså overgangen etter andre vers og før tredje refreng, som ofte utspilles radikalt annerledes enn låtens øvrige sound, ga store utslag for lytteropplevelsen.
– Veldig mange kunne oppleve at noe skjedde. Men det var aldri sånn at alle opplevde det positivt. Rundt 70 prosent opplevde broen som et løft for låta, mens mange av de resterende opplevde punktet som et fall. Det er interessant at så mange responderer på samme punkt, men at de reagerer ulikt.

– Hvorfor det er slik er jeg litt usikker på. Kanskje har det med timingen i låten å gjøre? Låtene jeg presenterte for informantene har en tydelig oppbygning i vers, pre-refreng, refreng og repetisjon av disse delene. Deretter kommer en ny ukjent del man ikke vet hva man skal forvente av. Broen blir et slags høydepunkt, som kan slå begge veier.
En mulig forklaring er at selve bruddet i seg selv kan være utslagsgivende, og da forstått som både bruddet som kommer når låten går inn i broen, og det som oppstår når broen ender i refrenget. Fra et låtskriverperspektiv tror han intensjonen er å holde interessen oppe.
– Blir broen dermed en risikabel suksess-formel?
– Litt. Men jeg tror ikke alle låtskrivere tenker at det må være en bro for at det skal funke. Som låtskriver ville jeg tenke at broen er der for å ta en videre i låta uten å måtte fortelle en ny historie, men snarere fortelle en ny side av historien.
– I oppgaven kan det se ut som tekst ikke er så viktig for lytterne. Er teksten for mange uviktig?
– Nei. Eller det vil si, det semantiske innholdet i teksten viste seg å være litt irrelevant. Spesielt for dem som lyttet for første gang, men også for mange som hadde hørt låten før. Men de som opplevde det semantiske innholdet i teksten som viktig, opplevde at teksten var det viktigste i låten; for dem bar teksten låten.
– Det er for øvrig verd å merke seg at det er forskjell på hvordan teksten oppleves semantisk og auditivt, altså som lyd, klang og sound. Tekst som lyd kan være relevant, selv om det semantiske innholdet ikke er viktig for en stor gruppe av lytterne.
Etnestad vil imidlertid ikke hevde at tekst skal være irrelevant for forståelsen av om låt er god eller ikke. Årsakene ligger både i hvor viktig teksten er for de som hører etter, og i hvilken låtskrivere aktivt bruker teksten til å forme sitt eget uttrykk.
Lytting og metode
Låtskriverne Jarle Bernhoft og Silje Nergaard kom også til orde i oppgaven. De tydeliggjorde ifølge Etnestad hvor viktig metode og lytting er i låtskriverarbeidet, også for hvilket uttrykk som skapes.
– Måten en artist lytter på setter føringer for måten vedkommende vil velge å jobbe med låten, som igjen gir føringer for hvordan resultatet blir formet. Der Bernhoft i stor grad starter med groove-element, starter Nergaard med melodi og akkordrekke. For meg er det åpenbart at det er den veien de har jobbet, og ikke motsatt, når en hører på låtene.

– Det handler selvsagt om hvor deres styrker som låtskriver ligger. Men også hva de selv lytter etter når de hører musikk.
– Hva er lytterens rolle?
– Lytterens rolle er den avgjørende. Lytteren er siste mottaker, siste instans på et vis. I oppgaven var det viktig for meg å si noe om musikk som kommunikasjon. Om låtskriveren ikke evner å sette seg inn i en lytteropplevelse, vil vedkommende med stor sannsynlighet ikke lykkes med å treffe en lytter. Dermed sier resultatet, låten, også noe om hvordan låtskriveren lytter til musikk.
Han peker på at en låtskriver ofte vil kunne treffe et publikum med like lytterpreferanser til den hun selv har.
– Mange sier de skriver for seg selv, gjør de da noe riktig?
– På et vis så gjør de jo det, selv om jeg ikke tror det er så enkelt. Ved å skrive til seg selv, så skriver en jo også til andre, siden vi i mange tilfeller har det samme grunnlaget for hvordan vi lytter. Uansett vil man ikke skrive til alle. Vi er ikke ett folk, med lik identitet. Skriver en til seg selv, vil en skrive til en mengde. Og så vil det variere hvor stor den mengden er.

Oppleve et sted
For låtskriver og artist Don Martin er det å skulle skrive for seg selv delvis en blindvei. I hvert fall om det forstås som en form for egenterapi.
– Jeg gjør ikke det. Da kunne jeg jo beholdt alt for meg selv. Jeg skriver for å kommunisere noe. En kongstanke jeg har er at du skal oppleve å være et sted i musikken, som når du leser en bok. Det handler om å skrive på en måte som får frem plassen og plasserer teksten, og låten et konkret sted.
I mange av hans låter om Oslo generelt og Østkant-Oslo spesielt er derfor t-banen tilstede som element i lydbildet.
– Vi brukte t-banelyden inn og ut for å sette den rette følelsen av at nå er du i Drabantbyen. Du skal høre trafikken, og kjenne deg igjen.
Det var også gjenkjennelse, og det å plassere musikken der han kommer fra, og hvor folk han vil nå befinner seg, som var målet da han gikk solo.
– Og nå høres det ut som jeg motsier meg selv. Men det handler ikke om å skrive for deg selv, det handler om å skrive deg selv, så best du kan. For jo nærere du skriver din egen virkelighet jo bedre forteller du den. Sånn er det jo med litteratur. Du skriver best om noe du kjenner til.
– Jeg skriver om de nære ting, om min virkelighet, om byen vår, og forhold i den verden jeg lever i.

Språkets identitet
Det er også derfor han skriver på norsk. Det handler om identitet, og hvordan språket reflekterer en geografisk tilhørighet. Samtidig som norsk i seg selv kan forstås som direkte.
– Når du synger på norsk synger du deg inn i musikktradisjonen til språket norsk, som er noe annet enn for eksempel en engelsk tradisjon. Musikken tar opp i seg språkets egne lyrikk.
Språkets iboende tone er selvsagt viktig for en som jobber i en sjanger som er så drevet av vokalflyt. Broen, som ellers er sentral i populærmusikken, er imidlertid nærmest fraværende i hans egne arbeider. Også dette har sjangersammenheng. I hiphopen er låtstrukturen i dag som regel to ganger vers refreng. Tidligere kunne det være tre vers, men som han sier, du får gjerne sagt det du vil si på to.
– Grunnrytmen i rap er at det skal rime på andre bar. Det behøver ikke nødvendigvis være sånn, og regler er til for å brytes. Men formen er en del av verktøyene en tilegner seg. Det gir en ramme som veldig ofte funker. Skal du bryte reglene, bør det være et grep du gjør for en grunn.
Ideen er en låt
Idéen i låten er derimot viktig, både når han skriver og når han lytter. Han forklarer at i 98 prosent av tilfellene er det sånn at «har du en god nok idé, så har du en låt». Og selv begynner han alltid med en idé, det være seg en tekstlinje, en melodibit eller en «flow» som ligger til grunn for budskapet. Sine beste låter har han fått i direkte nedskriving fra idé og ut i tekst.
– Hva gjør en låt god?
– Det er forskjell på en god låt og en låt som funker. Men er det en låt, da fenger både idéen, soundet, flyten. Jeg kan også høre det i sjangre som jeg ikke liker, at her er det en idé som funker. Og det er mange låter som har lært meg noe som jeg ikke visste fra før, både som låtskriver eller om hvordan det er å være bonde i midt-vesten i USA. Da er vi imidlertid kanskje over på musikkens sosiale funksjon.

Mer enn musikken
Komponist Eivind Buene peker på at om spørsmålet gjelder hva som blir en hit, handler svaret på hva som gjør at mange liker den samme låten, om mye mer enn musikken og en god melodi.
– Det er ofte omfattende markedsføringsarbeid som ligger bak. I tillegg trenger låten å treffe tidsånden, og nå folks smak som både er kulturelt betinget, og skifter med tiden. Det er ingen eksakt vitenskap dette her. Og jeg er ikke enig i at det finnes noen formel for god musikk. Det skifter stadig hvilke uttrykk som er «inne».
Buene har det meste av sitt virke innfor klassisk og samtidsmusikk, i tillegg er han forfatter. Han mener klassisk musikk, i likhet med populærmusikk, har moter og smaksføringer. Han trekker frem perioder med maksimalsime, der «alt» skal inn i et halvtimes verk, i motsetning til perioder der minimalistiske stykker har vært rådende.
Et annet eksempel er vekslingen mellom perioder hvor den sanselige lyderfaringen står i sentrum og perioder hvor det konseptuelle nivået i musikken er det viktigste. I dag synes disse begge disse idealene å leve godt side om side, ifølge Buene.
Balansere tekst og melodi
Selv jobber han ikke helt ulikt det Don Martin beskriver som sin metode, sjangerforskjellene til tross.
– Jeg jobber ut fra en idé. Jeg har en forestilling av hva jeg vil gjøre, et konsept, en fortelling. Når jeg jobber med tekst skriver jeg ofte teksten selv, til musikken. Det er ganske uvanlig i den klassiske tradisjonen, hvor man gjerne bruker verk fra den litterære kanon, men helt vanlig innenfor populærmusikken. Singer/songwriter-figuren er kanskje det beste eksempelet.
– Den store utfordringen er å få tekst og musikk til å balansere – å stole på at musikken kan formidle mening i seg selv. Det er fort gjort å dekode mening i ordene når tekst og musikk spiller sammen. I selve musikken er vi ikke så vant til å oppfatte mening, og det handler mye om vaner og hva vi er vant til å høre på. I musikkpedagogikken kaller man det lyttekompetanse. Hva slags musikk er det vi har hørt mye på? Det er vanskeligere å ta til seg meningen i noe vi aldri har hørt før. Og det er lett å avfeie det vi ikke forstår som meningsløst.

– Hvordan lytter du når du komponerer egne verk?
– Alle som lager musikk er sin egen første lytter. Men det er vanskelig å forklare akkurat hvordan man lytter – øret er et veldig personlig organ. I en poplåt handler det ofte om et bestemt lydbilde som setter seg, eller en hook, hvordan melodien strekker seg, eller et rytmemønster. Jeg tenker ofte på min egen musikk som lydskulpturer, som flytende klanger heller enn som melodier og harmonier. Og det er stor forskjell på å arbeide med noter, hvor man må stole mer på fantasien, og innspilt lyd, hvor man kan jobbe direkte med lydmaterien.
– Når jeg jobber med noter jobber jeg på en måte utenfor tiden. Den store forskjellen er at det er noen andre som skal spille musikken, gjøre den til virkelighet. Det er et av de store kickene ved notasjonen – spenningen og gleden ved å høre musikere ta mine noter, filtrere dem gjennom sin personlighet og så presentere dem for publikum.
– Hva skjer når den noterte musikken møter orkesteret?
– Det blir en annen form for lytting, mener Buene, og forklarer:
– Det handler ofte om tidsaspektet: i en poplåt skal man fylle et tidsspenn på tre-fire minutter, mens et orkesterverk gjerne kan strekke seg over en halvtime. Da må man lytte på en annen måte. Og så handler det om tolkning. Den noterte musikken gir orkesterets tolkning, som endrer seg fra gang til gang. Det er jo ganske fint!
.