INGEN TVIL: Når Sondre Lerche får spørsmål om hvilket norsk navn som har inspirert ham aller mest, er det ikke et øyeblikks tvil å spore - det er a-ha. (Foto: Erik Valebrokk)

Inspirasjoner: Valentinsaktuelle Sondre Lerche velger a-ha

I dag, på Valentinsdagen, er Sondre Lerche ute med en helt ny låt, det mer enn ti minutter lange tittelkuttet fra hans kommende plate «Avatars Of Love». Her ramser han opp veldig mye av den musikken som beveger ham mest – hele Joni Mitchells album «Blue», «Waters Of March», «Smoke Gets In Your Eyes», «You’re My Thrill», «Signs». Men når det er spørsmål om hvilket norsk navn som har inspirert ham aller mest, er det ingenting å lure på – det er a-ha.

Kalender

LYTTELUNSJ med Kenneth Karlsson

03/02/2023 Kl. 11.30

Viken

Hanne Tveter & Jorge Vera

03/02/2023 Kl. 21

Oslo

Ary Morais & Band @ Drammens Teater 4. feb

04/02/2023 Kl. 15:00

Viken

Lørdagsopera 4. februar

04/02/2023 Kl. 15:30

Oslo

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Sondre Lerche som snakker om sitt dype forhold til a-ha, Norges største popsuksess gjennom tidene. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.

  • Sondre Lerche, artist, musiker og låtskriver. Albumdebuterte høsten 2001 med Faces Down som også ble utgitt internasjonalt og vakte stor oppmerksomhet blant annet i USA der det ble sluppet et år senere enn i Asia og Europa. Han har gitt ut åtte studioalbum siden, og hans tiende, Avatars Of Love, slippes 1. april. I tillegg har han laget og utgitt filmmusikk til Dan In Real Life og The Sleepwalker. Fikk Spellemannprisen for årets nykommer i 2001, og har vært nominert flere ganger siden. Han utmerket seg ved en rekke aktiviteter knyttet til lanseringen av albumet Patience som sammenfalt med koronapandemien i 2020. Samme år ga han ut essaysamlingen Alle sanger handler om deg. Etter å ha bodd mange år i New York og deretter Los Angeles, har Lerche nå etablert seg i Oslo. Født 5. september 1982, Bergen.

 

  • a-ha, poptrio bestående av Morten Harket, Magne Furuholmen og Pål Waaktaar. Norges desidert største popsuksess gjennom tidene. a-ha ble verdensberømt og skrev musikkhistorie med debutsinglen «Take On Me» som blant annet nådde 1. plass på amerikanske Billboard Hot 100 i 1985. Den kom «bare» til 2. plass i Storbritannia, men de toppet der med oppfølgersinglen «The Sun Always Shines On TV». Debutalbumet Hunting High And Low ble en gedigen suksess verden over, fulgt opp av kritikeryndlingen Scoundrel Days (1986). I 1987 hadde a-ha som eneste norske artist eller band noensinne temasangen til en James Bond-film, The Living Daylights. Bandet er beryktet for sine samarbeidsproblemer, men har likevel spilt inn og utgitt ti plater. Den siste, Cast In Steel, kom i 2015. a-ha har mottatt ni Spellemannpriser og juryens hederspris tre ganger. I fjor kom Thomas Robsahms dokumentarfilm a-ha The Movie. Alle de tre medlemmene har parallelle karrierer som soloartister eller i band. a-ha ble etablert 1982, Oslo.

 

IKONISK VIDEO: Stillbilde fra den ikoniske musikkvideoen til «Take On Me». Videoen ble regissert av Steve Barron i 1985, og vant blant annet seks priser under MTV Video Music Awards i 1986. (Foto: Stillbilde fra den ikoniske musikkvideoen "Take on Me", regissert av Steve Barron)

– Sondre, ditt forhold til a-ha er kanskje ikke like veldokumentert som bandets samarbeidsproblemer, men er tross alt ganske kjent. I boken Alle sanger handler om deg omtaler du dem som «de tre store». Likevel må jeg stille spørsmålet: Hvorfor er a-ha din fremste norske inspirasjonskilde?

– Særlig da jeg var tenåring hadde jeg appetitt på norsk musikk. Jeg opplevde den som nærmere. Jeg var veldig interessert i bergenske band som føltes tilgjengelige på en eller annen måte, samtidig som jeg selvsagt hørte på musikk fra ute i verden også. Jeg var altetende, men fant ingen som gjorde mer for meg enn a-ha da jeg tenkte meg om. Det har nok litt å gjøre med at «Take On Me» var den første store musikkopplevelsen jeg husker. Det var å legge seg om kvelden, og mamma som kom inn for å si god natt og lot døren stå litt på gløtt da hun satte på 12-tommeren med «Take On Me», med en extended version. Den føltes jo uendelig, den tok aldri slutt, med alle de beste delene om og om igjen. Jeg vet ikke om det skjedde én kveld, eller kanskje hver kveld, men det minnet sitter veldig sterkt i, og det er nok mitt første musikalske bevisste minne. Fra der ble jeg en disippel. Jeg viet veldig, veldig mye av mitt liv og min tid og min identitet til a-ha, til langt opp i tenårene, forteller Sondre Lerche som i essayet skriver om hvordan han da a-has karriere var på hell på begynnelsen av 90-tallet, sto opp for dem og forsvarte sine idoler, at han på en måte gikk motstrøms tidens rådende musikktrender i heltedyrkelsen sin.

FARVEL: a-ha i 2010, da de var på – sin foreløpige – farvel-turné. Det har blitt mange turneer siden. I år turnerer a-ha verden rundt fra mars og ut juli, inkludert tre konserter i Norge i juni; to på festivalen Over Oslo og en i Arendal. (Foto: Stian Andersen)

– Da jeg var åtte, ni, ti år gikk a-ha inn i en ny fase av sin karriere. De var ikke like populære som i de første årene, særlig ikke hjemme i Norge. Da kom den fasen der de ikke skulle tro de var noe. Det kommer alltid en slik reaksjon, et backlash, og da ble jeg bare sterkere i troen. Jeg ble som en hjernevasket disippel som skulle forsvare dem. Jeg opplevde at hele verden tok a-ha for gitt og angrep dem og alt sånt, i den grad at jeg demonstrerte min lojalitet og fikk en på trynet av en fyr med Guns N’ Roses-t-skjorte. Jeg husker ikke om jeg provoserte ham eller om han provoserte meg, men jeg hadde hestehale som Morten Harket hadde på den tiden og opplevde det som veldig urettferdig den måten a-ha ble behandlet på hjemme i Norge. Det tok jeg veldig personlig, sier Sondre med et selvironisk flir.

INGEN HAR BETYDD MER: a-ha har betydd mest for Sondre Lerches identitetsbygging i barne- og ungdomsår. (Foto: Erik Valebrokk)

– Det finnes mye norsk musikk og mange låtskrivere som har påvirket meg og inspirert meg, men det finnes ingen artist eller gruppe, hverken norsk eller internasjonal, som har betydd mer for identiteten min i disse årene, fra jeg var fire til fjorten-femten år gammel.

SE OGSÅ: Sondre Lerches helt ferske musikkvideo «Avatars Of Love», publisert i USA og her på Ballade.no selve VAlentinsdagen

Det er flere måter eller flere plan å la seg inspirere av andres musikk på, om det er helt konkrete elementer i en sang, eller om det er en spesiell tilnærming til låtskriving, et arrangement eller en ikke helt håndgripelig følelse av «et eller annet». Hva er det med a-ha som trigger Sondre? Klarer han å sette ord på det, eller er den totale hengivenheten han følte så dominerende at det blir vanskelig?

– Det er utfordrende fordi, og det er dette som gjør a-ha til en slags unntakssituasjon for meg, det ikke bare er musikken. For meg var de som tegneseriefigurer, som superhelter eller filmhelter, de var alt. Men det er klart, det skjedde noe med meg da jeg oppdaget hvor låtene kom fra, og i a-has tilfelle, iallfall i den tidlige perioden, kom de i stor grad fra Pål. Da jeg ble obs på at han mest sjenerte, odde fyren baki der var han som satt og skreiv «The Sun Always Shines On TV» og «I’ve Been Losing You» og de låtene som hadde litt tyngde, vekket det låtskriveren i meg. Jeg visste at jeg hadde lyst til å drive med musikk, men da var jeg fremdeles veldig liten og så skjønte jeg med ett at det er noe som heter låtskriving. Jeg forsto at det ikke nødvendigvis er han som står fremst som har skrevet låtene, og det gjorde noe med meg. Da ble jeg veldig opptatt av låtene, av kraften som ligger i det melodiske språket til Pål. Det var de jeg etter hvert opplevde som de mest substansielle låtene til a-ha, de som både hadde kunstneriske ambisjoner, men som også hadde litt drama, som jeg tror mange forbinder med a-ha. Det har preget meg, det er noe jeg har tatt med meg. Jeg tror det har med sansen for dramaturgi innad i låtene å gjøre, som du særlig finner i de mest desperate Scoundrel Days-sporene.

HAN ODDE FYREN: a-ha i studio, 2005. – Da jeg ble obs på at han mest sjenerte, odde fyren baki der var han som satt og skreiv «The Sun Always Shines On TV» og «I’ve Been Losing You» og de låtene som hadde litt tyngde, vekket det låtskriveren i meg, forteller Sondre Lerche. Pål Waaktaar blurry i front i bildet, Magne Furuholmen i bakgrunnen. (Foto: Pressefoto fra a-ha.com)

– Føler du at han gjør de samme tingene i Savoy som i a-ha eller er språket hans annerledes der?

– Med Savoy kan du føle på at det på de første platene er frigjørende for ham å ikke hele tiden måtte lage de cinematiske greiene, at det oppleves som befriende å ikke alltid skulle oppfylle det premisset som a-ha var blitt. Men dette er jo en av Påls superskills, og etter hvert som han blir varm i trøyen med Savoy ser du at han blir nesten like filmatisk og cinematisk som med a-ha. Det er bare noe som ligger der. Det er ikke tvungent, men jeg tror at med den første var det bare litt gøy å spille i studio og være litt skabbete rockeband som han kanskje alltid hadde romantisert, men som a-ha aldri kunne bli. Pål som låtskriver har vanvittig mange forskjellige styrker, men sansen hans for dramaturgi er kanskje det jeg har gått til og lært av helt konkret, og latt meg inspirere av ganske tidlig. Det er låter som ikke bare har vers og refreng, vers og refreng, men som har en intern form som greier å både være poplåter, men også avvike fra malen. Der er han god, altså.

ØYAFESTIVALEN: Sondre Lerche på Øya i 2015. (Foto: Erik Valebrokk)

– Der Pål iallfall i starten klarte å skille a-ha-låtskrivingen fra Savoy-låtskrivingen ganske tydelig, har du på kanskje alle dine plater valgt å gå forholdsvis langt bort fra det du holdt på med forrige gang. Du har hatt en sterkere utvikling på dine plater enn han har hatt, men tror du det bruddet han gjorde med å starte Savoy har hatt såpass sterk innvirkning på deg at du har følt at du har måttet gjøre det sånn hver gang?

– Ja, det kan du kanskje si. Noe av det er bare mitt instinkt. Jeg stiller veldig høye krav til min egen stimulans i prosessen, og har en voldsom appetitt på veldig mye forskjellig musikk, gjerne ting som går i helt motsatt retning av a-ha. Jeg har nok lært mye av å følge såpass tett med på a-ha, men noen ganger har jeg kanskje vært for oppmerksom på det og sagt at jeg faen ikke skal gjøre det folk tror jeg skal gjøre, eller vil jeg skal gjøre. Det er noe a-ha har hatt sine forsøk på å deale med, men når du blir så store som de ble, og er, så kjemper du mot en helt annen skygge, mens jeg kanskje har kjempet for å ha min frihet. For meg har musikk alltid handlet om å ha et frirom som jeg har vernet veldig om. Jeg har vært veldig redd for å miste det og å gi fra meg den autonomiteten musikk er for meg. Derfor tror jeg også at jeg helt instinktivt alltid har ønsket å gjøre noe annerledes, utdyper Sondre før han tar sats og fortsetter:

– Jeg elsker å gjøre noe grundig på én plate, og så må jeg gjøre noe annet. Det er som om du spiser veldig mye kjøttkaker, så får du lyst på sushi i morgen, ikke sant? Det er en appetitt i meg som gjør at jeg, særlig i de første ti årene kanskje, alltid snudde i motsatt retning, mens nå er det nok i større grad tekstene som styrer hvor jeg skal. Nå er det ikke så stilistisk. De første ti årene ble det veldig mye forskjellige farger, mens det ikke lenger er sjanger og den type utforskning som driver meg like mye. Nå skal fortellingen frem. Hvilke følelser er det som driver sangene?

FRI: Sondre Lerche føler seg friere nå. Her er han på Øyafestivalen i 2015. (Foto: Erik Valebrokk)

Dette har ført til at Sondre Lerche ser ut til å ha det bedre enn noen gang før som artist og låtskriver.

– Jeg føler meg friere nå. Misforstå meg rett, man har jo lyst på så stor suksess som man kan oppnå, men for folk som blir tidlig fanget i en eller annen formel eller forventning, så er det jævlig vanskelig å kjempe imot uten å miste det eller drite seg ut. Jeg er takknemlig for å ha havnet i en sånn sweet spot der jeg kan gjøre litt hva jeg vil, og det har jeg vært bevisst på og kjempet for.

Mange artister og ikke minst låtskrivere er opptatt av ikke å la seg distrahere av andre ting mens de er i den skapende prosessen, de vil ikke høre på for mye annen musikk, men den innstillingen har åpenbart ikke Sondre. Alle sanger handler om deg, essaysamlingen han ga ut i 2020, dreier seg om nettopp musikkentusiasten i ham, om hvordan han verdsetter musikk og bruker musikk.

– Jeg føler meg helt avhengig av oppdagelse. Og nå som jeg har holdt på såpass lenge ser jeg også at ting jeg trodde jeg var ferdig med, slipper tilbake igjen, men at det inspirerer på en annen måte. Ting jeg så i forbifarten på MTV da jeg var tolv år, blir plutselig til en referanse som er relevant for meg i det jeg selv gjør. Det ser jeg med den nye platen jeg har gjort også. Singlen «Cut» er estetisk litt a-ha, selv om jeg har følt meg litt ferdig med den inspirasjonen. Det er ikke tilsiktet i det hele tatt, men den har noe a-hask over seg. Det er som et tilbakevendende spøkelse. I begynnelsen av karrieren min ønsket jeg å lage et skille mellom meg selv og barndomsinspirasjon som for eksempel a-ha, mens nå har jeg muligheten til å omfavne det i mye større grad. Jeg tror det gir mer mening at jeg har et så sterkt forhold til a-ha med tanke på de tingene jeg lager nå, heller enn Faces Down og de andre tidlige platene.

HA NOEN GREIER I OVNEN: – Jeg vet ikke hvem som sa det, men «inspiration needs to find you working». Jeg prøver hele tiden å ha noen greier i ovnen, sånn at når pure inspiration kommer så er det allerede i bevegelse, sier Sondre Lerche. Her fra konsert på Øyafestivalen, 2015. (Foto: Erik Valebrokk)

– Da skulle du jo også skape en egen identitet?

– Ja, ikke sant! Da var det mer at jeg skulle avvenne meg de greiene, og jeg ville heller pynte meg med andre, nyere inspirasjoner. Jeg var ferdig med «barnslige» ting, mens nå har jeg hele livet å ta av. Det er ikke lenger ting jeg bestemmer meg for, men du har en hel verden av musikk du har opplevd og erfart og likt og forelsket deg i eller blitt provosert av og kanskje senere omfavnet, og det er veldig befriende å kjenne på at summen av alt det gjør at du hele tiden har musikk i deg. Inspirasjonen kommer og går. Jeg vet ikke hvem som sa det, men «inspiration needs to find you working». Jeg prøver hele tiden å ha noen greier i ovnen, sånn at når pure inspiration kommer så er det allerede i bevegelse. Å sitte og vente på at inspirasjonen skal dette ned i hodet på deg funker ikke, og da hjelper det å ha mye musikk i seg. Jeg blir tent av alt jeg omgir meg med, enten det er helt nye oppdagelser eller ting jeg har et langt og dypt forhold til.

SUPERSTJERNE: Sondre Lerche i Faces Down-perioden, 2002. Debutalbumet til 19-årige Sondre Lerche fikk enormt gode kritikker. (Foto: Pressefoto / Virgin Records)

Da a-ha holdt en stor gjenforeningskonsert på Ullevål Stadion i 2002 var den unge platedebutanten Sondre Lerche oppvarmingsartist, og han fikk sågar opptre sammen med dem på «Locust», en av låtene fra Memorial Beach-albumet som Pål hadde fått med seg at han digget. Om det var en spennende erfaring, var det ikke første gang han hadde møtt sine helter.

– Første gang jeg møtte Morten Harket var da jeg var 12-13 år på Wild Seed-konsert i Bergen. Da ventet jeg utenfor etterpå, og så kom han til slutt ut og jeg fikk tatt det bildet som er på omslaget til boken. Da møtte jeg ham som fan, men så møtte jeg ham og Pål på releasepartyet for Savoys fjerde plate, Reasons To Stay Indoors, samme høst som jeg debuterte med Faces Down. Da satt jeg i baren med Morten Harket, men jeg tror ikke Magne var der.

Samme høst, litt etter releasepartyet og Sondre var på Hit Awards for å opptre, møtte han Morten igjen på festen etterpå.

– Jeg var ganske avslappet med tanke på all den historikken jeg hadde med ham som fan. Med en gang jeg var artist sjøl hadde jeg ganske stor selvsikkerhet og trygghet, så da følte jeg at nå er vi kollegaer. Jeg hadde en veldig tiltro til det. Jeg husker jeg gikk bort til ham på den Hit Awards-festen der min mor og mine søsken var med. De hadde jo sett min a-ha-galskap opp gjennom, så for dem var det helt uvirkelig at nå skulle de møte Morten Harket. Jeg sa bare «hei, Morten, du må hilse på familien min», og de var helt satt ut av det. De hadde jo ikke hatt den overgangen fra fan til artist som jeg hadde, men for meg var det helt naturlig at jeg plutselig ikke var fan lenger. Eller det er man jo alltid, men jeg følte jo på den tiden at min plate var bedre enn den siste a-ha-platen, så jeg hadde en arroganse der. Min suksess hadde jo vært ganske brå, men for meg var det dette som alltid skulle skje. Det føltes som det var helt naturlig.

HELT NATURLIG: Sondre Lerche gikk fra å være totaloppslukt fan til å bli musiker- og artistkollega meed a-ha. – Og jeg følte jo på den tiden at min plate var bedre enn den siste a-ha-platen, så jeg hadde en arroganse der. Min suksess hadde jo vært ganske brå, men for meg var det dette som alltid skulle skje. Det føltes som det var helt naturlig. (Foto: Erik Valebrokk)

– Men i dag da, er dere venner?

– Pål har jeg mye kontakt med. Vi ble godt kjent i New York og også i L.A., når vi begge har bodd der. De få gangene jeg har møtt Morten, på fest eller noe, blir jeg stående og snakke med ham, og det er alltid veldig gøy. Han er en veldig morsom og nydelig fyr. Og Magne fikk jeg jo sjansen til å bli kjent med da vi begge var mentorer i The Voice. Han har jeg også et veldig hyggelig forhold til.

– Har du snakket med noen av dem om å skrive noe sammen eller samarbeide på andre måter?

– Altså, Pål og jeg snakker mye om låtskriving og utveksler låter og mikser og sånn. Det var en stund jeg sendte ham noen skisser som vi kanskje skulle jobbe på, men der er vi nok ganske like. I låtskrivingsprosessen er vi litt lone wolves. Jeg liker ikke å skrive låter med andre, nesten uansett hvem det er.

– Du har skrevet en sang, «Dancing In The Dusk», med Pet Shop Boys.

– Ja, jeg har jo det, og det er ganske kult, men den kunne vi gått mye lenger med hvis jeg hadde vært litt åpnere. Det er jeg som har skrevet låten, mens de spilte den inn. Jeg syntes det var dødskult, men på den tiden var jeg et helt annet sted. Når de sendte demoen tok jeg ikke opp den tråden, og så ble den bare liggende. Jeg greier liksom ikke fokusere på noe annet enn akkurat det jeg vil gjøre, og den låten var en avlegger, en låt jeg bare hadde skrevet. Jeg traff dem en del ganger og vi var ute på en del fester. De var veldig rause og fan av meg, og jeg var jo kjempefan av dem. Vi hadde begynt å snakke om den låten, og så hadde vi snakket om Tango In The Night av Fleetwood Mac som en referanse som vi begge likte, men så stoppet det opp fordi jeg ikke tok imot når de gjorde demoen. Den låten kunne blitt mye bedre, den kunne blitt et virkelig samarbeid, men jeg sov i timen.

FANS: Pet Shop Boys er fan av Sondre Lerche, Sondre Lerche er fan av dem. Her er Pet Shop Boys på promo-jobb i Sao Paolo, 2013. (Foto: Pressefoto)

– Jeg er litt firkantet i det at jeg ikke greier å gjøre noe annet enn akkurat det jeg vil, fortsetter Sondre. – Det ser jeg også på måten Pål jobber. Han er så utrolig selvstendig, og det er jeg også, veldig sta og beskyttende i låtskrivingprosessen. Jeg husker en gang det var snakk om at jeg kanskje kunne skrive låter med Burt Bacharach. Min første tanke var at jeg ikke visste hvordan jeg kunne gå inn i det rommet uten å enten overkjøre ham, selv om det er Burt Bacharach, eller bare bli overkjørt. Jeg greier ikke finne den middelveien. Enten vil jeg bare gjennomføre det jeg hører for meg, eller så blir jeg helt passiv. Det tror jeg hadde vært tilfelle uansett om jeg skulle jobbe med Burt Bacharach eller Pål Waaktaar eller hvem det nå måtte være, så det er veldig, veldig, veldig få jeg har skrevet låter med. Det er litt dumt, for man går glipp av en del morsomme muligheter, medgir Sondre og legger til at han er blitt litt flinkere til å samarbeide med andre.

ESSAYSAMLING: Omslaget til Sondre Lerches musikkessaysamling Alle sanger handler om deg fra 2019. (Foto: Flamme Forlag)

Sondre Lerche har aldri lagt skjul på at han lar seg inspirere av andre artister, og i Alle sanger handler om deg skriver han om en av sine aller tidligere komposisjoner, en sang han kalte «The Locust Girl», åpenbart inspirert av a-has «Locust». Den forble uutgitt, sikkert av gode grunner, men har det hendt at han helt bevisst har gått inn for å skrive noe med et slags a-ha-avtrykk?

– Jeg tror jeg lagde en hel serie med Locust-låter, men det som var rart var at det var teksten som var inspirert av «Locust» mens selve låten var mer inspirert av Morten Harkets soloting. Det var en litt merkelig saus. Men på den tiden der, da jeg var sånn tretten, fjorten, femten år, skrev jeg låter hver dag og prøvde bare å bli bedre. Da lagde jeg ofte låter etter modell. Jeg hadde ingen annen måte å få ting til å henge sammen på, så jeg måtte nesten bruke de låtene som en mal, som folkeviser på en eller annen måte. a-ha-låter var mine folkeviser, ha-ha. Sånn lærte jeg formen og lærte overganger, men det er nok ikke så mange som overlevde og ble til ordentlige låter. Jeg var også veldig inspirert av tekstene til Pål. Han skrev om veldig mørke ting, om mord og drap og om lengsel som var helt enorm. I «Soft Rains Of April» var det ikke nok med vanlig lengsel, det måtte være på hver sin side av jordkloden. Det er store følelser, det er store avstander, og det ble jeg veldig inspirert av. Da var jeg i tenårene, og sanger som handlet om glade ting var liksom ikke noe. Så vokste jeg heldigvis det av meg og lagde nesten bare glade sanger i en periode, men i tenårene måtte det være tyngde i tekstene. Det er jo veldig vanskelig å få til i den alderen, men det var fake it or make it, ha-ha-ha.

DEN FINESTE LÅTEN: – Da jeg hørte den skjønte jeg at faen, det går an å sette seg ned og spille en låt hele aleine, og så er det nok. Melodien. Akkordene. Teksten. Stemningen. Det er ikke typisk a-ha, men jeg synes den låten, kanskje fordi den er unntaket som bekrefter regelen, er helt utsøkt og nydelig. (Foto: Erik Valebrokk)

 

– Hva synes du er det aller fineste a-ha har laget, låt eller album?

– Noe de selv snakker mye om er at de har noe uforløst ved seg, at de ikke ennå har laget den perfekte a-ha-platen, og det er jeg litt enig i. Selv Scoundrel Days har en eller to låter som er litt lettere og litt mer klønete enn de andre, men høydepunktene overskygger jo de svakere numrene selvfølgelig. Det er vanskelig å velge én låt, men jeg synes nok kanskje den fineste låten, selv om den er litt utypisk a-ha, er «(Seemingly) Nonstop July» fra East Of The Sun, West Of The Moon. Den har en formfullendthet ved seg. Jeg husker det var overraskende at den kom fra a-ha, det er et måtehold i den innspillingen som ikke kjennetegner dem i det hele tatt. Da jeg hørte den skjønte jeg at faen, det går an å sette seg ned og spille en låt hele aleine, og så er det nok. Melodien. Akkordene. Teksten. Stemningen. Det er ikke typisk a-ha, men jeg synes den låten, kanskje fordi den er unntaket som bekrefter regelen, er helt utsøkt og nydelig. Vi vet jo hva a-ha er gode på, alle de kjente, store låtene, men den viser at det også bor noe annet der. Morten kan synge på en annen måte. Det kan være en annen intimitet der. Den greien er det jeg og andre og kanskje de selv også, tenker at det er mulig å strekke seg mot.

– I 1993, da du var 10-11 år gammel, sa du at folk ikke vet hvor store a-ha er, og du mener det samme fremdeles. Derfor, hvilken betydning vil du si a-ha har hatt for norsk musikkliv?

– Jeg tror ikke det kan overvurderes, på grunn av den vanvittige forskjellen mellom det de gjorde i 1985 og hele den norske poptilstanden. Og det har tatt ganske mange år før Norge som en internasjonal popcontender har greid å catche opp med hele det prosjektet de alene gjorde ved å dra ut. De skjønte jo at de måtte dra ut, at de ikke ville få til noe her. Det har heldigvis forandret seg, nå kan du få til ting her. Men hele den selvtilliten, det at noen både turte å tenke det og drømme det og faktisk fikk det til, virkelig mot alle odds og med masse skuffelser og skjær i sjøen, var fantastisk. Jeg var ikke i musikkbransjen på den tiden sjøl, men jeg ser det som en ny tidsregning. Så har det kommet en oppvoksende generasjon på pluss minus min alder der alle har hatt en a-ha-periode, jazzmusikere, popmusikere, selv black metal-musikere, alle har hatt det.

KUNSTNERISK SUBSTANS: Sondre Lerche i 2004, et av mange begivenhetsrike år. Han ga ut sitt album nummer to, ble nominert til «Beste nordiske artist» under MTV European Awards og spilte med Kringkastingsorkestret på Nobels fredspris’ konsert. (Foto: Pressefoto)

– At de lyktes var jo ekstremt inspirerende i seg selv?

– Ja, sjanger har ikke noe med det å gjøre. Jeg tror det inspirerte alle som hadde lyst til å drive med musikk. Samtidig som det var suksess, og det er klart at suksess trumfer det meste, så var det substans der. Jeg tror veldig mange ikke trodde de kunne få begge deler, at det bare var mulig å få til en av dem, men a-ha fikk til begge deler, og det tror jeg inspirerte bredt. Suksess og kunstnerisk substans, det er ganske unikt. Og jeg synes det er så rørende at de fremdeles spiller og styrer på med de greiene sine. a-ha er noen ganger et frustrerende band å elske, men samtidig, når folk sier «skal de ikke gi seg snart?», så tenker jeg «faen, aldri gi dere, kjør inn i solnedgangen». Jeg synes det er litt fint, avslutter Sondre Lerche.

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev