Eksplosiv rap
Rappere over hele verden gjør den misogyne og sexistiske rapmusikken om til en arena for sterke kvinner og feminisme. Det er inspirerende – selv når det gjøres litt kjedelig, skriver Mari Paus.
Den unge ecuadorianske rapperen MINA presenteres av Oslo World (tidligere Oslo World Music Festival) som en kommende storhet i internasjonal rap og hiphop. Konserten på Blå er MINAS første opptreden i Norden, og i sin introduksjon minner festivalsjef Alexandra Archetti Stølen om andre artister som har blitt store internasjonalt etter at de har spilt på Oslo World. Hun har rett – festivalen har gjort flere gode oppdagelser tidligere. Oslo World-publikummet er vant til gode bookinger.
At rapperne fra norske KUUK også er en del av arrangementet på Blå er med på å heve publikums forventninger. Ragna Solbergnes og Mira Berggrav Refsum (sistnevnte arbeider også som pressesjef i Oslo World) har rukket å få mye oppmerksomhet siden de dukket opp i 2014. Denne kvelden skaper de fest før og etter konserten med sitt klubbkonsept. Selv om KUUK-damene skal være DJ-er og ikke rappe, er det altså tre sterke kvinner fra rapmiljøet som møter publikumet på Blå.
Det er ikke tatt for gitt at en festival kan tilby en helaftens klubb- og konsertopplevelse med kun kvinnelige utøvere. Selv i et likestilt samfunn som i Norge er det langt mellom de kvinnelige rapperne, og det er godt å se at Oslo World følger med i timen og booker gode kvinnelige artister.
Misogyni og underrepresentasjon
Da hiphopen oppstod i USA på syttitallet var den en bred bevegelse som kvinner var en naturlig del av. Kvinner var med på å forme hiphopkulturen i uttrykk som breakdance, graffiti og mote. Men i løpet av nittitallet ble rap hiphopens viktigste uttrykk, og den macho, voldelige og arrogante «gangstarappen» ble det dominerende idealet. Konstruksjon av maskulinitet ble hovedprosjektet, på bekostning av kvinner. Kvinner i hiphop ble i stor grad redusert til objekter i musikkvideoer. Noen pionerer var unntak, blant andre Queen Latifah, som rappet med et klart politisk innhold, men i hovedsak har rapmusikken siden begynnelsen vært et minefelt for kvinner. Det er nok av grelle eksempler å velge mellom, fra de første rapperne til 2017, hvor tekst og bilder glorifiserer vold mot kvinner og gjør kvinner til objekter.
Nettopp fordi rappen har vært – og er – så kvinneundertrykkende, oppleves det ekstra kraftfullt når sjangeren brukes av kvinnelige musikere med feministiske budskap.
Teknisk god men innadvendt
MINA entrer Blå som om hun allerede er popstjerne, med solbriller og gulljakke i en sky av røyk. Hun har med seg to musikere som spiller på synther, loopstasjoner, elektriske og akustiske trommer, i tillegg til å legge vokal noen få steder – for det meste er det lite fokus på det melodiøse og harmoniske. Det mest dominerende musikalske elementet er et voldsomt rytmisk driv forankret i ecuadoriansk tradisjonsmusikk. Det er lekent, enerverende og iørefallende.
Som rapper er MINA teknisk stødig. Hun har god flow og musiserer fritt og elegant i de ganske komplekse rytmemønstrene i groovet. I de første par låtene er hun overraskende innadvendt, gjemt bak solbriller og hette.
Jeg er ikke veldig bevandret i Ecuadors tradisjonsmusikk, men i MINAs versjon er den i hvert fall suggererende og går i et høyt tempo.
Rap fra periferien
Hiphop-kulturen og rapmusikken har spredd seg globalt, og fått særegne lokale uttrykk overalt i verden. På den måten er hiphop en naturlig del av Oslo World, ikke minst nå som navneendringen har distansert festivalen enda mer fra den såkalte «verdensmusikken». Festivalen slår fast på nettsidene sine at World Music-begrepet «…sier lite eller ingenting om musikken vi har på programmet. Vårt program er fullt av musikalske opplevelser av svært høy kvalitet, med helt spesifikke og distinkte opphav».
Les også: Kjønnsmangfold i norsk pop og rock
Hvis hiphop bare hadde vært en ren import av ytre trender og overflatisk mote fra USA hadde den blitt innholdsløs, og ikke fått politisk slagkraft utenfor de miljøene den oppstod i. Det finnes eksempler på ikke-amerikansk rap som er en slik import i dag – en ren kopi. Den kan selge godt og være en kommersiell suksess, men har sjelden slagkraft.
Men hiphopen har blitt transkulturell. Den har fått spesifikke, lokale betydninger og særegenheter, og har derfor blitt global. Hver lille avkrok som har fostret fram sine egne rappere – enten det er i Norge, Finland, Sør-Afrika eller Ecuador – har hatt sin egen subversive protestkultur og sin egen konstruksjon av maskulinitet i hiphopen. Kvinnelige rappere forholder seg til disse spesifikke hiphop-kulturene, og leker med idealene for maskulinitet som har formet dem. Nyansene i den ecuadorianske hiphopkulturen kjenner jeg dessverre ikke, men at MINA leker med både gangstarap-identiteten og andre markører fra amerikansk hiphop er tydelig. Det høres i den presise flowen, betoningen og fraseringen hennes, og det sees i hvordan hun beveger seg på scenen. Hun har en dominerende tilstedeværende og gestikulerer som en gangstarapper, og har helt naturlig, uanstrengt hiphop «swag».
Ubehagelig ugress
Når singelen «Niña Mala» kommer som låt nummer tre, blir publikum umiddelbart mer engasjert, men MINA opprettholder allikevel en kjølig tilbakeholdenhet litt til. Hun er ikke redd for å vise at hun bestemmer.
I «Niña Mala» («slem pike») rapper hun om å ikke bry seg om hva andre mener. Selv om noen vil at hun skal være en blomst, er hun et ugress. Hun blir vurdert, kritisert, men lar kritikken prelle av selv om presset øker. («Queres ver mas, mas, mas, criticar, mas, mas, mas. Aumenta la presión.»). Budskapet er befriende, og i mine ører et feministisk budskap. Det handler om å stå imot objektifisering og plassere seg selv som subjekt.
Les også: God argumenter for kjønnsbalanse
KUUK gjør det samme i sin musikk og sine sceneshow i en mer outrert variant. På dette arrangementet bidrar de med sitt klubbkonsept, og publikum får ikke KUUK i full kraft, men en litt mer tilbaketrukket variant. I sine karakteristiske stars and stripes–klær spiller de likevel festmusikk som tar blå-publikummet inn i den gode hiphopfest-stemningen. De er som vanlig uredde og holder seg ikke for gode til å bruke enkle virkemidler for å skape fest. Her kommer det store hits, og publikum tar gjerne imot. Rett før MINA går på scenen gir de oss Rihannas store hevn-hit «Bitch Better Have My Money», sikkert ikke tilfeldig valgt – det er absolutt en relevant referanseramme for showet som kommer.
I KUUKs egen musikk ser vi også at de tar styringen. Hooklinjen i en av deres første hits, «Htg» (2014), viser for eksempel ganske tydelig at de plasser seg som subjekt og ikke akkurat er redd for å være til bry: «Ække sånn jente som flørter. Jeg bare squirter».Denne stilen har de fortsatt i låter som «Hor» (2015) og nå nylig med «Klittpop» (2017), hvor selve tittelen illustrerer poenget ganske godt: Helt bokstavelig blir hiphop tukla med til det blir noe annet, noe de har all makt over. Med et eksplisitt språk, og med en mer upolert og rå framtoning, leker disse rapperne med maskulinitet og femininet, kvinnelig seksualitet og makt. Nettopp fordi kvinnekroppen har blitt så til de grader objektifisert i rapmusikken, er det noe ekstremt befriende ved et både MINA og KUUK gjør: avvise at de i det hele tatt skal vurderes ut fra hvordan de ser ut, eller at de er kvinner. Det er helt greit å være litt ubehagelig, å si stygge ting. De vil være slitsomt ugress i stedet for en vakker blomst.
Les også: Det grenseløses begrensninger
Siden KUUK dukket opp har det skjedd mye i norsk rap og hiphop. Inntil videre står de tilsynelatende trofast på sin posisjon som rølpete, litt «pervo», feministiske (i hvert fall i mine øyne) og festglade. Det blir spennende å se hvor veien går videre.
Litt mer nærhet
Å ha et feministisk budskap, enten det er gjennomtenkt og selverklært eller ikke, står heldigvis ikke i veien for å lage en god fest, noe KUUK-damene beviser hver gang de spiller live. Av og til skal det bare danses, og da er det greit at en låt bare handler om at det endelig er helg. Men når MINA inviterer publikum til allsang er det med en liten feministisk edge. «Pisa la mina ves como explota la misma», messer MINA og publikum sammen. Tråkk på jenta og se henne eksplodere.
Mot slutten av konserten er både solbriller, hette og noe av avstanden borte, og MINA har sjarmert oss med smilende tilstedeværelse og imponerende dansing. Allikevel når hun ikke helt gjennom. Det er litt for innadvendt litt for lenge, og noen av låtene er ikke gode nok. Enkelte partier er så repeterende at det blir kjedelig, og festen har ikke blitt god nok til at vi tåler det.
Ledige stillinger
Lydtekniker
NasjonalbiblioteketSøknadsfrist:17/11/2024
Kulturskolelærer fiolin og piano
Vestby kommune/ Vestby kulturskoleSøknadsfrist:17/11/2024
Professor i fiolin – 50%
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024
Professor i fiolin -100%
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024
Førsteamanuensis i komposisjon
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024