Estetikk og pragmatikk

Mandag disputerer Ingrid Mørseth Tolstad for sin doktorgrad i musikkvitenskap med avhandlingen Snowflake Music: A Music Production Company in the Making.

Her har hun fulgt det svenske produksjonsselskapet Snowflake, som blant annet fokuserer på samarbeid med russiske produsenter og artister.

Bestilt hit
I forkant av disputasen spurte vi Tolstad: Kan man lage en hitlåt på bestilling?

– De aller fleste hitlåter i dag er skrevet på bestilling. Når en artist trenger nytt materiale går det ut en bestilling fra plateselskapet eller artisten selv, der det står «vi ønsker oss noe i den retningen her». Det kalles briefs eller leads. Og så velges singelen ut fra innsendt materiale.

– Samtidig har man ikke noen garantier om man sier: Nå skal dere to sette dere ned og lage en hit, selv om en har tilgang på alle de riktige ingrediensene. 99 prosent av det som lages blir ikke noen hit. Selvsagt har noen større teft for hva som skal til enn andre, men også de skriver låter hele tiden.

– Hvilke rammer kreves for å bli en hit-skapende låtskriver?

– Det er et håndverk. Man må skrive mye musikk, høre mye og vite hva som skjer der ute. Du må vite hvilket lydbilde som gjelder, for å skape noe som er gjenkjennbart sammenliknet med det eksisterende, og for å kunne høre hvilke retninger du må gå for å utfordre dette.

– Det første man gjerne er ute etter når man skriver en hit er hooken. Den linjen, vendingen eller melodiføringen som sitter. Da må du nettopp kunne gjenkjenne hva som er hooken i låten.
Ordene som beskriver ingrediensene i en hitlåt er kroppslige, som hook og smash. Tolstad fant at de gangene en låt har potensial til å være mer enn bra, så kjenner låtskriverne hvordan låten treffer dem fysisk under arbeidet.

Hun var observatør i flere studio, med en rekke ulike låtskrivere og produsenter, gjennom flere år, og så mye begeistring i skriveprosessene, men om musikken ikke også opplevdes kroppslig, ble låtene kanskje bare gode, og ikke hiter. De ble materiale for katalogen, eller arkivet, enhver låtskriver bygger opp. Ingen formelle kriterier trumfet følelsesmessig berøring.

Kunsten i det kommersielle
Det fantes ingen faste arbeidsmetoder blant låtskriverne frem til ferdig låt. De kunne sette seg ned fra begynnelsen av med en bestilling, eller en produsent kunne ha laget et såkalt track som de jobbet oppå.

– De fleste kunstnere har gjerne tatt en utdanning, og lært seg håndverk, tradisjon og historie. Popkulturen har gjerne vært ansett mer som for selvlærte. Nå foregår en profesjonalisering der det tilbys utdanning både i å skrive låter og produsere lyd. Det har hele tiden vært klare kriterier for det som er bra og dårlig også i det kommersielle. Den generiske popen er ikke like mye verdt som den som klarer å røre folk. Du har jo også det «freshe» elementet som må være der. Det er en overlapping mellom avantgarden og popfeltet.

– Du kan sitte i kjelleren din og skrive verdens beste låt. Men har du ingen kanaler for å få låten inn til artister, skjer det ingenting. Du må ha en god artist, et promoteringsapparat og produksjonsapparat. En låt er ingen hit før den har slått an.

Du kan sitte i kjelleren din og skrive verdens beste låt. Men har du ingen kanaler for å få låten inn til artister, skjer det ingenting

Sosial teft
I tillegg til håndverket og teften fant Tolstad at enkelte personlige egenskaper er nødvendige for å lykkes som låtskriver.

– Du må være sosialt flink. Når du samskriver går du inn i en samhandling der alle har et ansvar for den kreative prosessen. Det er fy-fy å ikke komme med forslag. Det å være for negativ går heller ikke.

– Noe av problemet for mindre erfarne låtskrivere er at de ofte ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til hverandre. De kjenner hverandre ofte ikke, og så går det i stå når de ikke klarer å si hva som er bra eller ikke. Erfarne låtskrivere tar ofte ansvar for situasjonen der folk kan dra veksler på hverandre i den kreative prosessen. Dette er en kompetanse som må tilegnes. Å ha det gøy i studio har en verdi i seg selv, uavhengig av hva som skjer med musikken i andre enden.

– Er det dermed annerledes å skrive alene?

– Det er vanskelig å forske på hva som skjer inne i folks hoder. Men så er jo spørsmålet om man noen gang egentlig skriver alene. Du er alltid i dialog med noen når du skriver. Du har den tenkte lytteren. I et rockeband vil det også være flere stemmer, og så er det spørsmålet om hva som er rockemusikk. Du er alltid i dialog med tradisjonen.

Musikk som prosess
Tolstad har fra før en mastergrad i sosialantropologi. Det har fått følger for hvordan hun ser på musikkfeltet. For henne er musikken ikke et produkt, men noe man gjør.

– Det interessante for meg er å finne ut hvordan ting, som musikk, blir til. Mange flere aspekt spiller inn enn det at noen sitter og trykker på en knapp som gir lyd for å skape musikk. Hele teknologien som ligger bak å lage lyd på maskiner i studio er deltaker i den prosessen. Jeg ville nøste i det.

Den sosialantropologiske bakgrunnen førte til at Tolstad valgte deltakelse og feltarbeid som metode.

– Mye fagkunnskap om låtskriving og kreative prosesser springer ut fra aktørenes fortellinger i etterkant, en slags etterrasjonalisering av arbeidet. Jeg ville observere prosessen mens den foregikk. Og mye av det som skjer i studioet er slett ikke magisk.

Ikke et eget kreativt rom
I studieperioden dro hun til Stockholm hver gang selskapet hadde russere i studioet. Hun reiste også til Russland for å forstå hva som skjedde i studioet, ettersom svært ulike musikkulturer møttes.

– Hva er de største musikalske forskjellene mellom Sverige og Russland?

– Mye handler om økonomi og økonomiske strukturer. Estetikk og pragmatikk er ekstremt sammenvevd i de kreative prosessene jeg har fulgt. Det er ikke sånn at det finnes et eget kreativt rom der bare kunstneriske ting skjer.

Det er ikke sånn at det finnes et eget kreativt rom der bare kunstneriske ting skjer.

– Årsaken til forskjellene er copyrightprinsippet og ideen om at inntekt kommer fra immaterielle rettigheter og fremføringsrettigheter. Jo mer sirkulasjon en låt har, jo mer inntekt bringer det tilbake. Men da må noen hente inn de pengene, og redistribuere dem. I Vesten legger dette systemet grunnlaget for musikere og låtskrivere. I Russland har de også rettigheter, på papiret. De har også rettighetsorganisasjoner. Men systemet funger dårlig, både på grunn av ulovlig nedlasting, og fordi musikerne ikke stoler på at organisasjonene redistribuerer pengene som blir samlet inn.

Låt-lotteri
Den svenske, og da vestlige, inngangen til låtskriving på nivået Tolstad undersøkte, bygger på samskriving, og det er ofte to typer låtskrivere. «Top-linere» gjør melodi og tekst, mens produsenter har lydansvaret.

– Disse skriver sammen i mange ulike konstellasjoner. «Top-linerne» drar ofte rundt mellom ulike studioer og produsenter i musikkforlagene de er tilknyttet. Jo flere låter du skriver, eller «lodd du tar i lotteriet», jo bedre er det, for du tjener ikke noe om det ikke skjer noe med låten.

– I Russland gjøres låtskriving alene, ofte fordi det ikke er ønske om å dele rettighetene med så mange flere. I tillegg kommer lisensiering av låter i tidsrom. Du får en sum for at noen får bruke låten en periode. I Vesten har du plateselskap og liknende som har inntjening de kan reinvestere i nye talenter. I Russland er det private investorer som står for denne jobben. Dette påvirker hvem som har mulighet til å bli popartist, og har igjen innvirkning på de estetiske preferansene.

Lyd mot tekst
Estetiske preferanser har et todelt innhold ifølge Tolstad. Det handler både om hva som anses som lønnsomt å investere kreative ressurser i, og hva publikum foretrekker å høre på.

– I Vesten er vi opptatt av produksjonsprosessen, altså det som skjer i studio. Det handler selvsagt om at låtene skal være catchy og ha hitpotensial. Men det viktigste er at det skal være en god produksjon, det skal være edgy. Den kreative utforskningen ligger i stor grad i lyden.

– Mens i Russland er det å gå i studio i større grad en promoutgift. Du måtte i studio for å ha materiale til å promotere konserter, som er den hovedsakelige inntektskilden. Bruker du mye ressurser på lyden i studio er det ikke sikkert at det betaler seg. Det russiske publikummet er ikke vant til å lytte etter lyd, de er vant til å lytte etter tekst.

Smak og rekkevidde
Dette ga utslag for hvordan de svenske låtskriverne arbeidet inn mot det russiske markedet. Tolstad fulgte to top-linere over tid. De hadde skrevet kontrakt på et gitt antall låter en russisk artist skulle kjøpe. Artisten fikk et utvalg å velge fra, og kontrakten løp til hun hadde kjøpt det antallet låter hun ville ha, ikke etter hvor mange som ble skrevet.

For låtskriverne bød dette på utfordringer. Særlig etter at de hadde skrevet låter som var bundet opp i kontrakten, men som fikk flere interessenter. Spennet mellom det pragmatiske og det estetiske ble tydelig.

– Det handlet ikke bare om å skrive utfra denne artistens smak. Det handlet også om å skrive innenfor artistens vokale rekkevidde, og hennes engelskuttale gjorde at det var ord som ikke kunne brukes.

De fleste «top-linere» er ifølge Tolstad vokalister. De kan noen ganger skrive låter som passer deres stemme bedre enn artisten den er ment for. For innsalg er det avgjørende å legge vokalen på en måte som artisten kan beherske. Samtidig understreker Tolstad igjen at en låt er en prosess.

Bransje i endring
I avhandlingen illustrerer Tolstad mye av det som skjer i bransjen for øvrig; det enorme tilfanget på artister som ikke slår igjennom og skaper hiter. Henne selv inkludert. I årene før doktorgraden forsøkte hun lenge å bli popstjerne. Det ga kontakt med produksjonsselskapet, men det ble altså avhandling, og ikke utgivelse, som kom ut av samarbeidet.

Hun viser også hvordan produksjonsselskapet til enhver tid er summen av de relasjonene og prosjektene det inngår i. Selskapet hun fulgte, Snowflake, vendte seg fra Russland til Eurovision, Sverige, Korea og Japan og ble mindre spesialisert på ett marked enn de første årene hun fulgte dem.

– Folk i denne delen av musikkbransjen trenger å være komfortable med løsere tilknytninger. Selvfølgelig er det behov for økonomisk trygghet. Samtidig er det nettopp gjennom evnene til å sniffe opp nye muligheter, artister, talenter, og få dem til å skje, i form av gode nettverk, som gir tryggheten.

En låt er hele tiden i prosess, både i studio, på vei ut, når den blir lyttet til, tillagt mening og får suksess.

– Hvordan er ditt prosjekt overførbart på norske forhold?

– Dette produksjonsselskapet er et resultat av at musikkbransjen er i endring. De så etter nye pengestrømmer og gikk inn på nye felt og områder. I Norge er det også et økt fokus på å bevege seg mot Korea og Østen, kanskje også Sør-Amerika, fordi det fortsatt er fysisk salg der. Det betyr noe for inntjeningsmuligheten.

– Jeg er veldig prosessorientert. En låt er hele tiden i prosess, både i studio, på vei ut, når den blir lyttet til, tillagt mening og får suksess. Vi kan ikke snakke om dette som et produkt. Ting står ikke stille. Det er ikke teknologien i seg selv som har konsekvenser, det handler om hvordan vi tar den i bruk. Så det jeg håper at jeg kan bidra med også inn i norske forhold er å si noe om låtskriverrollen: Hva det vil si å være låtskriver på dette nivået.