Slik jeg ser det, er det i dag meningsløst å diskutere rammene for hva som er et riktig stilistisk musikalsk bilde av vår samtid, skriver Marcus Paus som svar til Olav Anton Thommessen.

© Dagfinn Hobu

For nesten 10 år siden fikk jeg en rasende liten forsendelse fra en av mine tidligere professorer ved NMH, Olav Anton Thommessen. Forsendelsen var en respons på en presentasjon jeg som nytt medlem hadde gitt under Norsk Komponistforenings julebord noen dager i forveien.

Foruten en liten håndfull vedlagte CD-er med Thommessens verker, rommet forsendelsen et brev med en rekke anklager om både ugyldigheten av mitt kunstneriske virke, og om min tilsynelatende uvilje mot å la meg undervise. Brevet avsluttet kort og greit med at professoren ikke ønsket noe mer verbal kontakt med meg, men at han håpet jeg «ikke ville bruke mitt liv til å så splid i vår forening», og var undertegnet «Olav Anton Thommessen – Læreren som ikke ble».

Lenge visste jeg ikke hva jeg skulle bruke det til, men da tilstrekkelig tid var gått, valgte jeg å tonesette brevet i sin helhet, og la professorens slående lille epitet stå som tittel på verket.

Problematisk syn på utdannelse og definisjonsmakt
I sin artikkel med utgangspunkt i min nylig uroppførte paukekonsert gjentar Thommessen hele sin forrige jeremiade, og går enda litt lengre ad hominem (mot det personlige, red. anm.) men denne gangen i en form som vanskeligere lar seg bruke som libretto, og jeg har heller ingen «Læreren som ikke ble, del II» i meg, så de følgende avsnittene får holde:

Thommessen har altså latt seg provosere av mitt bidrag til Bergen Filharmoniske Orkesters 250-årsjubileum. Påstanden er at stykket er en forfalskning (!), i det jeg forsøker å narre et intetanende publikum til å tro at samtidsmusikk anno 2015 kan låte slik som dette stykket altså gjorde. Stilen jeg skulle ha benyttet meg av, heter seg å tilhøre Max Steiner (?), en av Hollywoods gullalder-komponister.

Jeg skal ikke nedlate meg til et forsvar for egen estetikk. Verket får tale for seg selv, og finnes foreløpig tilgjengelig på P2s nettsider for den som vil lytte. Men jeg vil gjerne benytte anledningen til å drøfte noe jeg finner langt mer problematisk, nemlig professor emeritus Thommessens syn på hensikten med, og rekkevidden av, en komponistutdannelse, og videre definisjonsmakten rundt begrepet samtidsmusikk, og i dets forlengelse, en gyldig samtidsmusikalsk stil.

En «riktig» stil?
For å ta det siste først: Slik jeg ser det, er det i dag meningsløst å diskutere rammene for hva som er et riktig stilistisk musikalsk bilde av vår samtid. Jeg tror ytterst få i min generasjon, og enda færre i kommende generasjoner, i det hele tatt vil kunne relatere seg til problemstillingen. Virkeligheten er at vi har hørt så mye musikk, og så mye forskjellig musikk, at selv om man aktivt gikk inn for å skrive rene stilkopier (og jeg kan vanskelig forestille meg noe kjedeligere), er risikoen man løper nettopp å avsløre hvor uren ens referansepalett likevel vil være.

Om koldtbordet skal tjene som bilde, er Olav Anton Thommessen like deltagende i måltidet som undertegnede. Forskjellen på Thommessen og meg er simpelthen hvilke retter vi velger å forsyne oss av. Eller hvilke klisjéer vi velger å forsøke blåse liv i, for å bruke et annet bilde.

Også en modernistisk stil har sine klisjéer, og når Thommessen skriver at han ikke lar seg fange av «en bestemt stils historiske begrensninger», glemmer han at når han f.eks. leker med lånt materiale (en lek han leker adskillig oftere enn undertegnede), så er det gjennom prismet av 60-, 70- og 80-talls(post) modernisme, med de føringer det legger for leken. Slik bures også Thommessen inne i sin egen meta-stilistiske lekegrind.

Et spørsmål om lydighet?
Det mest autentiske vi har som kunstnere, er våre indre skapende tilbøyeligheter, våre kreative kompass, og å fornekte dem er som å fornekte en seksuell legning. Jeg anser meg som estetisk prinsipielt skamløs: Jeg nekter meg ikke noe som helst, men skaper så vakkert og vidtfavnende jeg kan, innenfor rekkevidden av hva mine fakulteter og min faglighet tillater.

Og jeg har vanskeligheter med å se hvordan Olav Anton Thommessen kan kreve noe annet, uten å fremstå håpløst autoritær og ugenerøs. Hvilket bringer meg til hans uttalelser sett i lys av hans posisjon som professor emeritus ved NMH.

Thommessen skriver: «Hvis Marcus Paus’ Paukekonsert skal opptre som en estetisk respons på den utdannelsen han har blitt utsatt for (min uthevelse, da den unektelig i sammenhengen fremstår kledelig freudiansk), blir stykket for meg det jeg trenger som bevis på at vi her har hatt å gjøre med en student som har nektet å la seg undervise.»

Mener virkelig Thommessen at det er ens komposisjonsstudier som skulle dannet utgangspunktet for ens estetikk? Det er i beste fall usannsynlig arrogant, og i verste fall direkte diktatorisk. Og det rimer dårlig med artikkelens tidligere forsikring om at hensikten ved NMHs komposisjonsutdannelse «har vært -og er- det å fremelske et informert og personlig uttrykk hos studentene». Men dersom det virkelig er slik at min «stilforutinntatthet kan sies å ha vært i direkte konflikt med» professorens undervisningsmål, så sier det mer om Thommessens forutinntatthet enn min.

Slik Thommessen ordlegger seg, er det lett å forstå det dithen at personlig uttrykk er et spørsmål om lydighet, i hvert fall hva gjelder en student. Og: Det er faktisk 13 år siden jeg studerte ved NMH. Hvor lenge forestiller Thommessen seg at hans professorale skygge skal kunne kastes over meg?

Kjære Olav Anton: Gi slipp på hva enn som rir deg vedrørende eleven jeg aldri ble. For norsk musikkliv rommer oss begge, og kommer til å fortsette å gjøre det.

Marcus Paus, komponist

 

Publisert:

Del: