Lavmælt tingingsverk under for høyt tak

Osafestivalen har navn etter hardingfelespilleren og fiolinisten Sigbjørn Bernhoft Osa, og ønsker i hans ånd å skape en møteplass «der folkemusikken møter og bryner seg på nærliggende musikkformer». Med tanke på omstendighetene er det imponerende å se hvor rikt program festivalen har fått til i år. Her er både barneforestillinger, pratearrangementer, kvedekurs og nattklubb i tillegg til et vell av konserter i mer tradisjonelt format.

Kabaretstemning i idrettshallen
Et nytt konsertlokale i år er Voss idrettshall. Ikke en åpenbar arena for små folkemusikkarrangementer, men koronatider tvinger som kjent frem kreative løsninger på mange fronter. Publikum er godt forberedt, med lusekofter og medbrakte tepper, men det er heldigvis ikke så kaldt at jeg får bruk for sitteunderlaget mitt.

Voss Lyd har gjort en formidabel jobb med å rigge til idrettshallen, med nydelig lyssetting og avgrensing av rommet med teppevegger. De har til og med hentet noen trær inn i lokalet, der vi sitter ved bord i kabaretstil og ser opp mot utøverne på en scene ved den ene langveggen.

Andsyning under Osafestivalen 2020 (Foto: Knut Utler / Osafestivalen)

Vare ord og vare klanger
Årets tingingsverkskomponist er Helga Myhr. I Andsyning har hun tatt utgangspunkt i slåtteformer fra Hallingdal og satt dem i en ny setting. Hun har latt seg inspirere av lyrikeren Margit Lappegard fra Ål og brukt fine små utdrag fra diktsamlingen Noko vil alltid lysa (1988).

Helga Myhr og Malin Alander under Andsyning på Osafestivalen 2020 (Foto: Knut Utler / Osafestivalen)

Det musikalske materialet føles litt for sparsomt til at jeg får grep om det. Som på albumet Natten veller seg ut dyrker Myhr luftige, skjøre, nærmest raspende klanger. Det kan være stemningsfullt en stund, men når det lavmælte sjelden får møte kontraster, blir jeg utålmodig og opplever musikken som ensformig.

Stemmer og strenger
De ulike musikernes stemmer er ofte lagt unisont. Noen ganger fungerer det godt, som når både Helga Myhr og Malin Alander synger og veksler mellom tostemt og unison sang. Måten de to røstene finner hverandre på kan minne om to felestrenger som klinger sammen, og det føles som en liten sanglig hyllest til felen.

For instrumentenes del gjør bruken av unisont spill imidlertid at verket oppleves litt tynt og spakt. Jeg savner at musikken bygges ut og får fylle rommet, at melodiske fragmenter får utvikles litt mer før de dør hen igjen. Utøverne har alle en ganske innadvendt konserteringsmåte, og det føles iblant som om jeg overværer en øvelse.

Både langeleik og feler rekker dessverre ofte å bli ustemte i løpet av en sang – virkningen av to melodilinjer som finner sammen i én tone blir langt fra den samme når tonen det dveles ved er sur. Fremdriften i verket påvirkes og det hele fremstår ufrivillig seigt.

Savner Osasalen
Antagelig hadde det skjøre lydlandskapet kommet bedre til sin rett om verket hadde blitt fremført i en mindre sal, slik planen nok opprinnelig var. Nyansene kunne kommet tydeligere frem, og instrumentene hadde ikke blitt like lett ustemte som i den kjølige idrettshallen. Kanskje hadde også kontakten med publikum blitt bedre?

Til tross for at riggerne i idrettshallen har jobbet mye med stemningen i rommet, sitter jeg dessverre igjen med en følelse av at utøverne ikke nådde helt frem til oss i publikum denne gangen.