Bærer «hjertet og levra» i veska

– Har jeg en dag uten å skape noe, har jeg en mislykka dag. Jeg får en følelse av at jeg råtner, at jeg er slapp, sier Ingeborg Tiltvik, bedre kjent under artistnavnet Ingeborg Oktober.

I 2014 slapp hun debutalbumet Hjerteræk, til gode kritikker, hun var på Trondheim Calling, spilte på by:Larm og så ble det overraskende plutselig ganske stille, i hvert fall fra soloartisten. Til gjengjeld har hun både turnert og sluppet skiver med bandet Likholmen, der hun er vokalist.

Maler skumring
Ballade møter henne på bursdagen hennes. Hun er i Oslo og har feiret kvelden før med å gå på konsert. Selv skal hun spille her senere i måneden, men før den tid slipper hun andreskiva; Skjømmingsboka.

– Skjømming er et annet ord for skumring. Uttrykket er å sitte skjømming. Det er å sitte sammen med noen i vinduet, mens det blir mørkt ute og vente med å tenne lys til det er fullstendig mørkt. Tidligere var det økonomisk vinkel, mens nå er det hyggelig familietid. For meg beskriver det den dystre stemningen på albumet.

– Det merkes nok i metaforene på skiva at jeg har holdt på med maling, og kunst. Uten at jeg skal påstå at jeg er en god maler. Det var noe jeg begynte med for å ha noe å gjøre som var bare mitt, forteller Ingeborg, og forklarer dermed også indirekte hva mye av tiden mellom platene gikk med til.

I vår var hun ferdig med en treårig bachelor i maling, skulptur og film ved Nordland Kunst- og filmskole i Lofoten. Hun var også gjennom en sorgperiode etter at farmoren, som hun var veldig nær, døde. Rett nok ble albumet ferdig innspilt ifjor, med en sang tilegnet bestemoren. Men skolen tok femten timer i døgnet, og førte til det hun sukkende omtaler som en veldig lang fødsel.

Begynte tidlig
24 åringen fra Hamarøy i Nordland, nå bosatt i Trondheim, hoppet på sett og vis altså av karrieren, før den tok av, for nå altså å komme litt på igjen. Planen om å drive med sang og musikk kom tidlig. Hun var åtte år da hun skrev sin første sangtekst, og ville melde seg på Melodi Grand Prix.

Inspirasjonen og forbildet til låtskrivingen kom fra det seks år eldre søskenbarnet i Bodø, som satte akkorder til det Ingeborg leende omtaler som kriseteit tekst. Spille kunne hun rett nok ikke før hun var over 11, men hun lærte seg det likevel.

– Jeg begynte egentlig med piano. Men jeg hadde en veldig streng klassisk lærer, så det var ikke noe artig. Ikke for å si noe negativt om henne som person. Jeg var bare mer interessert i pop.

Lete etter likesinnet lyd
Det skulle altså likevel ikke bli popen som ble Hamarøyværingens uttrykk, men visesang, på dialekt. Det var den lyden hun lette etter som ung, og ville skape, eller drive med fordi hun kjedet seg, der hun satt fem kilometer fra nærmeste boligfelt.

Moren har sagt at omgivelsene gjorde henne kreativ, selv lurer hun på om hun ville ha gått mer elektrisk til verks, hadde hun hatt flere kvinnelige forbilder enn kusinen, og et lokalt miljø. Hun er godt fornøyd med det hun gjør nå, selv om tanken på å kunne ha spilt i band er der.

– Hadde jeg hatt det samme rommet som guttene til å utfolde meg hadde jeg potensielt vært en bedre gitarist. Jeg hadde ikke bare sitte hjemme og spilt, men vært i band, og hatt det mer artig og sosialt med musikken.

– Jeg var litt sånn frem og tilbake med å finne mitt uttrykk. Jeg skrev på både norsk og engelsk. Etter hvert fikk jeg beskjed om å velge et språk. Da ble jeg litt tverr, og skrev et par sanger der jeg fikk engelsk og norsk til å rime i samme setning. Jeg syntes det var teit at det skulle finnes regler. Men da jeg skulle spille inn første albumet klarte de å overtale meg.

Her refererer hun til Erling Ramskjell, tidligere kjent som artisten Æ, og medmusikant i Likholmen. Ramskjell oppdaget Ingeborg på NRKs Urørt, og tok kontakt.

– Med Urørt forandret verden seg. Plutselig kunne du kommunisere med andre som var interessert i å gjøre som deg, og som også var 16 år. Erling er jo ikke det, men han sendte en melding og spurte om jeg ville spille på Trænafestivalen sammen med ham.

Støttespiller
Konserten var en såkalt splitgig, der de møttes for første gang like før, øvde sammen en gang, og så gikk på scenen. Hun tror det var noe sånt som den femte konserten hun spilte som Ingeborg Oktober. Vilt, kaller hun det, og er full av lovord om visesangeren, som også har produsert begge skivene hennes.

– Jeg vet ikke helt hva jeg har gjort. Erling er min nærmeste venn og kollega, han er 20 år eldre enn meg. Mens Stefan (Sundstrøm, også Likholmen. red.anm) er 30 år eldre. De har hatt trua på meg.

– Jeg vet faktisk ikke om jeg hadde holdt på med musikk i dag uten. Det er noe med det å ha noen som pusher deg, som sier: Dette er bra! Som gir deg selvtilliten til å gå frem med musikken. Det er lett å miste motet, spesielt når man holder på med musikk som ikke er så kommersiell. Dette er jo ikke nødvendigvis P3-listemateriale. Men jeg synes det er verdifullt.

Bølgelengde
Hennes opplevelse er at hun kanskje ikke treffer alle, men at de hun rører gjerne blir svært knyttet til det. Få, men kvalitativt gode fans, definerer hun det som.

– Det synes jeg er veldig fint. Det er jo det som er det fineste med å spille. Du kan kommunisere på et annet nivå, og finne folk som er på din bølgelengde. Det er jo derfor jeg gjør dette.

– Jeg har ingen store ambisjoner om å bli kjent superstjerne. Jeg vil skape relasjoner, og gi noe godt til verden. Om det bare var for meg selv, så ville jeg jo ha sittet hjemme.

Hjerte og lever
Hjemme er for øvrig ikke nødvendigvis hvor sangene blir til. I hvert fall ikke på skissestadiet. I veska har hun de siste fem årene alltid hatt med seg en notatbok. Her skriver hun ned alle ideene som faller henne inn, omtrent uansett hvor hun måtte være, på kafe eller om hun må stå opp om natten for å notere linjene ned. Notatbøkene har alle fått egne navn.

– Den første heter blåboka, en annen heter krotboka, fordi det mest bare er skisser i den. Skjømmingsboka er den boka flesteparten av låtene til albumet ble skrevet i. Det var i den grunnlaget ble lagt. Jeg er så distre, og glemmer veldig fort, så jeg må skrive ned en tanke med en gang.

– Det er egentlig litt skummelt. Jeg går alltid rundt og bærer på hjertet og levra.

Emosjonelle utbrudd
Ordene er det som kommer først. Hun skriver ikke noter. For henne er også tekstene det viktigste i musikken. Men hun er ikke så glad i å lese diktbøker.

– Teksten er storyen, og musikken er følelsene. Musikken er som et ansiktuttrykk, mens ordene bare må ut.

Stykkene i bøkene kan være hele nesten ferdige verk, men oftest er det bruddstykker hun klipper og limer sammen til en ny sammenheng. Tittellåta ”Skjømming”, som også var den siste hun skrev, er for eksempel en slik sammensatt sak, med verselinjer samlet over flere år.

– Det varierer om det er emosjonelle utbrudd, eller om jeg vil løfte fraser jeg synes er bra.

Skape og strikking
Melodiene har hun en helt annen inngang til. De er gjerne resultat av klimpring som fester seg, og rører henne.

– Andre ganger sliter jeg skikkelig med å finne melodien. Jeg kan ha utkast til en tekst, men melodien kommer ikke. Jeg kan ofte føle meg litt begrenset siden jeg ikke er en utdannet musiker. Jeg har lært meg det mest selv.

Ingeborg gjør alltid noe. Hun blir dårlig av å være lat, som hun kaller det. Aller helst skaper hun noe, og det er ikke så nøye for henne innen hvilken kunstart skapingen skjer i. Det kan til og med også være i form av strikking.

– Strikking er for eksempel veldig meditativt. Mønstret blir som et mantra. Det blir en rytme, som med musikk. Det gir ro.