Festspillene i Bergen er mer fargerike enn noen gang. Men hvor mye variasjon, og hvor lite risiko, tåles før det hele blir et rent kunstnerkarneval?

Orfeo. Foto: Monika Rittershaus.

Temaet for Festspillene i Bergen 2015 er den evig aktuelle, men også uhåndterlig altomfattende, kjærligheten. Festspillsjef Anders Beyer har satt seg fore å løse eller belyse «kjærlighetens gåter» i kunsten, men klamme klisjeer og påtatthet lurer rundt mange av de krappe svingene i det rikholdige programmet. Kjærlighet som tema er på samme tid både for vidt og for begrensende. Den inneholder alt og utholder alt, men forteller lite om hva slags profil eller ramme Festspillene skal ha for seg selv og sitt publikum.

Kjærlighet, kunst og politikk (og sånn…)
Ved årets Festspill var kjærligheten tydeligst til stede i de musikkdramatiske verkene, særlig i Orfeo og Porgy and Bess. I tillegg ble kjærlighetens erotiske side og skyggeside forbigående belyst, henholdsvis i teaterkonserten EROS med musikk av Henrik Hellstenius og i kammeroperaen Adam & Eve – A Divine Comedy av Cecilie Ore. Selvsagt har kjærligheten vært til stede, i forgrunnen eller bakgrunnen, på andre arrangementer også. Noe annet er jo nærmest utenkelig når så mye kunst er inspirert av, eller formidler, kjærligheten på en eller annen måte. Tematikken er dessuten dobbelt problematisk i og med at det er minst like mange arrangementer under årets festival hvor helt andre temaer er langt viktigere og mer spennende.

En annen tråd blant de mange løse i årets festspillprogram, er makt og maktmisbruk, og kunsten som arena for politiske utsagn i forbindelse med dette. I en slik sammenheng gir også årets festspillutstilling mer mening. Ane Hjort Guttu har på sinnrike måter tatt tak i nettopp kunsten som kritisk og politisk verktøy. Også teaterforestillingen Mies Julie, en sørafrikansk versjon av Strindbergs berømte skuespill Frøken Julie, hadde politisk brodd og maktmisbruk som viktig dreiepunkt. Den viser hvor smertefull og vanskelig både kjærligheten og maktbalansen har vært i Sør-Afrika etter apartheid. Selv om politisk kunst og makt kanskje også er et håpløst vidløftig tema, hadde det vært interessant å se en variant av Festspillene som tok tak i et slikt tema mer gjennomført og helhjertet. I år har festivalledelsen vegret seg for å adressere problematikken og heller konstruert kjærligheten som hullete tematisk sikkerhetsnett. Det slipper alt gjennom, men tar samtidig magesuget ut av festspillopplevelsen.

Fra Mies Julie, en sørafrikansk versjon av Strindbergs Frøken Julie. © MURDO MACLEOD

Fra Mies Julie, den sørafrikanske versjonen av Strindbergs Frøken Julie. © MURDO MACLEOD

Festspill for fremtiden
Er kjærlighetstematikken ved Festspillene uheldig, er arrangørenes kjærlighet til barn og unge desto mer velfungerende. Årets festival bar preg av et spesielt rikt og godt tilbud av inspirerende, inkluderende og morsomme barne- og familiearrangementer. De våryre sauene i Nygårdsparken for de aller minste og krimdramaet Hotel Paradiso for de litt eldre er bare to eksempler, blant mange. Dessuten var festivalens kanskje aller største nyhet lanseringen av talentprogrammet Crescendo, der det verken mangler finansiering eller institusjonell tyngde. Det unike og viktige samarbeidet mellom Festspillene i Bergen, Barratt Dues Musikkinstitutt og Oslo-Filharmonien er fundert på 25 millioner kroner i startkapital og skal bygge nye broer mellom talentfulle unge musikere og det profesjonelle musikklivet. Gevinsten av dette kan potensielt være høy for et fremtidig norsk musikkliv.

Samspillet mellom morgendagens stjerner og etablerte musikere av internasjonalt format er et langsiktig sjakktrekk og et særtrekk Beyer og staben kan være stolte av.

Et av tilbudene unge musikere allerede har er Den norske solistpris som deles ut annethvert år under Festspillene. At de unge nordiske talentene får holde hver sin konsert på Troldhaugen i forkant av den store, TV-sendte finalen i Håkonshallen, gjør at de blir en integrert del av festen. Mange har nok opplevd disse konsertene som vitale og uforutsigbare, i tillegg til at nivået, både på teknikk og fortolkning, er spesielt høyt hos disse unge kunstnerne. Mange av dem er allerede reflekterte og veletablerte musikere. Den danske vinneren av årets pris, Eva Kruse Steinaa, er solooboist i DR’s symfoniorkester og stod for flere musikalske høydepunkter, bl.a. med sine lyriske og lekne tolkninger av Nielsen og Schumann i Griegs hjem og i Håkonshallen.

Festspillarrangørene tar med andre ord sitt engasjement og ansvar for barn og unges kunsttilbud på alvor, enten de er lyttere, tilskuere eller utøvere. I så måte viser ledelsen at de både ønsker og evner å forme Festspillene som bærekraftig og fremtidsrettet, uten at det går på bekostning av kvaliteten underveis. Samspillet mellom morgendagens stjerner og etablerte musikere av internasjonalt format er et langsiktig sjakktrekk og et særtrekk Beyer og staben kan være stolte av.

Nordisk prisme?
Å satse på unge nordiske begavelser innbyr til diskusjon av et annet underliggende tema ved Festspillene, nemlig det nordiske som sådan. Tidligere festspilldirektør, Per Boye Hansen, forsøkte å løfte frem nettopp dette fra 2006, men det er ikke blitt videreutviklet eller videreført de siste årene. Festspillene er en møteplass for nordiske komponister, utøvere, skuespillere, regissører og kunstnere, men musikken som presenteres og tematikken som løftes frem omgår likevel nettopp det nordiske. I år var det en spesielt gyllen mulighet til å løfte dette som tema ved festivalen, i og med 150-årsjubileene for to av Nordens største komponister, Jean Sibelius og Carl Nielsen. Likevel ble ikke dette tematisert eller adressert, og i alle fall ikke problematisert. Av de to nordiske gigantene var særlig Nielsen nærmest helt usynlig i programmet, til tross for noen perler, blant annet spilt at solistprisvinner Steinaa.

Eva Steinaa. Foto: Per Morten Abrahamsen.

Eva Steinaa. Foto: Per Morten Abrahamsen.

Det var spor av det nordiske i programmet, for eksempel hjørnestenskonserten Nordisk prisme med 250-årsjubilanten Bergen Filharmoniske Orkester i Grieghallen. Programmet inneholdt en nyskrevet dobbeltkonsert av Per Nørgård og Arne Nordheims «Floating», i tillegg til Sibelius’ syvende symfoni og festspillritualet Griegs «Klaverkonsert i a-moll». En urfremføring av Nørgård er ikke å kimse av, og solistene Peter Herresthal og Jakob Kullberg spilte strålende. Likevel kunne man tenkt seg at en nordisk festkonsert i Nielsen-året burde kostet på seg et Nielsen-verk og kanskje også en nordisk dirigent. Andrew Manze viste særlig i Sibelius at han var på bortebane, ikke i kraft av sin ikke-nordiskhet – denne musikken er universell – men i mangelen på blikk for symfoniens organiske helhet, langsomme transformasjoner og vidstrakte tonelandskap, som er blitt formidlet så formidabelt av mange nordiske, særlig finske, dirigenter de siste tiårene. Barokkekspert Manze gjorde gestene retoriske. Det fungerte bare middels i dette programmet.

Det er vanskelig å snakke om nordiske kvaliteter uten å henfalle til klisjeer om naturlandskap eller ubegripelige kategorier om folkesjel eller lynne. Men nettopp ved å problematisere og undersøke de felles kvalitetene i så forskjellig musikk som Sibelius og Nørgård, eller Grieg og Nordheim, kunne ledelsen, komponister og utøvere løftet denne siden ved Festspillene til noe viktig og aktuelt. I så fall måtte det også ha vært mer profilert i programmet. Hvorfor preger ikke aktuelle nordiske komponister Festspillene anno 2015? Hvor er Saariaho, Wallin, Lars Petter Hagen eller Simon Steen-Andersen? Selv om ideen om Norden kanskje for lengst har sett sine beste dager, er jo dette perspektivet fremdeles aktuelt i mange sammenhenger, i forskningen, i samfunnet, i politikken og, ikke minst, i kunsten, der det fungerer både som estetisk kategori og som varemerke, særlig utenfor Nordens grenser.

Fraværet av aktuelle nordiske komponistprofiler er bare toppen av et litt større isfjell festspill-ledelsen i Bergen burde se opp for, nemlig at programmet er nærmest klinisk fritt for risiko.

Risikofritt og lav avkastning
Fraværet av aktuelle nordiske komponistprofiler er bare toppen av et litt større isfjell festspill-ledelsen i Bergen burde se opp for, nemlig at programmet er nærmest klinisk fritt for risiko. Det er prisverdig å knytte til seg internasjonale grand old men blant nålevende komponister, som Nørgård og Lachenmann. Det er også fint at norske gjengangere som Thommessen, Hellstenius og Ore får en sentral plass. Likevel fremstår ikke en feministisk kammeropera av Ore, Hellstenius’ teatermusikk, Thommesen-gjenbruk eller en ny dobbeltkonsert av Nørgård som vågal satsning fra arrangørenes side. Det ville gitt mer friksjon og spenning å invitere noen unge komponistprofiler med skarp brodd og mer på spill. En langvarig risikofri satsning gir ofte lav avkastning. Der Festspillene fremstår som en bærekraftig festival i satsingen på unge utøvere, fremstår de mer eller mindre fossile i programsammensetningen, særlig av nyere musikk fra inn- og utland.

Typisk nok, var det ikke konsertene, men snarere teatrene som stod for det mest gledelig overraskende og overrumplende ved årets festival. Kafka feat. Röyksopp, der Franz Kafkas selvstilisering som gjennomplaget sjel ble endevendt til det komiske og filleristet i Röyksopps brusende elektronika-masser, var et eksempel på slike overraskende, uforutsette opplevelser som publikum sårt trenger, også på musikkens område. Mies Julie traff også skarpt med sin oppsiktsvekkende nytolkning av Strindbergs uutholdelige drama. Begge teaterforestillingene hadde musikk som viktig virkemiddel, men der musikken har stått alene, har overraskelsene vært få. Festspillprogrammet sorteres fremdeles i de intetsigende kategoriene Forstyrrelser, Forbindelser og Fornøyelser, men dersom arrangørene har like vanskelig for å skape reelle forstyrrelser også i fremtiden, burde det i alle fall være et mål å overraske, ikke bare i teateret, men også på konsert.

Festspillene i Bergen står ved et veiskille. På den ene siden, kan arrangørene fortsette å promotere festivalen som prisme, der strålende kunstnere strømmer til byen, brytes mot hverandre og skaper et kaleidoskop av ulike kunstuttrykk. Da vil festivalen, i beste fall, ende opp som fargerikt og underholdende kunstnerkarneval, en lekegrind for skapende kunstnere. Men på den andre siden, kan arrangørene stramme inn festivalen tematisk og løfte frem kontroversiell, tankevekkende eller inspirerende problematikk. Da kan Festspillene igjen innta en rolle som viktig samfunnsaktør og kritisk kunstarena. Dersom det gjøres på en god måte, vil en tydeligere tematikk ikke virke begrensende, men berikende. Festspillene har kvalitet og potensial til å bli noe mer enn et karneval, men da må ledelsen tørre å ta større risiko i programmeringen og tøffere valg i planleggingsfasen.

Publisert:

Del: