Angsten for fallet. Så faller man og blir befridd.

– Hva er en hindring i livet, slik du ser det?

– Det finnes ingen hindringer om du ikke søker noe på den andre siden. Hindringer oppstår i møte med mål og ønsker, tanker eller drømmer, svarer Gunilla Süssmann.

Jeg møter henne på en fullpakket lunsjrestaurant i Potsdamer Straße i Berlin. For meg er hun én av de viktigste pianistene i dag i min egen generasjon fordi hun spiller med en helt uvanlig kombinasjon av virtuositet og samtidig en sterk sensibilitet. En post på Facebook for en noen måneder siden, var derfor oppsiktsvekkende. Jeg så et bilde av en hånd – en forvridd, krampeaktig hånd. Så leste jeg teksten. Den er årsaken til at jeg ber om et møte denne marsdagen i Berlin.

– Den beste måten jeg kan beskrive det som hendte meg på, er at jeg følte at det reiste seg en vegg, at noe var stengt, helt fysisk og absolutt. Det aller første jeg gjør, rent praktisk, hjemme i min egen leilighet, er å gå til arbeidsrommet mitt, hvor flygelet står. Jeg lukker døren. Jeg lukker rommet. Det blir som et dødsrom. En grav.

Ingenting kjentes virkelig for Gunilla Süssmann i øyeblikket da hun fikk beskjed fra legen. Hun tenkte at dersom hun holdt døren lukket, trengte hun ikke å forholde seg til det som hadde skjedd. Det skulle ta lang tid før hun skjønte at dette ikke var den beste måten å handle på.

– Det tok mange måneder før jeg en dag våget å åpne denne døren igjen. Jeg sto foran flygelet- og alt lå der slik jeg forlot det sist – alt rotet, notene som flyter, metronomen, en halvspist epleskrott…

Süssmann står i rommet og ser lyset fra vinduet falle inn fra siden. Det mest kjente perspektivet i hennes liv, den mest velkjente posisjonen, der man sitter og dreier seg fra den siden til den andre.

– Det var surrealistisk. For det var ingen fysisk vegg mellom meg og flygelet. Alt så ut som det pleier å gjøre, men var det likevel ikke. Fordi jeg kan ikke. Denne hindringen, at den er usynlig, gjør den enda sterkere. Det er her i dette rommet jeg har følt meg aller mest hjemme. Men inni meg, i denne stunden, var det et hav mellom der jeg var i nået og det jeg har alltid gjort.

Gunilla Sussmann Foto: Felix Broede (Foto: )

Kroppens grenser, kunstens grenser
Gunilla Süssmann hadde hatt problemer med hånden over tid, før hun i mars 2017, i en stressende tid med ferdigstilling av plate og konsert med gode kolleger under vinterfestspillene på Røros, fikk en større reaksjon. Etter konserten følte hun seg syk, hadde hodepine og begynte å blø neseblod. Morgenen etter våknet hun opp og så at hendene var blodsprengte.

– Det skjedde, som jeg hadde fryktet lenge. Jeg hadde kjent at noe ikke stemte i flere år, men jeg sa det aldri til noen. Isteden fant jeg opp egne metoder for å omgå problemet. Når hendene gikk i krampe, satt jeg for meg selv og ventet på at det skulle gi seg. Jeg kunne finne alternative fingersetninger og oppvarmingsøvelser. Jeg endret teknikk, og tenkte til og med at kanskje det å øve litt mer kunne være en løsning.

– Hvorfor søkte du ikke råd og støtte hos andre?

– Det skyldtes nok en viss skamfølelse. Man skulle ikke vise tegn på svakhet. Helt fra jeg var liten har jeg tenkt at alt skal kunne takles. Jeg har alltid vært pliktoppfyllende, en som ikke har villet svikte. Da jeg studerte på musikkhøgskolen, kunne jeg øve opp til femten timer hver dag. I dag tenker at det nærmest var noe manisk over dette. På mange vis var jeg en ekstrem student. Men jeg følte jeg hadde en kjempemulighet den gangen, og ville bruke tiden for alt hva den var verdt.

– … og ingen omkring deg reagerte?

– Det finnes lærere som kan synes at en sånn innstilling er helt topp, som projiserer alle sine forventninger og drømmer på studenten. Jeg var nok et veldig enkelt og velkomment prosjekt, sånn sett. Og det er klart, så lenge man er ung og frisk, går jo sånt. Jeg husker at jeg hadde mye vondt, i armer og rygg, men tenkte at smerte er noe man skal tåle. Likevel har jeg verken behov eller grunn til å skylde på systemet. Jeg var en som kjørte på for voldsomt, sier hun og utdyper:

– Kanskje skyldtes det en iboende angst for å ikke ha gitt alt. Jeg har en perfeksjonist i meg – en som pusher og pusher og aldri blir fornøyd. Det brakte jeg også med meg inn i det profesjonelle livet.

Og i mange år gikk det også veldig bra for Süssmann. Hun spilte på store scener i Europa, fant en nisje; sitt repertoar, opplevde å modnes og finne seg selv både teknisk og kunstnerisk. Men den bevegelsen gikk parallelt med at hun mer og mer mistet forbindelsen til hendene sine. Det er som om hånden er forsvunnet inn i håndflaten, den er forminsket og forkrampet, som om hun har på seg en usynlig jernhanske. Süssmann forteller at hun tror alle mennesker møter på problemer , og at hennes egne derfor ikke har kjentes viktige å betone. Men til sammen var livet overveldende.

– Det høres forferdelig ut, men jeg må si det likevel. Da jeg fikk barn, ble presset verre. Overgangen fra å være herre over eget liv til så å ikke være det, var utfordrende. Jeg er nok et typisk eksempel på jenter som skal gjøre alt perfekt. Å få barn og ta hånd om familie og hus og alt hva det innebærer i tillegg til øvingen – det ble for meg en utvidelse av kampsonen.

Les også: Den store stillheten som ble til innsikt

Mot til å dele
Süssmann understreker flere ganger gjennom samtalen at hun er takknemlig for alt hun har fått oppleve. Nå er hun 40 år og har mange fantastiske år bak seg som freelancer og pianist. En rik tilværelse, et fritt liv. Og samtidig, dette store trykket innenifra.

– Hendelsen på Røros var et rent konkret kroppslig svar på at slik jeg levde tålte jeg ikke. Da jeg så ned på bloduttredelsene i hånden og oppover armen den morgenen, ble jeg veldig redd. Jeg forstod at når jeg kommer hjem, må jeg ta tak i dette.

Süssmann oppsøkte et sykehus med spesialkompetanse på musikere i München. Etter en lang periode med utredning, stiltes en entydig diagnose. «Frau Süssmann- har du andre interesser foruten klaverspill?» spurte legen.

– Det er noe med denne diagnosen, fokal dystoni, som gjør at den regnes som ganske endelig. Det har gått for langt og noe har gått i stykker.

Da legen brukte begrepet, falt noe på plass. Jeg visste jo egentlig om dette, det var en lettelse å få høre at dette var noe konkret og ikke bare en vond følelse jeg gikk og bar på. Det var noe virkelig. Det fikk et navn. Og jeg fikk hjelp til å forklare det til andre.

Süssmann går ut av sykehuset, det er glassklar himmel over München. Våren har nettopp kommet, alt omkring henne er i ferd med å våkne til liv. Mennesker er ute i gatene, lettkledde, vender ansiktene mot lyset. Hun har ikke fått noen dødsdom. Likevel er hele hennes livet snudd opp ned. Hun kjenner ingen sorg denne vårdagen. Kun en nummenhet, paralyse.

– Det var først da jeg skulle meddele andre om min diagnose at jeg fikk kontakt med følelsene. Sorgen var først og fremst forbundet med det jeg ville miste sammen med andre. Særlig i forhold til Tanja Tetzlaff, min søster i musikken og bestevenn i sytten år. Vi hadde mye bak oss, men også så mye foran oss.

Der og da lå alt i grus for Gunilla. Hun begynte å avlyse konserter. Først et halvt år frem i tid, så ett år. Til hun innså at hun måtte legge alt helt blankt, få vekk alt som lå og ventet, og var en påminnelse om problemstillingen.

– I den prosessen var Tanja veldig delaktig. Vi delte sorgen og gråt mye sammen. Dette var noe som skjedde med oss og ikke bare meg alene. Vi stod også i det paradokset at vi sto foran utgivelsen av en plate. Vi ble enige med plateselskapet om å være åpne og bruke situasjonen som en mulighet til å formidle innsikten som var gitt oss: at man er veldig sårbar som musiker – uten garantier, plutselig en dag kan alt endres. Vi fikk fine reaksjoner av bransjen og kollegaer. Jeg følte meg tatt vare på og respektert, ble vist mye kjærlighet, som jeg satte stor pris på. Men det er klart, etter en viss tid sitter du fortsatt der tilbake alene. Da får man kjenne på tomrommet. Og det var utrolig mye større enn jeg hadde forestilt meg.

Gunilla Sussmann Foto: Felix Broede (Foto: )

Helbredelse og fremtidssyn
Fokal dystoni er en nevromotorisk sykdom, som særlig rammer musikere, oftest pianister. Sykdommen forårsaker at de nevrologiske signalene mellom hjerne og hender blir brutt. Det er det samme senteret i hjernen hvor man kan få Parkinsons lidelse, som også utløser krampene.

– Da jeg bodde i Norge, hadde jeg aldri hørt om sykdommen. Men her i Tyskland både forskes det på og snakkes om dette, i det medisinske miljøet og blant musikere. Slik sett var det bra å få diagnosen her, hvor det finnes et miljø, kunnskap og informasjon.

For tiden går Süssmann i behandling ved et institutt i Berlin drevet av en belgisk pianist som klarte – ved egenutviklede metoder og fysiologisk forskning – å komme tilbake til spillet. Denne kunnskapen deler han nå med musikere med lignende problemer som hans egne.

– Da jeg oppsøkte terapeuten, så spurte han meg: «Ønsker du å høre deg selv svare: ja, jeg var en gang pianist? Eller er dette en så umulig tanke for at du må gjøre noe med det?» Jeg innså at jeg ikke er i stand til å snakke om meg selv som pianist i preteritum. Terapeuten sier at det er mulig å komme tilbake, kanskje om tre, fem eller ti år. De viktigste verktøyene er tålmodighet, tid og motivasjon. Og ingen forventninger. I behandlingen setter vi oss ned ved pianoet og gjør ekstremt langsomme øvelser. Det er utfordrende, men samtidig setter det ting i perspektiv – hvem er vi og hvem identifiserer vi oss ut fra? Jeg husker tidligere, om jeg tok ferie, så fikk jeg panikk etter to dager. Om jeg ikke spilte, visste jeg ikke hvem jeg var.

For hva gjør man med alt det som man til vanlig har lagt fra seg i musikken, alle følelsen og tankene? Hvordan forholde seg til det indre trykket, alt det der inne som skal ut, som musikken kunne ta imot?

– Pianoet var jo der, men jeg var likevel der først. Jeg er en som alltid har følt for mye, vært en størrelse for stor. Pianospillet var min kanal for alt det jeg gikk og bar på. Men det er samtidig her alt begynner. Jeg må finne andre måter å la energien komme videre på. Det er kanskje det som er selve kunsten.

Generasjonsforskjeller
En annen kunst er å undervise musikere slik at de kan unngå å møte ulike former for belastningsskader senere i livet. De store pedagogene i forrige generasjon ble selv utsatt for et enormt press —for å drive med denne musikken betyr jo å innfri på et høyt nivå. Er det derfor slik at studiesystemet i den klassiske musikkverden ofte handler om å kontrollere kreativ utfoldelse, snarere enn å sette fri?

– Jeg har opplevd at før en konsert kan ens pianolærer liste opp for en alt man må gjøre rett, og man går ut på scenen som en tikkende bombe. Jeg tror man først senere vil merke konsekvensene av et slikt system. Når man er ung, er man formbar – sårbar og åpen. Er man ikke sensitiv og sårbar, så kan man ikke holde på med dette. I tillegg har man en ekstrem tett relasjon til den som veileder en over flere år.

Süssmann og jeg deler erfaring, og er samtidig enige om at vi nok er inne i et generasjonsskifte hva gjelder musikkutdannelse. Fenomenet er i endring. Likevel er mange av disse strukturene i seiglivede.

– Jeg tror at pianister helt fra begynnelsen av er i en ensom situasjon. Den ensomheten fortsetter man å ha gjennom livet som pianist. Man gjør seg selv uavhengig av andre og gir seg selv de fleste svarene. Som oftest er svaret å jobbe og øve mer.

– Hva slags svar gir du deg selv nå?

– Jeg har blitt gitt en mulighet til å tenke over at man er nødt til å finne plass til både mennesket og musikeren. Vi er ikke maskiner som bare kan produsere og utrette. Det må eksistere organiske forbindelser mellom livet og kunsten.

– Fikk du også en pekepinn om dette under din studietid?

– På musikkhøgskolen fikk vi en viss kunnskap om hvordan man kan unngå skader. Men det handlet først og fremst om fysiske øvelser og fysiologisk teori. Jeg tror man også burde hatt en psykisk oppfølging, som en naturlig del av studiet, slik det er i idretten hvor man får psykologisk veiledning før viktige konkurranser.

– Men er det ikke en vesensforskjell mellom idrett og musikk? Om man er så anspent og urolig før en konsert, er det da ikke allerede en feil i systemet?

– At det finnes et indre press, er et faktum. Talent for å spille og kjærlighet til musikk betyr ikke nødvendigvis at man syns det er enkelt å sitte foran mange mennesker og vise seg sårbar. Her i Tyskland er det gjerne slik at når man går til fastlegen og forteller at man er musikere, blir man spurt om man ønsker en resept på betablokker. Flere store stjerner går på betablokker, for dem hjelper det nok ikke å gå til psykolog. Man har levd så lenge med angsten, at de opplever det bedre å ta en tablett. Men om man lang tid i forveien, i begynnelsen av studietiden, fikk metoder og språk for å snakke om dette indre trykket , tror jeg man ville kunne forhindre mye smerte. Slik kunne man opparbeidet et mer naturlig forhold til det som pågår inni en, og ikke kople det til noe som er feil eller skamfullt. For hodet er så stor del av vårt virke som musikere.

Les også: Simulator mot sceneskrekk

Snart har det gått ett år siden det hun fryktet mest i verden hendte. Hun har falt. Og kanskje er det også noe hun har funnet. Menneskene rundt henne, kollegaer og venner, de fortsetter der de slapp. Mens Süssmann er blitt tvunget til et annet sted, hun er presset over i et annet spor.

– Det kjennes som det har gått veldig lang tid. Og samtidig veldig kort tid. Det er som jeg spilte i går. For kjærligheten til musikken er ikke tapt fordi den er sin egen kraft. Det kan jeg kjenne i meg selv bare ved å lukke øynene.

Mer info om fokal dystoni hos Wikipedia.
Gunilla Süssmann er kunstnerisk leder for Lillenorge som går av stabelen i Berlin 18-22. mai. Mer om festivalen her.