Blant miljøtalibanens venner

Miljøtalibanen: «Vår bransje lever i en «bubbla» som er vanskelig å trenge igjennom. Beethoven er nok svaret på alle våre spørsmål.» Slik innledet konserthussjef Fredrik Österling da han skulle vise norske arrangører at man kan legge et internasjonalt konsertprogram uten å fly inn utøvere. Sammenhengen er ikke åpenbar, og ikke umiddelbar til å gripe. Men deri ligger kanskje Österlings perspektivs sprengkraft? En internasjonal konsertsesong uten flyturneer? Kort sagt har hans scene Helsingborg Konserthus bestemt seg for å prioritere å booke dirigenter og solister som tar seg til spillejobben med andre transportmidler enn fly.

I følge Österling avstedkommer det andre resultater enn bare kutt i eget klimaavtrykk.

Med gjestende kunstnere med bedre tid til å ta seg fram, følger et annet repertoar i Helsingborg. Det blir mer mangfoldig. Mer om dette om litt. Bi litt. Er det dét det hele handler om? Å bie litt, vente. Ikke haste av gårde, til neste tanke, til neste spillejobb?

I følge Österling har deres flykutt andre følger også. Trollene har hørt hva de har sagt ved konserthuset i Sør-Sverige. De snuser opp hans ansatte og sjekker hvordan de kommer seg på jobb. «Hah! Hva var det vi sa?! Noen av dere kjører bil på fritida?! Vi kan plukke fra hverandre hvert eneste forsøk på å snu mønstrene. Fordi vi kan. Fordi vi har en liten trollånde lengst nede i drøvelen som vi må puste fordervet rundt fordi vi ikke holder ut å beholde den for oss selv, når noen andre er positive og endringsvillige.»

Etter noen av de mange presseoppslagene om å legge om programmeringa for å fly færre av sine gjestende kunstnere har han blitt kalt «miljötalibanen». Österlings smil utover festsalen i Munchmuseet sist fredag når han forteller om kallenavnet sitt vitner om at det er helt andre ting som bekymrer ham mer, enn å bli kalt taliban.

Blant venner, ikke troll: Og han var invitert av venner, kollegaer som syntes valget hans var friskt. Invitert av Norske Konsertarrangører, Øyafestivalen, Vinjerock, Munchmuseet og Kulturrådet, for å inspirere til konkrete klimakutt i norsk kultursektor. I bunn ligger den påtrengende innsikten i at det er alvor når FN sier vi må halvere våre klimautslipp innen 2030. Seinest.

I år har jeg som kulturjournalist overvært tre paneldebatter der musikere og artisters flybekymring, plastkutt, gjenvinning på festivaler i større og mindre grad, og de plutselig veldig alarmerende meldingene fra FNs klimapanel har satt støkk nok i musikklivet til å ville handle. «Handle», som i å sette seg sammen bak et bord og prate sammen foran et publikum. Slik har det i det minste føltes, på sentrale arenaer der jeg har hørt artister, musikkstudenter, en professor, en klimaforsker, en distriktentusiast og en kulturminister snakke om innfallsvinkler til klimakutt for kulturfolk. For det skorter selvsagt ikke på viljen, men en samlet retning og et felles veikart til klimakutt som monner har jeg ikke sett. På Bylarm, på Norges musikkhøgskole og nå sist Øyafestivalen snakket vi sammen. 2019 er året selv den litt virrete, velmenende men ikke så målretta norske musikkbransjen skulle samle seg om alvoret og at vi må vel også være med og klimakutte.

Ingrid Kleiva Møller, miljøsjef i Øya, foran seminardeltakere på klimakuttomvisning. Foto: Siri Narverud Moen (Foto: )

Mye er i gang. Den som tror norske artister og musikere ikke bryr seg, har ikke hørt på Susanne Sundførs siste langspiller eller lagt merke til Vinjerock og Øyafestivalens kutt i plast og fossil energibruk. Og at norske musikere skulle ha glemt 60-70-tallets Pete Seeger-arv og det enkle liv i pakt med naturen (den første boka om den store utryddelsen av artsmangfold kom på 60-tallet, ikke på 2010-tallet, forresten) for bare europaturneer med trillekofferten på slep høres ikke helt rett ut.

Allikevel. Få har følt det såpass presserende at de har tatt grep som virkelig merkes. Og, ærlig talt, har mange ment: Du må fly. Akkurat som politikeren er nødt til å holde seg med slips, selvom det har lite å gjøre med budskapet og styringsviljen din å gjøre sånn egentlig, så må turnerende musikere fly. Det har ingenting med innholdet du formidler, ideene du systematiserer og slipper fri i tilskuerens hjerte og hjerne, den flybilletten. Eller? I vinter vakte den britiske komponisten Laura Bowler oppsikt med en komposisjon som var inspirert av lydopptak og en reise til Antarktis. Reisen dit, via Argentina, inkluderte tog, buss, båt … og fly. Veies karbonavtrykket etter reisen opp for opplysningen hun sprer om den delen av verden hun vil at vi skal følge med til via ørene? Litt av lyden av det kan du oppleve her – i sannhet en besnærende lytteopplevelse på BBCs nettsider.

Og for å ta arrangørene, som var hovedmålgruppa sist fredag: Jeg var ikke den eneste som la merke til et deprimerende hav av oppsplintret plast ved festivaldagens slutt på den ganske nye Kadetten på andre sida av sommeren, i Sandvika. Paradoksene er mange og ligger helt oppe i dagen uansett musikksjanger. Samtidig som vi satt og lette etter løsninger inne på seminaret, spurte Morgenbladet Øyafestivalen: kan dere kalle dere en miljøfestival når dere stadig flyr artister til Oslo?

Arrangørene er lette å se på: De står for store ansamlinger av forurensende forbrukere og folk som skal på jobb og transporteres. Langt, ofte. De kan bytte ut plastglassene sine. De kan sortere avfallet. De kan servere økologisk mat. Ha vegetarianere på stand som forteller nysgjerrige om helse- og miljøfordeler og kanskje vinne noen nye sjeler. Men hva hadde avtrykket vært om de *ikke* gjorde det? Skapes mer av det gale forbruket i seg sjøl ved å arrangere konserter?

Om du som arrangør faktisk har tatt rette valg flere år på rad, har redusert avtrykket til en masse mennesker som er innafor gjerdene dine, *også* i forhold til hva de ellers ville gjort de dagene, da bidrar du positivt inn i regnskapet. Det gjelder å havne på minus. Strengt, men det brenner nå. Det er for seint for bare gode intensjoner. Dine gode intensjoner må avstedkomme noe som monner. Dét er vanskelig å regne på, og forutsetter å kunne sammenhengene i begreper som «avfallshierarkiet», «det nye transporthierarkiet» – og kanskje også skjønne litt kjemi og arealbruk? Veldig kort sagt betyr det at kutt i alt det som er skadelig må komme før du kler deg i resirkulert. Vi bor i et land der en rødgrønn regjering klarte å innføre avgiftskutt for dieselbiler (!) som miljøtiltak. Når finansdepartementet og miljøverndepartementet klarte å forberede saksgrunnlag for noe sånt, er det ikke rart den enkelte forbruker, ei heller dirigent, eller si en konserthussjef eller festivalbooker, kan slite med hvilke grep de skal starte med.

I Festsalen fredag ble det gruppearbeid. Vi fikk utdelt lyseblå postitlapper. Hva skal til for at din organisasjon starter?, lød spørsmålet. Mange svarte «data». «Kunnskap». «Kompetanse». Noen skreiv «tid».

Men det finnes jo håp, i delte erfaringer.

Her er noen av erfaringene som ble delt og som tikket av et lite pling! i helga:

• 72 % av Vinjerocks publikummerne spiser mindre kjøtt. 34 % skar ned på antall flyreiser i fjor. De som jobber med festivalen har også kuttet. Det vi gjør har ringvirkninger.
  «Vi gjør kulturlivet klart for neste generasjon publikummere,» sa Julie Forchhammer, avtroppende festivalsjef for Vinjerock. Hun mener man kan tjene penger i det lange løp som arrangør ved å klimakutte. Men først må en som arrangør få oversikt over sine egne handlinger.
• Kjøtt og kjøtt er ikke det samme. Helt ferske tall understreker hvor kritisk avgjørende det er at verden produserer mindre kjøtt, men arrangerer du festival på ei lita øy i Fosen, hjelper du naturen og en dyrebestand som ellers ville slite – ved å servere viltkjøtt fra naboøya. Med andre ord: Kjenn ditt lokalmiljø og din lokale flora og fauna. Det konkluderer jeg med etter å ha hørt Torhild Langklopp om hvorfor de serverer viltkjøtt som de veit hvor kommer fra, på Stokkøya Festival.
• Med de samme stjernenavnene på mange store sceners plakater, gjentas de samme repertoarene i alle verdens byer. Med andre, saktereisende kunstnere, kan en scene tilby et større mangfold. Jeg har ikke etterprøvd det, men det er en besnærende tanke presentert av Helsingborgs Konserthus at tog- og kajakkreisende solister skulle gi et mer mangfoldig utvalg av hva som spilles i konsertsalene. I følge Fredik Österling har tilbudet i antall navn og verker som spilles i vår sammenkoblede, moderne verden, gått ned på global basis. Det høres ikke utenkelig ut, om man ser på dyrkingen av stjerner og profesjonaliseringa av booking- og programmeringsbransjen verden over. Ikke minst med en «one size fits all»-medieutvikling på sosiale medier. Alt blir likt.

Problemet med kulturbransjen er jo ikke at vi har så store utslipp, for det er mange som er verre enn oss. Problemet er at vi ikke har konkretisert noe. At vi ikke har oversikt. At noen på et lite scenehus kan komme til å si nei til plast, men i samme grepet velger en løsning med økt transport, for eksempel. Og i det isbjørnen forgjeves hopper fra den smeltende polarisen er det uansett ikke skadelig at en eller flere scener føyer til flykutt som et av flere kriterier de booker ut i fra. «Den hellige gral» i konsertarrangørsammenheng, det der målet om Kvalitet Først, har nemlig en hale av en rekke praktiske og økonomiske hensyn som spiller like mye inn. Dermed ikke sagt at man som arrangør ikke skal bringe verden til byen, for å sitere redaktør Danby Choi (Subjekt.no) sitt forsvar for Øya mot flykritikk i Morgenbladet.

En strime av lys: Til slutt på en lang seminardag kom eksminister Bård Vegar Solhjell to the rescue, foran den lyse sola malt av Munch. Her er planken å klamre seg til: «Kultursektoren, som 16 andre norske næringer allerede har gjort, må samle seg og skrive et eget grønt veikart.» Hvorfor kultursektoren ikke har laget seg et grønt veikart er mildt sagt et utslag av sendrektighet.
Her er Solhjells oppskrift, han er i dag generalsekretær i WWF Verdens naturfond i Norge:
– Dere må halvere klimagassutslipp fra transport innen 2030.
 Dette er det samme som FNs klimamål.
– Dere må fase ut plast, så mye dere kan.
– Dere må ta vare på natur der det er aktuelt.
– Dere må bli del av en sirkulær gjenbruksøkonomi.
«Når dere har skrevet dette veikartet, må dere bruke det til å lage en enkel, forståelig manual som alle kan bruke. Takk for meg!»

Takk for deg. Dette er jo en oppskrift man kan følge. Det er nesten så en får troa tilbake på at politikk og systematisk jobbing kan føre fram. Det er bare å sette i gang.

– Siri Narverud Moen, journalist i Ballade.

Skribenten jobber også på Bærum Kulturhus, og har dessuten jobbet for andre konsertarrangører.

Les Fredrik Österlings tanker om klimakutt gjennom programmering her.

Les om Øyafestivalens plastkutt og gjenbruk her.

Les om Klimabrølet og vinnerlåta i Etter Oss – klimalåtkonkurransen her og her.