Bli kvitt mytene om eksport

INNLEGG: Drømmescenarioet for de største selskapene er helt uakseptabelt for resten av bransjen, skriver Terje Engen.

Yngve Næss i Universal stiller i artikkelen «Støtt de største?» spørsmålet om det ikke er bedre bruk av ressursene å la de største musikkselskapene i større grad tilflytes offentlige midler som bidrag til eksportfremstøt for norske artister. Det var på tide at dette synet omsider kom opp på bordet. Det er et drømmescenario for de multinasjonale selskapene, men selvfølgelig helt uakseptabelt for resten av norsk musikkbransje og de bevilgende myndigheter.

Bryter med virkeligheten
Det rådende synet i Norge på hvor langt frem i næringskjeden norske repertoareiere skal ha det økonomiske ansvaret på eksportmarkedene bryter med virkeligheten og, ikke minst, med multinasjonale selskapers egne interne systemer for å hindre overentusiastiske lokale datterselskap fra å kaste gode penger etter dårlige. Det norske synet bryter også med hevdvunne prinsipper om hvordan en skal lykkes på eksportmarkeder: lokal tilstedeværelse, inngående forståelse av den lokale kulturen, at man snakker det lokale språket og så videre. Med andre ord at man har lokale aktører som går i bresjen lokalt for seg.

Poenget er at de multinasjonale selskapene selv har den nødvendige finansieringen om disse selskapenes internasjonale avdeling (og lokale datterselskap) tror på en norsk artist. Næss begrunner sitt syn med at de store selskapene har «minst like stor sjangse for å lykkes som andre aktører». Enig – og det er derfor betimelig å stille spørsmålet om hvorfor de multinasjonale selskapene da så sjelden lykkes.
Offentlige midler (eller egne for den saks skyld) bør ikke tilføres om entusiasme ikke kan mobiliseres i eget system eller om egne søsterselskap er lunkne. Universals millionsatsing på Briskeby i London er å så måte et godt eksempel.

Særegen norsk oppfatning
Debatten om norsk musikkeksport lider (slik jeg ser det) av den særegne norske oppfatning at å lykkes internasjonalt mer er et administrativt og økonomisk spørsmål, enn et kreativt.

Jo raskere debatten legger denne forutsetningen tilside, dess bedre. For dette er i beste fall å lukke øynene for at det eksisterer en internasjonal musikkbransje med enorme finansielle ressurser og en infrastruktur som hver dag og hvert minutt jakter de rette låtene/artistene. Problemet med mainstream repertoar er at svært få når frem i dette systemet med sine artister/innspillinger – primært fordi det eksisterer substitutter lokalt, og fordi selskapene ute ikke skaper hits men lisenserer dem først når de er det.

Diskutere roller
Music Export Norway (MEN) og deler av den mer «byråkratiske» delen av norsk musikkbransje bidrar således til å gi det offentlige, håpefulle artister og mindre erfarne bransjekollegaer en feilaktig forståelse av mekanismene i internasjonal bransje. Etter min oppfatning må man nå begynne å diskutere med MEN om hva som gjelder, og deres rolle begrenses til å være et rent sekretariat og en tilrettelegger for aktører som beviselig har internasjonalt potensiale og nødvendig guts til å kunne lykkes.

Visjonene og evnen til å åpne dører ligger hos produsentene og selskapene selv. Heller enn å bidra med å avlaste multinasjonale selskap med lanseringkostnadene, er det mer nærliggende å øremerke offentlige midler til norskeide aktører som ikke har et internasjonalt og kapitaltsterkt set-up i ryggen og som vitterligen har behov for konkret støtte fra tid til annen.
Dog kan kriteriet for støtte aldri være at noen vil forsøke satse på utlandet. Det vil vi alle.

Terje Engen er A&R Manager i S2 Records