Tekst med undertone

Tom Roger Aadland skulle egentlig bli journalist, så da gitarlæreren på musikklinjen på Skeisvang videregående skole en dag sa, «når du søker på konservatoriet », ble han tatt på senga.
– Det hadde aldri streifet meg som et yrkesvalg.
Aadland begynte på konservatoriet, men fattet underveis interesse for musikk hvor han ikke fikk den sarte lyden av klassisk gitar til å passe inn. Han snuste på improvisasjon, samtidsmusikk, «merr bråkite uttrykk», som han sier på haugesundsdialekt når vi møtes over en kopp «vanlige kaffi» på Kulturhuset i Oslo.
Han vendte tilbake til Skeisvang som lærer i 15 år før han dro på turné til Irland, hvor debutplaten «Obviously Embraced» etter hvert også ble spilt inn. Et par år senere gjendiktet han Bob Dylans «Blood on the Tracks» i sin helhet til nynorsk, og fant fotfeste i den folkinspirerte rocken. Seks soloplater senere har Aadland høstet mye oppmerksomhet særlig for tekstene sine, både de han skriver for seg selv og for andre. Og, ikke minst, gjendiktningene.
I forbindelse med fjorårets teaterkonsert «27 – The Club» oversatte han originaltekster av Jim Morrison, Kurt Cobain, Amy Winehouse og flere til norsk, «ein kjempejobb» ifølge Klassekampens anmelder. Og nylig vendte han tilbake til Dylan igjen. Han liker nemlig å gå i dybden på ting, finner frihet i tydelige former. Og etter 2009s «Blod på spora» valgte han å spille inn Dylan-hyllest nummer to, «Blondt i blondt».
To doser Dylan
– Jeg var veldig i tvil om jeg skulle lage en til, kanskje først og fremst fordi den Dylan-merkelappen er et tveegget sverd. Det gir kortsiktig gevinst på antall konserter i år og kanskje neste år, men det blir spennende å se hva som skjer når jeg gir ut neste plate med Aadland-musikk.

Han overrasket seg selv med hvor glad han ble over nyheten om at Dylan tildeles Nobel litteraturpris 2016, selv om han er usikker på hvor riktig avgjørelsen er.
– Dylan har jo valgt å være musiker. Han trykker neste ikke sangtekster i platecoverne sine. Det blir spekulering, men jeg tror det er fordi han mener tekstene skal inntas klingende.
– Det at du er artist i tillegg til oversetter, hvordan preger det måten du tilnærmer deg Dylans materiale på?
– Jeg har samme grunnfølelsen av at det må kunne synges. Grunnen til at jeg gjendikter er fordi jeg har lyst til å synge materialet på nynorsk.
– Men det at du knytter materialet til artisten Aadland, hvilke føringer legger det på din versjon av Dylans tekst og musikk?
– Jeg blir oppslukt av sangene veldig fort, jeg glemmer egentlig Dylan og meg selv og kritikere. Det er sangene jeg føler lojalitet til, det er de jeg skylder respekt. Musikalsk har jeg vært interessert i så mye forskjellig musikk at jeg nesten er overrasket over hvor mye i Dylans gate resultatet faktisk er. Jeg er veldig glad i klassisk musikk og liker mørk, melankolsk og melodisk musikk, King Crimson og David Sylvian. Og jazz, Miles Davis og improvisert musikk. Jeg er vel heller forbauset over hvor streite platene mine fortsatt blir musikalsk.

Det gir kortsiktig gevinst på antall konserter i år og kanskje neste år, men det blir spennende å se hva som skjer når jeg gir ut neste plate med Aadland-musikk.

– På godt eller vondt?
– Kanskje burde jeg forlate det litt. Jeg synes enkelte låter på «Blondt i blondt» er et steg i riktig retning, «Leopardskinnsbunadshetta di» ble ganske skitten og lite safe. Jeg skulle gjerne gjort det samme med egne tekster og låter også.
Vokser som vokalist
For Aadland er stadig i utvikling, særlig som utøver, en side som bare har blitt viktigere med årene, ifølge ham selv. Da han forlot læreryrket var det først og fremst for å få tid til å skrive, men etter hvert har sangstemmen blitt noe han har hatt stor glede av å studere og utvikle. Eller, gleden var kanskje ikke så stor i starten:
– De første årene var frustrerende og nesten litt ydmykende. Jeg var begrenset som vokalist, og jeg måtte jobbe hardt for å komme opp på et akseptabelt nivå i forhold til standardene jeg hadde satt for meg selv. Jeg følte at jeg begynte å få det til som vokalist da vi spilte inn «Rapport frå eit grensehotell», og jeg gir produsent Lars Voldsdal mye av æren for det.

«Rapport frå eit grensehotell» er Aadlands fjerde album med egenskrevet låtmateriale. Både på denne platen og på «Blondt i blondt» har han hatt med seg produsent Voldsdal og musikerne Erland Dahlen, Tor Egil Kreken og Kjetil Steensnæs i studio, en besetning han stadig trekker frem som svært positiv for sin egen musikalske utvikling.
– Lars var god til å si at dette klarer du bedre, eller dette får du ikke lov til å synge en gang til. Å ha en konsulent som du stoler på er gull verdt. Jeg er i en prosess om vokalist. Det å synge en tekst er sanselig, du kjenner at du bruker kroppen, stemmebåndene, kanskje blir du svimmel fordi du bruker mye oksygen. Jeg er veldig tent på det nå. Og det er helt klart det klingende, ikke spotlightelementet, som tiltrekker meg.
Mindre «kontrollfreak»
Aadlands arbeider som tekstforfatter og gjendikter har gjort at flere forfattere han kjenner har sagt at han burde skrive lyrikk, skrive bok. Men for Aadland representerer musikken en sanseverden han har vansker med å gi slipp på. Ordene og musikken går sammen, litt som hos Dylan. Samtidig, med én fot i litteraturen og én i musikken føler han seg ikke helt hjemme noen steder. Og da han skulle velge låter til «Rapport frå eit grensehotell» satt han igjen med elleve spor som alle omhandlet ensomhet og kjærlighetslengsel.
– Da ble jeg litt betuttet. Jeg hadde da vært lykkelig gift i 14 år og er det fortsatt. Det er enklest å si at dypest sett er vi alle ensomme, men jeg er det kanskje i ekstra stor grad. Kanskje litt fordi jeg har så mye jeg er interessert i.
Ensomheten dukket opp igjen som tema da han skulle skrive tekster til Hellbillies’ siste plate «Søvnlaus», selv om arbeidsprosessen bekreftet hvor godt han egentlig liker å samarbeide.
– Jeg er ikke en så ensom ulv som skaper som jeg kanskje har tenkt.
– Jeg er ikke en så ensom ulv som skaper som jeg kanskje har tenkt. Jeg elsker å være i studio og har blitt ganske flink til å gi musikerne mer rom og lytte til andre. Jeg var nok mer kontrollfreak musikalsk for 10 år siden. Eller, jeg var definitivt det.
– Dylan, Hellbillies … Hva gir det tilbake til din egen musikk å gå i dybden på andres materiale?
– Arbeidsprosessen, egentlig. Når en skriver rock- og poptekster er det ofte en setning eller linje som detter ned i hodet som blir stående. Men når jeg gjendikter Dylan er dét tilfellet kun en sjelden gang, det handler mer om å finne hva som er det viktigste. Jeg oppdager fortsatt at slik kan jeg skrive egne tekster også, det er ikke sikkert at det dypeste jeg vil si er det første jeg kommer på. Musikalsk så har innspillingssituasjonen rundt «Blondt i blondt» vært inspirerende, ting tok en annen retning enn det jeg opprinnelig hadde tenkt. Erland Dahlen har mye av æren for det, han var opptatt av at vi ikke bare skulle repetere det som var blitt gjort bra allerede.

Ulike språk, ulike karakterer
Da Aadland debuterte på plate var det med engelske tekster. «Imponerende fornorsket klassiker» skrev Aftenposten om oppfølgeren «Blod på spora», og suksessen med Dylan-hyllesten gjorde at han fortsatte med egne tekster på nynorsk.
– Jeg husker at jeg syntes det var skummelt. Debutalbumet mitt har ganske personlige tekster og jeg følte umiddelbart at det ble veldig nært å skrive det innholdet på nynorsk. Kanskje skriver jeg litt mindre personlig på nynorsk enn på engelsk.
– Som en form for selvbeskyttelse?
– Ja kanskje, jeg tror det. Jeg skriver om de samme følelsene, men det selvbiografiske er transformert en generasjon ekstra. Nå har jeg et nynorskalbum liggende klart og et engelsk album liggende klart. Engelsk betyr mye for meg fortsatt.
– Du har ikke gjort et språkvalg altså, du veksler?
– Ja, jeg vet ikke hva jeg skulle valgt. Jeg ser at det kanskje er folk som blir skuffet og sure hvis jeg kommer med noe engelsk, knefall for markedskreftene og sånne tulleting. Jeg har skrevet engelske tekster og låter parallelt, kanskje en engelsk for hver femte norske.
Han forteller om kona Eyrun som har norsk far, men som er oppvokst i Tanzania og Sør-Afrika og regner engelsk som sitt førstespråk. Hun liker best de engelske tekstene hans, og opplever det som to forskjellige personer som skriver på de ulike språkene.
– Ser du det selv?
– Ja. Jeg er litt mer solid på nynorsk.
– Solid?
– Ja, litt mer fristende å gifte seg med. Men hun giftet seg med den engelske utgaven.

Når en skriver rock- og poptekster er det ofte en setning eller linje som detter ned i hodet som blir stående. Men når jeg gjendikter Dylan er dét tilfellet kun en sjelden gang, det handler mer om å finne hva som er det viktigste.

Han humrer, bekrefter at han på engelsk nok fremstår som en litt mer løs kanon.
– Hvordan kommer det til uttrykk musikalsk?
– Jeg opplever at de engelske sangene jeg skriver er mer mellow, mens de norske har en annen type energi. Tittellåten fra «Rapport frå eit grensehotell» hadde jeg kanskje ikke skrevet på engelsk. Den har en hardhet i seg som jeg ikke ville kommet til i en engelskspråklig låt.
– Så du har egne karakterer og kreative rom knyttet til språk?
– Ja, det er jo rom. Det kan godt hende at det er jeg som har lagd de rommene, men det kommer jeg ikke på. Det rommet du kommer inn i påvirker valgene du tar og hvordan du oppfører deg.
Samler trådene
Studiotid med de samme musikerne han har jobbet med på de siste platene er booket i januar, men hvilket av de to albumene som ligger klare som skal spilles inn er han fortsatt usikker på.
– Det må jeg tenke på i desember, kanskje skrive et par nye låter. I et større tidsperspektiv føler jeg at jeg har en lang vei å gå med å føre sammen innflytelsene mine. Det tror jeg kanskje er min vei, å føre sammen alt jeg har elsket opp gjennom årene.
– Ditt kunstneriske prosjekt?
– Ja. Kanskje tar det ti år, kanskje kommer jeg aldri i havn med det, men jeg føler at det ligger et budskap der til meg. Kanskje fra meg selv.