Ida Habbestad

Ny musikk og kvalitet

Samtidsmusikken og spørsmålet om modernisme vs tradisjon har denne våren vært diskutert på Ballade. Nå er det på tide å samle noen tråder, skriver redaktør Ida Habbestad.

Kalender

Chansons Internationales

22/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

Romantikk og Revolusjon

22/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

Romantikk og Revolusjon

22/09/2020 Kl. 21:00

Oslo

Klassisk i Ballsalen

23/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

Legg til arrangement
Se alle

Gjennom våren har komponister og professorer ytret seg om ny musikk, og vi har valgt å la diskusjonen løpe nokså fritt.
Det første innlegget, Annen-gangs er som regel annen-rangs, har ved seg et ønske om at musikken skal strebe etter å gjøre noe hittil uhørt. Komponist og professor Olav Anton Thommessen forsøker å definere kvalitet ut fra ideen om det nyskapende, og ut fra hvor tett et verk er lagt inntil tradisjonen. Diskusjonen har senere nærmet seg spørsmålet om et enten/eller som virker å være tilbakevendende i norsk musikkliv: Hva er best av modernisme og tradisjon?
Kanskje var Thommessens inngang for overordnet til å kunne gi en fruktbar diskusjon. Å si noe som gjelder universelt og normativt for kunst er krevende og nokså nær umulig. Kunsten er dynamisk, og vrir seg heldigvis utenom våre ideer om hva kunsten bør.
Thommessens ønske om at musikken skal strebe mot «det nye» ble nokså snart lest som et forsvar for modernismen, selv om Thommessen ikke skriver dette selv, og selv om hans egen musikk estetisk sett er noe ganske annet enn den 50-tallsmodernismen det senere er referert til. Dette har med gamle diskusjoner og motsetninger å gjøre. Men å skape et motsetningsforhold mellom tonal og atonal musikk, tradisjon og modernisme — og ikke minst å forsøke å vekte mellom dem — er i mine øyne lite konstruktivt i dag. For hvorfor må vi velge? Er det ikke snarere slik at alle komponister har med seg hele tradisjonen, også modernismen, når de gjør sine kompositoriske valg?
Svaret som kom fra komponist Marcus Paus var et forsvar for det musikalske mangfold. Dagens utforskende og myldrende landskap med åpne og lekne aktører i skapende, utøvende og mottakende ledd gir til sammen et fint og viktig rom å være i for den som ønsker noe større enn det velkjente (les for eksempel vårt intervju med slagverker Håkon Stene). På mange måter er det fantastisk at mangfoldet kan leve side om side med et kommersielt og mye mer strømlinjeformet musikkmarked, som i det større bildet dominerer. I en slik sammenlikning er det tøft at komponister og andre både kan og tør bruke energi på annet enn å løfte frem en «smal» musikk som sådan.
Få offentlige kvalitetsdiskusjoner
Og det bør man gjerne fortsette med. Diskusjoner om kvalitet er spennende og viktige, og ønsket om mangfold bør ikke sette en stopper for slike. Dersom man vil at kunst skal være en ytring, at kunsten skal bety noe, må man også forsøke å sette ord på den, og gjerne også skjelne.
Å mene noe om musikk her på Ballade er en måte å gjøre musikken synlig på. Å forsøke å si noe om det musikalske landskapet man er en del av, er også en måte å delta i det på og kanskje forme det. Og slike diskusjoner, om hva den nye musikken er i dag, og om hvilke erfaringer man henter ut av lyden og fremføringen av den er det få av i det offentlige rommet. Dette var utgangspunktet for å sette Thommessens innlegg på trykk til å begynne med.
Spørsmålet er hvordan man kan diskutere. Debatten er et klassisk eksempel på at mange foretrekker å diskutere i sosiale medier, hvor man treffer meningsfeller og i mindre grad må bryne seg på motstand. I ulike tråder på Facebook vil man finne langt mer nyanserte innspill til hvordan det musikalske landskapet ser ut enn det som til nå har kommet frem på Ballade. Det er forståelig at den som diskuterer ønsker å unngå mye støy og oppfølging. Men det er også synd for musikkfeltet, debatten, nysgjerrige lesere, og dessuten for de som faktisk velger å debattere offentlig om man dermed blir holdt utenfor.
Og det er synd at vi ikke utfordrer hverandre mer hva gjelder nettopp det å sette ord på og omkring musikk.
En heldig lytter
Jeg har stor sympati for Ragnar Søderlinds ønske om å få skrive den musikken han ønsker, og for at musikken hans skal bli fremført. Slik tenker nok mange komponister, og jeg tror at mengden eksponering ofte vil føles urimelig i forhold til det man mener man fortjener.  Men den innsnevringen han skriver om er det ikke umiddelbart helt enkelt å kjenne seg igjen i og identifisere.
Jeg tilhører en annen generasjon enn de som i hovedsak har debattert på Ballade, og opplever at det musikklivet jeg har tilgang til gir meg store muligheter til å erfare svært ulik estetikk. Bare orkestereksemplene som er nevnt i debatten viser ulike måter å vise frem ny musikk på, fra Stavanger Symfoniorkesters internasjonale perspektiv, hvor Unsuk Chin fikk kuratere en liten serie konserter, via Bergen Filharmoniske Orkesters brede presentasjon av 23 nye og estetisk ulike verk gjennom sesongen til Oslo-Filharmoniens grundige dypdykk i én komponist over tid.
Den Ultima-festivalen jeg kjenner til er heller ingen sensurerende portvokter. Snarere opplever jeg at den har blitt en bred katalog over det som rører seg i musikken nå. Og jeg opplever at den utviklingen, som i stor grad nettopp handler om å utvide, stille spørsmål ved og utfordre begrepet om kvalitet i musikken har skjedd gradvis og tydelig gjennom de årene jeg har fulgt den. I dag representerer de ansiktene jeg ser på festivalen til sammen et nokså mye bredere lag av befolkningen enn det som var tilfellet da jeg første gang entret denne arenaen.
Kanskje kunne den videre diskusjonen tjene på å møte den åpenheten vi ser i festivalen? Og kanskje kunne man komme lenger i diskusjonen om kvalitet dersom man gikk dypere inn i den enkelte utøvende situasjonen, i enkeltverket og/eller i konteksten — og snakket om kvalitet utfra den mangfoldige situasjonen vi lever i?
Nye perspektiv
Så langt i debatten har vi valgt å publisere alle innlegg. Nå har enkelte aktører fått komme til orde flere ganger, og spørsmål om forholdet mellom modernisme og tradisjon oppleves fra et redaksjonelt perspektiv som uttømt.
Kommentarfeltet er stadig åpent — og vi har rom for innlegg som peker i nye retninger. At det finnes vektige og interessante slike perspektiver er jeg overbevist om, gitt det store og brede musikalske landskapet som faktisk finnes i Norge i dag.

Stillinger

Markedskoordinator

Det Norske Blåseensemble (DNBE)

Forretningsutvikler

Sørf – Sørnorsk kompetansesenter for musikk

Førsteamanuensis i fløyte

Norges musikkhøgskole

Førsteamanuensis i klarinett

Norges musikkhøgskole

Kantor

Ulstein kyrkjelege fellesråd

Direktør kultur og folkehelse

Trøndelag fylkeskommune

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev