Se valgmulighetene!

Å tolke musikk ble nylig utgitt på Universitetsforlaget. Utdraget er gjengitt med forfatternes tillatelse.

Musikk er et språk. Som andre språk har musikk et budskap. Budskapet vil forstås. Musikkens budskap har den særegenhet at det i stor grad er abstrakt, men det betyr ikke ubestemt eller svevende. Mange av verdenslitteraturens store litterære og filosofiske tekster er til sammenligning krevende å trenge inn i. De må tolkes og kan tolkes forskjellig. De vil gjerne bety noe annet for hver som leser dem. Musikalske tekster er ikke så annerledes.

Vi mener at kunsten å tolke musikk lenge har vært nedvurdert i utøvende musikkundervisning. De håndverksmessige, tekniske aspektene ved utførelsen har stått mye mer sentralt. En stivnet forestilling om at teknikken bør utvikles før og uavhengig av det musikalske uttrykket, er fortsatt utbredt mange steder.

Les også: Provoserende og praktisk om tolkning og tenkning

Særlig klassisk sang- og instrumentalundervisning har ofte hatt karakter av drill langt inn i studiet, og kopiering av lærere, innspillinger eller andre utøvere har fått lov til å erstatte et personlig uttrykk. Resultatet er fravær av egentlig mening og altfor ofte glissent besatte konsertsaler.

I andre kunstarter er en kopi som utgis for å være et autentisk verk, rett og slett en forbrytelse. Hvorfor er det ikke også slik innenfor musikalsk utøving? Vårt publikum tørster etter å bli tatt på alvor og etter kunst som gir næring til tanker og følelser. Da må vi som musikere gi dem autentisk musikk, musikk som vi selv har fortolket.

Hvordan er vi havnet i dette uføret? La oss anføre noen årsaker:

− Innspillinger og stjernedyrking har ført til en ensidig fokusering på teknisk perfeksjon. I mange tiår har profesjonelle lydteknikere i klinisk studioatmosfære hjulpet oss med å produsere langtidsholdbar musikalsk hermetikk, gjerne vakkert illustrert og etikettert. Disse produktene har ofte blitt opphøyd til forbilder for unge (og ikke så unge) musikere, som har strevd etter å kunne presentere lignende resultater ved konserter og konkurranser. Teknisk perfeksjon går fort på bekostning av spontanitet og risiko og gir en forutsigbar gjengivelse blottet for personlighet. Musikkindustrien og lærerne er blitt fanget av perfeksjonen i en grad som nærmest har gjort dem blinde – og døve – for valgmulighetene og variasjonsrikdommen en musikalsk tekst tillater. Ved mange musikkhøgskoler kan man ennå høre utsagn som: “Først må du bli teknisk perfekt, deretter kan du tolke!” Problemet er bare at mange aldri oppnår den såkalte tekniske perfeksjonen, eller så har de mistet den umiddelbare koblingen til musikken når de endelig kommer så langt. Musikalsk perfeksjon kan etter vår mening overlates til roboter.

− Tradisjonen er blitt overvurdert. Vi har lenge innbilt oss at vi forvalter en direkte arv fra romantikken, som gjør at Robert Schumann, Franz Liszt eller Johannes Brahms uten videre ville godkjent våre – teknisk perfekte – gjengivelser av deres verkå Gustav Mahler skal imidlertid allerede ha sagt at ”tradisjon er slendrian!” (”Tradition ist Schlamperei!”). Forsøk og forskning rundt autentisk gjengivelse av tidligere tiders musikk bør for lengst ha gjort oss usikre på hvor gyldig vår oppfatning av Johan Sebastian Bachs, Wolfgang Amadeus Mozarts og Ludwig van Beethovens verk egentlig er. I tillegg er opptak av kunstnere som arbeidet tett sammen med de store romantiske komponistene (og til og med opptak av noen av komponistene selv) i dag lett tilgjengelige. De gjør det fullstendig klart at den romantiske oppføringstradisjonen ble brutt samtidig med at man tok farvel med det romantiske tonespråket mellom 1910 og 1940. Som musikere må vi kjenne tradisjonen, men samtidig frigjøre oss fra den. Vi kan ikke la den være et filter mellom verket og oss.

− Manglende intellektuell nysgjerrighet blant oss musikere har ført til at vi overser at musikalsk notasjon er flertydig og har begrenset utsagnsverdi. Et ideal om å spille “det som står”, har fortrengt spørsmål som i tolkningen av andre typer tekster har vært selvfølgelige. Musikalsk tekst er et høyst ufullkomment uttrykk for forestillingen til en inspirert og kreativ komponist. “Det som står”, er rett og slett ganske lite. At man føler seg usikker overfor denne komplekse problematikken, har latt den jevne musiker fortrenge den. Man har søkt tilflukt i en misforstått “intuisjon”, ofte ikke annet enn ukritisk tilvante forstillinger, og å være trofast mot forgudede lærere. Den manglende nysgjerrigheten viser seg når sangsolister, på høyt nivå, faktisk ikke skjønner tekstens innhold. Det gjelder også de som akkompagnerer. Dette gjør det selvsagt umulig for dem å identifisere seg med det som vil uttrykkes. At orkestermusikere som oftest glemmer hva de har spilt fra en uke til den neste, vitner vel også om mangel på engasjement, et engasjement som det er nærmest umulig å opprettholde innenfor en fabrikkmessig produksjonsramme: På den knappe tiden de har til rådighet, nøyer dirigenter seg gjerne med å organisere skjematisk synkroniteten og dynamikken i samspillet.

− Korrekt historisk fremføring. Mange musikere har en beundringsverdig innsikt i oppføringspraksis, gamle instrumenter og musikkhistorie. Dette gjelder særlig innenfor den såkalte tidligmusikk-bevegelsen. Historisk kunnskap om hvordan verk ble fremført fører ikke nødvendigvis til en god fortolkning i dag. Man kan stille spørsmål ved det faktum at historisk “riktig” oppføringspraksis lenge har blitt brukt som kriterium for hva som er gode tolkninger av musikk fra barokken. Vi tør derimot hevde at en romantisk Bach-fortolkning kan være vel så meningsbærende som en historisk “riktig” fremføring med originalinstrumenter.

Samtidig mener vi at den historiske avstanden mellom barokken og oss gjør det umulig å konstruere et autentisk klangforløp fra fortiden. Hvordan musikken lød den gang, vet vi ikke. Vi kan bare tilnærme oss det gjennom historisk forskning. En slik historisk nysgjerrighet er fantastisk så lenge den ikke blir undertrykkende.

Som musikere er vi selv en del av denne arven som har utløst det vi opplever som en krise innenfor musikalsk interpretasjon. Vi er selvsagt også opptatt av musikalsk håndverk og beundrere av storslagne innspillinger av kanoniske verk. Vi savner imidlertid altfor ofte mening i konsertsalen, operaen eller innspillinger. Vi savner noe å tenke over på veien hjem, nye innfallsvinkler til standardrepertoar, utøvere som blottstiller seg og kanskje provoserer med en personlig tolkning. En ekte følt, men teknisk ufullkommen gjengivelse, for eksempel ved en elevkonsert, berører oss gjerne mer enn en rutinert og “perfekt” prestasjon av mang en kjent solist. Vi opplever også at lydteknisk ufullkomne og ofte sprakende innspillinger fra før 1940 kan formidle en større nærhet til musikken enn digitalt perfeksjonerte.

Å musisere innebærer å gjøre valg. Vi ønsker å vise valgmulighetene musikeren har i sin omgang med en musikalsk tekst, og å finne spørsmål som kan være redskaper i fortolkningen av den.

Henrik Holm er utdannet musiker, teolog og doktor i filosofi, og har skrevet doktorgraden Musikkens Logos. Et hermeneutisk forsøk over Wilhelm Furtwänglers interpretasjonskunst ved NMH. Han arbeider nå som forskningsleder på Steinerhøyskolen.

Morten Carlsen er professor i bratsj og har skrevet en rekke artikler om øving, talentutvikling og oppføringspraksis, fundert i en særlig filosofisk interesse.