Audun Reithaug har saumfart Norden etter feministisk eller skeiv visesang

Denne helgen vil for første gang Sveriges största feministiska visfestival gå av stabelen i Norge. Nærmere bestemt på Salt i Oslo. Bak festivalen står Naustet viseklubb i samarbeid med SALT og den svenske foreningen Femvis, som arrangerte den første utgaven av festivalen i Gøteborg i juni.

– Men hvorfor ta en svensk visefestival til Norge?

– Naustet på SALT er et perfekt sted for intime møter med visekunst. Sammen med Erlend Mogård-Larsen tok jeg initiativ til å starte Naustet viseklubb februar 2017. Etter fire suksessfulle konsertsesonger ville vi prøve noe nytt, sier leder Audun Reithaug i viseklubben, som for øvrig også er leder i Norsk Viseforum.

Han understreker at dette imidlertid er et arrangement uavhengig av viseforumet.

– Når jeg første gang hørte om denne festivalen i Göteborg, så tenkte jeg at dette må vi få til i Oslo også. Det gikk gjetord over landegrensa om hvor fantastisk opplevelse denne festivalen hadde vært der borte.

– Jeg syntes det er spennende å prøve på det nye festivalkonseptet, som brer om seg med at man arrangerer «samme» festival forskjellige steder i verden, som for eksempel Red Bull Music Festival, uten sammenligning forøvrig.

– Hva kjennetegner feministiske viser?

– Innholdet er politisk med mål om å skape en mer likestilt verden, eller at teksten inneholder skildringer av hvordan det er å være kvinne i en patriarkal verden.

– Hvordan har dere valgt ut artister?

– Jeg har saumfart Norden etter artister som fremmer feministiske eller skeive perspektiv i sine tekster, samtidig som de forholder seg til visetradisjonen på et vis. Så har vi krydret programmet med litt slampoesi, protestviser og en hiphop-DJ for å kunne danse løs på slutten av kvelden.

På plakaten finner man tre av artistene fra festivalen som ble avholdt i Göteborg: Konflikten, Maud Lindström og Elin Callmer.

– Maud Lindström måtte dessverre avlyse i Göteborg, derfor er vi ekstra glade for at hun kommer til oss og attpåtil gjør to konserter. Det er ikke så ofte hun gjør konserter, og hun er blitt litt av en kulthelt i skeive og feministiske miljøer, blant annet er sangene «Fröken Normal» og «Hyllningsvisa til lesbisk sex» populære.

Reithaug forteller videre at flere av artistene har koblinger til den Nordiska visskolan utenfor Göteborg, en folkehøgskole som fornyer den svenske visemusikken. Denne skolen skal imidlertid ikke ha fått noen nevneverdig påvirkning i Norge ennå.

– Hvem er målgruppen for festivalen?

– Målgruppen er folk som er interessert i viser med tekster som utfordrer, overrasker og kanskje provoserer, samtidig som det musikalske uttrykket ikke gjør det. For meg så er det gjerne denne kombinasjonen som gjør budskapene i feministiske viser så mye sterkere: kontrasten mellom de skarpe og konfronterende tekstene med det snille og myke tonefølget.

– Hvorfor trengs det et eget feministisk initiativ av denne typen?

– Både på grasrotplan og blant artister er det bedre kjønnsbalanse i visesjangeren enn mange andre sjangre, men etter gjennomgangen av konsertprogrammet på Naustet viseklubb de siste årene så vi at det var en overraskende stor overvekt av menn.

– Dessuten viste festivalen i Göteborg meg at det fins en hel del kvinnelige artister som søker til visesjangeren for å fronte sine feministiske meninger, noe jeg synes er veldig kult.

Reithaug har tro på at dette ikke blir siste gang festivalen vil holdes i Norge. Men hvor det eventuelt blir neste gang, det er et åpent spørsmål.