Ballade – verdt å feire!

Undertegnede har blitt bedt om å skrive et liten betraktning rundt de første årene til Ballade på nett. Det er til tider nødt til å bli en nokså personlig fortelling, så det ber jeg om unnskyldning for i forkant. Til gjengjeld er det også historien om det kanskje viktigste nettstedet for norsk musikk de siste ti-femten årene, så kanskje du leser videre, likevel.

Våren 2000 var jeg 36 år gammel, og skulle bli far for første gang. Samme dag som sønnen min ble født, fikk jeg telefon fra Aslak Oppebøen i Norsk Musikkinformasjon, der jeg hadde vært til jobbintervju. Stillingen som redaktør av Ballade.no var min, om jeg ønsket å tiltre.

En lekegrind
Det var nokså modig av Norsk Musikkinformasjon å satse på meg, nettopp fordi jeg ikke hadde noe særlig rulleblad innen den klassiske musikken. Men Ballade skulle nettopp vise at Norsk Musikkinformasjon ønsket å jobbe for hele musikkfeltet, og var samtidig et skritt ut i den gang nokså ukjent territorium. Nettet hadde riktignok begynt å anta en nokså solid form, men det var fremdeles et visst sus av science fiction og pionerånd over det hele.

Oslonett hadde tilbudt Norges første kommersielle webserver i 1993, og lanserte søkeportalen Kvasir i 1995. Men så sent som i 1997 brukte bare en av ti norske menn internett daglig – og bare tre av hundre kvinner. I tillegg til denne markante kjønnsforskjellen, var det også en tydelig overvekt av høyt utdannede mennesker som brukte nettet på denne tiden. Den var kort sagt de kultiverte voksnes lekegrind, der man til alt overmål også kunne bruke arbeidstid på å holde seg orientert om stort og smått på verdensveven.

Døren til lekegrinden sto uansett fremdeles åpen høsten 2000, som var da vi lanserte Ballade for første gang. Jeg hadde i forkant lagt opp rundt femti artikler, samtidig som Aslak Oppebøen hadde sørget for at det store kontaktregisteret til Norsk Musikkinformasjon ble integrert i nettstedet. Vi fikk Velle Espeland til å skrive en artikkel om balladens historie i Norge, mens Jostein Simble ønsket leserne velkommen. Han hadde vært direktør av Norsk Musikkinformasjon siden oppstarten i 1980, men døde dessverre kort tid etter at nettstedet ble lansert.

Han rakk heldigvis å få med seg noe av suksessen. Fra første dag fikk vi gode tilbakemeldinger, og ble noe av et samtaleemne innen et vidt spekter av musikk-Norge. Jeg skulle opprinnelig bare jobbe fulltid med prosjektet i tre måneder, men ble snart tilbudt full jobb. Senere fikk vi også inn flere skribenter, og økte etter hvert til en stab på tre personer, pluss frilansere.

En kritisk linje
Ballade vokste kjapt på denne tiden. Allerede etter noen få uker slo vi ut både Oslopuls, NRK Sport og NRK Nettradio på oversikten over de best likte sidene hos Startsidens brukere, og ble også nominert til Årets Nettsted i Norge. Tre år senere kunne vi slå fast at vi var Nordens største nettsted innen kultursektoren.

Den gode responsen ga oss innflytelse, og gjorde at vi kunne sette agenda for musikkfeltet. Vi la oss på en tidvis kritisk linje overfor bransjen, og opplevde svært ofte at Dagbladet, VG og NRK tok videre saker som vi hadde gravd frem. Like viktig er nok hva vi brukte innflytelsen vår til: Vi skrev mye om såkalt smal musikk, hadde egne skribenter innen kunstmusikkfeltet, og passet alltid på at vi skulle få med oss hele bredden i norsk musikkliv. Når vi kjørte protestopprop mot den ene eller andre nedleggelsen av viktige institusjoner, kunne vi samle nærmere tre tusen underskrifter i løpet av noen dager.

Jungeltelegrafen
Det er ganske forbausende at alt dette skjedde uten at det noen gang ble lagt ned fem øre i markedsføring. Ballade var et rent produkt av Jungeltelegrafen, og ble løftet frem av genuint musikkinteresserte lesere. Og ikke minst av de mange entusiastiske skribentene som var innom redaksjonen. Jeg kan i farten trekke frem bl.a. Øyvind Holen, Jan-Olav Glette, Didrik Søderlind, Marianne Jemtegård, Mari Glans, Magnus Anderson, Kai Lofthus, Leif Gjerstad, Carl Kristian Johansen, Bjørn Hammershaug, Ida Habbestad og Hild Borchgrevink – og håpe at jeg ikke har glemt altfor mange. Jeg vil også rette en spesiell takk til Knut Steen, som var den beste og mest trofaste medhjelperen man kunne ønske seg når det trakk opp til storm.

For det gjorde det jo fra tid til annen. Og det var kanskje ikke til å unngå, siden menneskenaturen nå en gang er hva den er. Det er ikke så mange ting jeg i etterkant angrer på, men vi satte nok opp et altfor halsbrekkende tempo. Hver eneste dag produserte Ballade nok stoff til å fylle seks-syv avissider med nyheter, intervjuer og debatter. Det var nødt til å slite på i lengden, men samtidig var det vanskelig å slå på bremsene. Nettet er en glupsk ulv, som krever stadig nye oppdateringer.

Da jeg våren 2007 fant ut at jeg hadde gjort mitt, hadde jeg bestilt, skrevet eller redigert rundt seks tusen femhundre artikler. Ballade hadde i løpet av denne tiden vært med på å sette kunstmusikk og smalere uttrykk på agendaen, og samtidig vist at kritisk bransjejournalistikk ikke bare var forbeholdt de store mediene.

Og kanskje enda viktigere: De fleste av oss beholdt den genuine kjærligheten til musikken, og gleden ved å formidle den. Det er alltid et privilegium å jobbe med noe man oppriktig elsker, og som gir livet mening.

Å stå i stormen
Det er ellers mange store og små minner. Jeg husker hvordan Arne Nordheim pleide å stikke innom, og alltid tok seg tid til en hyggelig prat. Og Trygve Seim spilte like godt en minikonsert for undertegnede på saxofon, lenge for kontorkonsertene var blitt et begrep.

Det var morsomt å følge fremveksten av den norske støy- og improscenen, der Maja Ratkje sto frem som en av de sterkeste profilene. Det var fint å prate musikk med så forskjellige mennesker som Gothminister, Rune Kristoffersen og Synne Skouen. Og det var ofte spennende å stå i stormen, når vi hadde gravd frem en sak som visse miljøer og maktmennesker kanskje helst hadde sett upublisert.

Jeg kan snart feire at sønnen min er tenåring. Han er en fin gutt, og jeg er veldig, veldig stolt av ham. Han har vokst opp med nettet, spiller online-dataspill med jevnaldrende, og oppdager det meste av musikk gjennom YouTube. Han leser japansk manga, ser på Idol hver fredag, og har lært seg å spille litt gitar.

Men aller først skal jeg feire at Ballade har levd som tidsskrift helt fra 1977 til 1996, og deretter ble gjenfødt på nettet. Og at denne unike, ofte turbulente reisen gjennom norsk musikk i alle dets avskygninger nå fortsetter, selv om det så mørkt ut bare for et par måneder siden.

Dét er heller ingen liten begivenhet. Og jammen ser det ut som om jeg skal få være med på denne etappen også.

Arvid Skancke-Knutsen var Ballades redaktør i perioden 2000 – 2007

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter