Med musikk som middel

– Jeg har alltid hatt tro på at man skal oppsøke kilden direkte hvis man kan det. Da jeg var student hadde jeg veldig lyst til å møte Harald Sæverud, husker jeg. Jeg reiste rett opp til Bergen, dro ut til Siljustøl og fikk en hel dag med Harald. En fantastisk dag.
Frode Barth legger trykk på «fantastisk», skufler en skivebit med røkelaks over på gaffelen og dypper den i litt sennepssaus. Det skjer kjapt, nesten umerkelig, bortsett fra kniven og gaffelen som lager raske, jevne rytmer mot tallerkenen, ikke ulikt tempoet gitaristen selv prater i.
– Sæverud lå i sengen og så på tv. På sånn snø, for det var ikke noe på tv den gangen. Så fortalte han meg at han hadde falt ganske stygt, så sa jeg, ’men det skal du ikke være så lei deg for, det kan jo være noe positivt i en sånn lidelse’. ’Hva mener du med det?’, sa han. ’Det kan jo være at du blir litt yngre av dette her’, sa jeg. Han var jo veldig gammel, 90 år eller noe. ’Hvor mye yngre da?’, spurte han, så sa jeg – og det var jeg fornøyd med – jeg sa, ’Vil du være fornøyd med syv år?’ ’Ja’, sa han, ’det er jeg fornøyd med’.

Barth slipper bestikket, klapser hendene sammen.
– Jævlig bra! Etter å ha presentert musikken min gikk vi gjennom musikkhistorien på strak arm. Han hadde jo hele syv toaletter og et musikkhistorisk oppslagsverk på hvert av dem.
Drømmen om elgitar
Det er en sen formiddag på Hotel Bristol i Oslo sentrum. Svak jazz fra flygelet i hjørnet bretter seg ut i bakgrunnen, mens Barth forteller med stor innlevelse om den gangen han spilte med Chet Baker «og skjønte at musikk var mye større enn teknikk»; om Jack Nicholson som etter en konsert på Whisky a Go Go i Hollywood kalte ham en «fucker like me»; om svømmeturene på Bygdøy med kompis og kollega Trygve Seim, som løser opp knuter i både kunst og kjærlighet.
Jazzgitaristen starter ofte med å svare på et spørsmål før han forsvinner ut i flere sidespor for så å finne tilbake til tema igjen – ikke ulikt måten han beveger seg på i musikken, enten det er som jazzgitarist, samtidsmusiker, komponist, produsent eller lærer.
Alt startet den dagen han som liten gutt kikket inn i et øvingslokale og så en kar med elgitar.
– Jeg ville så gjerne ha en elgitar, men det fikk jeg overhodet ikke hjemme. Men jeg fant ut at hvis jeg lærte meg akustisk gitar først så kanskje jeg kunne få en elgitar etter hvert, så da øvde jeg natt og dag. Men det at jeg har studert klassisk gitar har vært veldig flott for meg, og det er noe av utgangspunktet for tonen jeg har i elgitaren min. Jeg bruker neglene slik at jeg kan slå an strengene med ulik dynamikk for å fremheve enkelte toner i en klang. Det kan jeg ikke med plekteret på samme måte, selv om det også er et viktig virkemiddel.

Han holder frem høyre hånd, viser frem de lange neglene han plukker strengene med på den gule, spesialbygde Jan Braathen-elgitaren, som i dag er hans kjæreste venn og varemerke. Da guttungen Barth fortsatt øvde i håp om å få en elgitar så gitarlæreren på musikkskolen i Lørenskog et talent. «Du blir musiker du,» sa Erik Wesseltoft etter et par leksjoner.
– Jeg husker at jeg gikk hjem gjennom en skog med gitaren min og tenkte, ja, kanskje det er for meg dette her.
På kryss og tvers
Femten år gammel hadde Barth sin første profesjonelle spillejobb sammen med Kjell Karlsens orkester.
Når han ikke stod på scenen studerte han gitar, komposisjon og pedagogikk på Barratt Due musikkinstitutt, eller lærte om jazzimprovisasjon på Torgrim Sollid og Morten Lassems undervisningsinstitutt på Frysja i Oslo.
En nysgjerrighet for musikk og mennesker har ført ham inn i favelaer i Rio de Janeiro, til trommedansere på Grønland, rundt thaibokseringen i Bangkok og til Havanna, hvor han i desember skal møte mentor Leo Brouwer og ferdigstille en plate med egne komposisjoner og latinamerikansk poesi sammen med blant andre Omara Portuondo fra Buena Vista Social Club.

Nylig debuterte han som filmregissør, en litt annen form for komposisjon enn den han vanligvis beskjeftiger seg med.
Dokumentarfilmen «Dans på nevroser» følger det tette samarbeidet mellom Barth og poet Trond Bjertnes, et vennskap som startet i 1986 og som siden har ført til tre plateutgivelser. Bjertnes, som har Aspergers syndrom og periodevis psykiske plager, sier i dokumentaren: «Frode tar meg bort fra psykiatrihelvete».
– Man bør bruke musikken, og kunsten generelt, til å frigjøre mer positiv energi og få mennesker til å føle seg tryggere, styrke selvfølelsen deres. Filmen viser hva man kan utrette med musikk og kunstnerisk kraft, det er kanskje en av hovedoppgavene mine, sier Barth.
Musikk som motivator
Gitaristen er opptatt av å motivere og inspirere andre gjennom virket sitt, men arbeidet handler vel så mye om hva han får ut av det selv. Bjertnes finner god støtte i Barth, det kommer tydelig frem i dokumentaren, men samarbeidet er like mye et resultat av at Barth finner kunstnerisk berikelse i prosjektet. Det samme gjelder for gitarskolen Barth driver på Grünerløkka. Når han underviser elever er han tydelig på at han får like mye energi tilbake som han legger ned i arbeidet, uansett hvilket nivå eleven er på. At man på kulturskolen i Bergen nå snakker om å bytte ut elever som ikke viser nok fremskritt med de som står på venteliste synes han er helt uhørt. Han blir alvorlig.
– Det er et overgrep å kaste ut elever som kan få porten åpnet til musikkens rikdom. Noen har også en potensiell stjerne i seg, men det kan ta tid før den glitrer, sier Barth.

Så har jeg noen pedagogiske «dirty tricks». Jeg sier at nå må de passe på så de ikke øver for mye, livet har andre ting å by på også. Da går de rett hjem og øver.

Han mener at lærerne må ta vel så mye ansvar for elevenes eventuelle mangel på fremskritt og utvikling. Aller helst skulle han sett færre kaffedrikkende pedagoger og flere aktive musikere i musikkundervisningen rundt omkring i landet.
– Jeg vet jo at noen musikere ser på det å undervise som noe negativt, de vil ikke bruke tiden sin på det. Jeg har i perioder trappet helt ned på undervisningen selv, men det gjør livet mitt fattigere. Jeg har stor glede av å sende ut energi og formidle, og fange opp den energien som jeg får tilbake fra eleven.
Han tar en slurk fra stettglasset med Pepsi, smiler lurt.
– Så har jeg noen pedagogiske «dirty tricks». Jeg sier at nå må de passe på så de ikke øver for mye, livet har andre ting å by på også. Da går de rett hjem og øver.
Musikalske møter
For Barth handler gitarundervisningen om mer enn musikk. Det handler om å forberede unge folk på livet, gi dem en grunnleggende styrke og selvtillit som ruster dem i hverdagen. Selv blir han aldri utlært. Han betrakter musikken som en Sareptas krukke, og reiser verden rundt for å hente impulser og «møte andre åndsfrender». Han har opprettet en egen NGO, Culture Break Borders, for å være bedre skikket til å kunne søke om støttet til tverrgeografiske kunstprosjekter.
– Det er nødvendig å møtes på kryss av landegrenser gjennom musikalske prosjekter og på den måten styrke politiske kvaliteter på et helt annet nivå enn det politikere kan. I stedet for å prate burde vi musisere. Vekk med våpen, frem med instrumentene!
I et av sine seneste prosjekter har han imidlertid funnet ny inspirasjon innenfor landegrensene. En kveld han satt på kafeen MIR på Grünerløkka hørte han joiker Ellen A. Oskal-Spein opptre. De to fant tonen og gjennom det nyinnspilte albumet «Arbi» har Barth fått bryne seg på et, for ham, helt nytt musikalsk uttrykk.

– Kjenner du på ydmykhet i møte med den tradisjonstunge joiken, eller må den slags legges vekk for å kunne jobbe med materialet?
– I utgangspunktet så lytter jeg, og så lytter jeg, og så lytter jeg igjen. Så hører jeg hva som kommer, og så må ikke jeg være redd for å bryne meg mot joikene. Jeg må ikke ha for stor respekt for materialet, da kan ikke jeg bruke kraften jeg har. Ellen har gitt meg tillit og likt det jeg har gjort, det har jeg vært glad for.
Klanger på kunstutstilling
I løpet av høsten skal han i gang med innspillingen av bestillingsverket han skrev for Nynorske litteraturdagar i fjor, sammen med Arild Andersen, Trygve Seim og Per Oddvar Johansen. «Metamorfoser – til minne om Johannes Vinjum» er skrevet med utgangspunkt i Aurland-kunstneren Vinjums malerier.
– Lytter du mye til musikk i andre kunstformer?
– Jeg lytter etter musikk i alle himmelretninger. Alt jeg kan se som gir meg musikk er en glede. Jeg husker jeg reiste til Louisiana-museet utenfor København sammen med den norske komponisten Trygve Madsen, han var nabo av meg på Lørenskog hvor jeg vokste opp. Trygve er en av de mest kunnskapsrike, inspirerende og humoristiske personene jeg kjenner, og han åpnet døren for meg til surrealismen og spesielt Salvador Dali. Vi var innom og drakk sånn kaffe og whiskey med krem, kraftige saker, på «Skindbuksen» hvor Søren Kierkegaard hadde pleid å drikke akkurat det samme, det visste Trygve. Etterpå gikk vi på Dali-utstillingen på Louisiana. Jeg gikk ut i København-natten etterpå og symfoniske klanger spilte rundt i hodet!
– Det var en stor opplevelse. Jeg skjønte at nå er jeg virkelig inne i det visuelle. Siden den gang har jeg ofte hørt klanger når jeg går på kunstutstilling, og må skrive ned eller synge inn temaer på telefonen.
«Fahren auf der Autobahn»
Musikken klinger i hodet så kontinuerlig at noen ganger må han slå den av, forteller han. Måten han gjør det på er å kjøre kjempefort på autobahnen i Tyskland.
– Jeg kjøpte meg leilighet i Berlin for tre år siden. Leilighet, garasje og tysk bil. Jeg har aldri rørt narkotika i hele mitt liv og drikker ikke særlig mye alkohol, men det jeg har funnet som gjør at hjernen min kan slappe av – og som mange bruker rus til – er å kjøre veldig fort på den tyske autobahnen. Jeg flyr gjennom Berlin om natten og hører på musikk, helst Händel, Haydn eller selve sjefen, Bach.
Det hender at det ligger en bot og venter på ham når han er tilbake i Berlin, uten at han har planer om å dempe farten av den grunn. Men han er glad i livet, både sitt eget og andres, og kjører forsvarlig selv om det går fort i svingene, forsikrer han.
– Når jeg skrur av musikken i bilen hører jeg min musikk igjen, da bobler det frem temaer. Det har aldri vært et problem for meg å skape musikk, det er mer sånn at jeg ikke har kapasitet til å ta vare på alle disse barna. Så da må jeg heller skjerme meg litt.