Bendik Hagerup (Foto: Hendrika De M)

Gamle stråmenn

Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre med en kritikk hvor argumentasjonen utelukkende føres mot musikk som ble skrevet for femti år siden, skriver Bendik Hagerup.

Kalender

I forbindelse med modernisme-debatten som har blusset opp igjen i det siste, postet komponist Lars Petter Hagen nylig en Facebook-oppdatering der han identifiserer «5 særnorske og seiglivede myter om samtidsmusikken», og i tråden som fulgte kom jeg til å komme med noen innvendinger mot en kommentar publisert her på ballade.no, nærmere bestemt Arild Pedersens «Fra den filosofiske sidelinjen«. Etterpå ble jeg sittende igjen med en litt lei følelse av at jeg hadde baksnakket Pedersen ved å poste på en vegg han sannsynligvis ikke ser, så jeg har kommet til at det redeligste er å publisere en lettere bearbeidet utgave av kommentaren her.
Jeg står uansett fast ved påstanden min om at (musikk)filosof og professor emeritus Arild Pedersens innlegg er et tvers igjennom unyttig og uhjelpsomt bidrag til debatten. Det er rett og slett vanskelig å vite hva man skal gjøre med kritikken hans av modernismen all den tid argumentasjonen hans utelukkende føres mot musikk som ble skrevet for femti år siden. Pedersen henter frem de gamle stråmennene og gyver løs på dem med utrettelig iver. Han greier å nevne Darmstadt hele åtte ganger i et innlegg om norsk samtidsmusikk anno 2015, og da har man, for å være helt ærlig, rett og slett ikke fulgt godt nok med i timen til å kunne komme med noe konstruktivt. Som Hagen nevner i kommentaren sin er han selv en komponist av tonal musikk, og han er som kjent direktør for Ultima-festivalen, selve yndlingsmålet til norske modernisme-kritikere. Da holder det ikke lenger å sitte og raljere over tolvtonerekker.
Det blir nesten for dumt når Pedersen faktisk innrømmer at han ikke engang har hørt en eneste tone av de komponistene han angriper (Næss, Matre og Hellstenius). Han har gitt opp å forsøke å oppdrive eksempler på musikken deres etter at et enkelt Youtube-søk ga null treff (selv om f.eks. Spotify har verker av alle tre tilgjengelig). Det stopper ham imidlertid ikke fra å avskrive musikken deres som «Darmstadt-musikk» blottet for «tydelige kroppslige referanser og gester og […] stemning». Unsuk Chin, som han derimot greide å finne på Youtube, slipper gjennom nåløyet fordi hun, ifølge Pedersen, ikke egentlig er en modernist. Det hun komponerer er «flott musikk!» og tilhører en «helt annen sjanger» (det blir litt som rasisten som gjør unntak for han hyggelige som driver kebab-sjappa på hjørnet). Jeg skulle gjerne sett Pedersen gjøre nøyaktig rede for hvorfor Chins fiolinkonsert tilhører en «helt annen sjanger» enn for eksempel Ørjan Matres klarinettkonsert eller for den saks skyld perkusjonskonserten til arme Rolf Wallin, som i kraft av «helt klart» å være pling-plonger, nærmest blir bedt om å gå og skamme seg i et hjørne sammen med hip hopperne, representanter for en annen musikksjanger Pedersen åpenbart betrakter som mindreverdig.
Det er i og for seg fint at man tar denne diskusjonen fra tid til annen, men da må den dreie seg om den musikken som faktisk skrives i dag. Pedersen hevder at han ser sin rolle i debatten som en «linjemann, og for det meste opptatt av offside», men hvis linjemannen ikke har satt seg inn i offside-reglene og bare står på sidelinja og gauler, så blir det ærlig talt litt slitsomt for oss som faktisk befinner oss ute på banen.
Bendik Hagerup  er komponist.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo