Fra den filosofiske sidelinjen

Henrik Hellstenius har skrevet et polemisk svar til sin kollega Ragnar Søderlind. Men hans påstander er så generelle at andre må kunne blande seg inn med noen kommentarer fra (den filosofiske) sidelinjen (som linjemann, og for det meste opptatt av offside. Ikke som hoveddommer).
1. At Søderlind har fremført en argumentasjonsrekke i minst 30 år er vel irrelevant? Må argumentasjonsrekker også etterligne modernistisk musikks krav om hele tiden å være nye? At antagelsen på 50-tallet om at Darmstadt-estetikken etter hvert skulle erobre verden, og trikkekonduktørene plystre Webern eller Schönberg var feil, er vel like gyldig i dag som for 30 år siden? Dette er det mer enn nok empirisk belegg for. Riktignok kan man beskytte antakelsen på samme måten som ptolemeikerne ved å innføre bortforklarende ad hoc-hypoteser. At når Lutoslawski forlot den modernistiske estetikken, at minimalismen og senere postminimalismen oppsto, eller at alle disse finske komponistene (Rautavaara, Lindberg, etc.) laget sin egen estetikk: Kan det bortforklares ved at de hadde hoppet av historiens hurtigtog, og nå sto igjen på fortidens stasjoner? Eller er det snarere slik at det finnes et utbygd jernbanenett med mange tog som går i forskjellige retninger.
2. Hellstenius bruker et tradisjonelt forsvarsargument (mer enn 30 år gammelt!) når han henviser til at det faktisk har skjedd opp gjennom musikkhistorien at nye musikalske virkemidler, gjennom tilvenning, gradvis blir akseptert av publikum. Følgelig vil det at noe på ett tidspunkt avvises være et tilstrekkelig argument for at det i fremtiden vil bli anerkjent og endatil populært? Dette er ikke noe gyldig argument. Det finnes faktisk middelmådige komponister, også blant modernistene, som har blitt avvist, og som likevel aldri vil bli anerkjent og husket. Dessuten mente Adorno at slik tilvenning var det samme som at musikalsk form var blitt forslitt og tilstivnet til å bli musikalsk materie. Også modernister blir politisk korrekte.
3. Hvor plastisk er folks smak? At ”Publikum utvikler sin smak over tid i møte med nye impulser” er vel en banal sannhet. Et problem med Darmstadt-estetikken var at den så bort fra at publikum var utstyrt med biologiske kropper med pulserende hjerter, og ikke bare venstre forhjerne. Vi har nettopp vært gjennom en diskusjon om i hvilken grad kjønn er biologisk bestemt, og har lært at det finnes kjønnsforskere som hevder det ikke finnes biologiske begrensninger på dette feltet. Noen av oss er tvilende til dette. Også musikken har biologiske begrensninger, og ikke bare når det gjelder lydfrekvenser. Jeg vet godt at det finnes musikk som legger hovedvekten på soniske elementer, men jeg antar at det er et biologisk krav i oss om at en tidskunst som musikk også er narrativ og gjør bruk at emosjonelle gester som peker videre mot nye hendelser. Bare hør på Tristan-akkorden.  Som biologiske vesen organiserer vi våre erfaringer narrativt.
4. Hellstenius’ forsøk på å finne støtte for sin estetikk i billedkunst og litteratur er problematisk. La oss ta litteratur: På 50-tallet, samtidig med Darmstadt, utviklet man det som het le nouveau roman (Robbe-Grillet og Claude Simon bl.a.). I denne brøt man med linear narrativitet, slik at man ikke begynte med begynnelsen og ikke sluttet med slutten. Omtrent slik man gjorde i Darmstadt, og i mest ekstrem form i forbindelse med aleatorisk musikk. Ut fra modernistisk framtidsestetikk skulle man forvente at dette da ville ha plassert linear narrativitet på historiens skraphaug? Nei da, slett ikke. Det er mulig Hellstenius vil karakterisere det som kioskromaner, men slike er i dag dominerende, og deres forfattere får fortsatt nobelpriser. Le nouveau roman innebar en frigjøring fra linear narrativitet, men var selv parasittisk på den.
5. Og når det gjelder billedkunst: Dette er jo i hovedsak en romkunst, slik at det allerede her er sammenligningsproblemer. Men legg merke til en påfallende forskjell. Darmstadt-estetikere legger stor vekt på technè, altså overbevisende teknisk dyktighet i komposisjoner. Jeg har hørt Hellstenius’ kolleger gjøre narr av tradisjonalister for at de (også) var hjelpeløse i technè-forstand. Men i dagens billedkunst er det tradisjonalistene som maser om technè (at man må kunne tegne en hånd) mens modernister ofte avviser dette, og slik som i konseptkunst snarere hevder at det er venstre forhjerne som er den egentlige kunstner. Readymades innpakket i begreper er her standard, mens Darmstadt-komponister lager komplekse lydkonstruksjoner som aldri har eksistert før. Ingen readymades her.
6. Men vi kan lære noe av billedkunst på ett område: Som Nerdrum har påpekt er forskjellene mellom typer av billedkunst nå blitt så store at det er tale om sjangerforskjeller. Et Nupen-bilde og Tracey Emins installasjon bestående av en menstruerende kvinnes uoppredde seng (sin egen): Hva har de felles? Bortsett fra å tilhøre samme institusjon? Ingenting. Det er forskjellige sjangre, og det betyr at de må vurderes ut fra inkommensurable kriterier. Spørsmålet er om ikke det samme kan sies å ha skjedd innen kunstmusikk. Darmstadt-musikk er like forskjellig fra den musikken John Adams lager, som fra jazz. Altså bør det brukes forskjellige kriterier. Problemet er selvsagt at denne sjangerforskjellen enda ikke er offentlig anerkjent, slik at Kulturrådet ikke har opprettet to forskjellige bevilgingspotter. Alle disse musikkdiskusjonene er selvfølgelig maktkamper hvor man sloss om de samme bevilgningene og de samme plassene på orkesterrepertoaret.
7. Hellstenius nevner den sørkoreanske komponisten Unsuk Chin som et positivt eksempel på en moderne komponist som det blir satset på i Stavanger. Og som når ut til publikum. Men det er et dårlig eksempel. Det ligger mye musikk av henne på Youtube, i motsetning til når det gjelder Næss, Matre og Hellstenius. Så jeg har hørt på musikken hennes, særlig fiolinkonserten og cellokonserten, og vil si at dette er en helt annen sjanger.  Det ligner mer på de ”reaksjonære” komponistene Ades, Salonen og Lindberg, ja til og med Pärt, altså musikk med tydelige kroppslige referanser og gester og til og med stemning. Det er ikke det minste rart at hun blir fremført i normale konsertsammenhenger. Flott musikk! En verdig etterfølger av Ligeti, hennes lærer, som vel også var en forræder av Darmstadt. Wallin, som det ligger en del av på Youtube, er derimot helt klart en pling-plonger, og bør vurderes etter slike kriterier. Slik hip hoppere bør vurderes etter sine.
8. Noen ord om Hellstenius’ bruk av ordet ”reaksjonær.” Dette er et ord jeg har vært plaget av siden 1968. Normalt har det blitt brukt som et ord med tilsynelatende begrepsmessig referanse, mens det egentlig bare er et skjellsord. Bare de som er trygge på at de selv surfer på historiens frontbølge, mens vi andre flyter druknet i kjølvannet, bør bruke det. Er virkelig Hellstenius trygg på det?
9. Det var ellers hyggelig at så mange lyttet til Hellstenius på konsert og i radio. Men ville det ha kommet så mange hvis det utelukkende hadde vært verker av Hellstenius, og ikke Carl Nielsen og Sibelius som hadde blitt fremført??
Arild Pedersen er (musikk)filosof og professor emeritus ved Universitetet i Oslo.