Til og med når vi taper står de andre og gaper. Om Ove Thue, fotball, fellesskap og sanglyrikk

Red. mrk.: Teksten er fra en sosiale medier-post Eirik Vassenden publiserte fredag 19. mai, dagen før cupfinalen mellom Brann og Lillestrøm på Ullevål Stadion 2023. 

Av Eirik Vassenden, professor i nordisk litteratur ved institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, Universitetet i Bergen

Eirik Vassenden (Foto: Universitetet i Bergen)

Man lader opp til cupfinalen på hver på sin måte. Jeg har – sikkert i likhet med mange andre – hørt på de svenske When We Were Kings-favorittenes to glimrende episoder om Branns nederlag i 2015 og 2021.

Der bruker Erik Niva og hans sidekick Håkan Andreasson tilsammen over syv timer på å demonstrere det Ove Thue oppsummerte i en eneste setning: at nederlaget er minst like spektakulært som seieren i Bergen.

Vi skal vandre som torsken og seien – vi e kjent, vi har vært her før!

Og så har jeg hørt på Ove Thue, siden jeg er et barn av søttitallet, da SKB (Sportsklubben Brann, red. mrk.) var uløselig knyttet til Thues brannsanger. Det er bare litt over et år siden Ove Thue gikk bort, men hans ånd og hans sanger vil sveve i den tette luften på Ullevål gjennom lørdagens cupfinale. Og sikkert også i gatene fra St. Hanshaugen-parken og opp til stadion. Vi skal vandre som torsken og seien – vi e kjent, vi har vært her før!

Det nedenstående er hentet fra en liten tale jeg holdt under minnemarkeringen i Grieghallen i fjor.

Ingen trenger en litteraturprofessor til å forklare hva som er bra med Ove Thues sangtekster. Ingen har heller noe behov for å høre på et langt foredrag om en som var så god til å formulere seg i korte, poengterte og samtidig innholdsladde små sentenser som Ove Thue. Jeg mener: hele Bergens følelsesmessige investering i og deltakelse i Sportklubben Branns mange opp- og nedturer er inneholdt i den linjen som alle kjenner: «Til og med når vi taper står de andre og gaper».

Denne ene linjen sier noe ikke bare om Brann eller om klubbens mange supportere, men også om byfølelsen, denne bemerkelsesverdige fornemmelsen av at det hele er et gedigent spetakkel, noe å beundre uansett hvordan det går, og at det ganske ofte går ganske dårlig. Tapet er ikke bare en mulighet i denne sanglinjen, det er en erkjent realitet. «Til og med når vi taper». Dengang da, hver gang når, som det heter.

«Fighting for freedom is like fucking for virginity»

Alle skjønner med en gang at dette er det perfekte portrettet av Bergen og bergenseren og hans forhold til slike ting som fotball. At han har et grandiost selvbilde, og at han har en viss grad av ironi knyttet til dette. Av og til kunne man mistenke de som har hånden på rattet oppe i Idrettsveien for ikke helt å ha skjønt dette med den subtile ironien som ligger i denne noe oppblåste selvtilliten, men alle vi andre forstår det.

«Til og med når vi taper står de andre og gaper»: Denne linjen sier altså noe om Ove Thue og hans evne til lage vers som helt enkelt og presist rommer denne typen komplekse følelser. Mest kjent internasjonalt er han nok for punchlinen «Fighting for freedom is like fucking for virginity», refrenget på førstesingelen «All the time» fra debutplaten til Saft, som altså ble sensurert av BBC. Det er ingen kompleks følelse i denne linjen, bare attitude og politisk oppvåkning, og den er da også basert på et anti-vietnamkrig-slagord.

«Killing for peace is like a song without no melody»

Men den andre punchlinen i refrenget er minst like god: «Killing for peace is like a song without no melody». Denslags sanglyrikk trenger ingen diktanalyse og ingen litteraturprofessor. Men de kaller, for meg i alle fall, på en oppvekst i Bergen på 70- og 80-tallet: Ove Thues sangtektster er nemlig tidsmaskiner. De transporterer oss til bestemte tider og steder. Til Brann stadion, til Voss, til Bergenshallen og til 1976, 1979 og 1982.

Vi blir forsåvidt også transportert til karnevalsfarsotten som red landet vårt på 80-tallet, i en sang som «Drømmen om et Karneval», som litt færre av oss husker med glede. Poenget er uansett at Ove Thue var utrolig god til å fange tidsstemninger og til å definere øyeblikk. Låtene på den første Saft-platen er presise tidsbilder både i tekst og produksjon, og hør bare hvordan han på en sang som «This is not today» fra 1971 foregriper lydbildet og fraseringen som David Bowie skulle gjøre ikonisk på Ziggy Stardust-platen året etter.

Men ikke bare transporterer disse sangene oss til bestemte tider og steder – de har i stor grad vært med på å skape dem. For mange generasjoner bergensere er ideen om Brann stadion uløselig forbundet med Ove Thue sine brannsanger. Jeg hadde selv gjennomlevd sykkelrittet Bergen-Voss en rekke ganger før jeg fylte 10 år, etter at min far kjøpte den knallsterke singelen med «Sykkelturen» på den ene siden og «Svigermor på Voss» på den andre.

Senere fikk jeg faktisk syklet Bergen-Voss i samme felt som med Ove Thue, og det var omtrent som å ha kongen med – selv om Thue selvsagt var i mye bedre form enn kongen noen sinne har vært. Men denne sangen, om den lange og omstendelige veien til Voss, illustrerer jo ikke primært at Ove Thue var en god syklist. Hovedgrunnen til å trekke den frem er at den viser den andre sentrale kvaliteten – altså ved siden av evnen til å lage kompakte punchlines – ved Ove Thues sangtekster, nemlig at han var en gnistrende god forteller. En forteller med mye på hjertet og ordet i sin makt. Og en raus forteller, en som slett ikke sparte på konfekten, men øste sine ord over publikum. Tekstene hans er jo ofte lange, som sykkelturen, der det gir mening – det er et langt og slitsomt sykkelritt.

[Det] hele er melodramatisk og patosfylt og rommer like mengder ekstase, lidelse og teatralitet.

Men også «I badekaret til Djerv»-sangen, som klokker inn på seks og et halvt minutt, fordi han skal innom både første-, andre- og tredjerekken, samt begge backlinjene, før han gir seg. Generøst! Men fortellingene hans er også effektive fordi de også frakter oss til steder og tider – om det nå er fortellingene om Brann, Djerv eller en sen sang fra 2014 om det å ha en «Bestemor i Flåm».

«Vi e så god at det går nesten ikkje an»: Ove Thue mante frem et Bergen og et Brann der det var umulig å skille virkelighet og fantasi, og dermed beskrev han presist den verdenen de fleste brann-supportere og strengt tatt bergensere i det hele tatt lever i. For de av oss som vokste opp mot slutten av 70-tallet og hørte disse sangene samtidig som vi gikk på Stadion og så et Brann-lag som vant cupen det ene året og rykket ned det andre, var dette en presis gjengivelse av verden.

«Vi e de beste», heter det i tittel og refreng, men underteksten vil også alltid være at det er et element av fiksjon og fantasi i denne påstanden. «Det går nesten ikkje an». At denne sangen er en tango, den mest lidenskapelige dansen som tenkes kan, er neppe tilfeldig, for det passer godt til det oppbudet av sterke følelser som innhyller alt som har med Sportsklubben å gjøre – det hele er melodramatisk og patosfylt og rommer like mengder ekstase, lidelse og teatralitet. «Vi e så god at bedre kan vi ikkje bli»: Ove Thue skrev brukslyrikk som tåler å bli brukt, og han løftet egenhendig kvaliteten på supportersangen over i de høyere luftlag.

Ove Thue var en trubadur, og ikke bare i dagligtalebetydningen av ordet. Om vi tenker på den historiske trubadurlyrikken fra senmiddelalderen, så er den ofte kjennetegnet av en veksling mellom det individuelle og det kollektive: Trubaduren synger verset, ofte en fortelling av noe slag, mens fellesskapet faller inn på refrenget.

Slik oppstår det en balanse mellom sanger og publikum der publikum alltid er inkludert og alltid har en plass i sangene – det er ikke snakk om en sanger som står alene på et opphøyd podium og synger til, det er alltid en som synger sammen med sitt publikum.

En slik trubadur var Ove Thue, og sangene han lagde var inkluderende, de trakk oss inn. Og når vi nå synger med er vi deltakere i et fellesskap som ville vært et annet, et mindre et, uten disse sangene.