Årets musikkbøker II: Stones, Beatles – og knapt ett ord om noen av dem

Ballade har funnet frem til rundt 50 norske musikkbøker som har kommet ut det siste året. De fleste av dem tar for seg norske artister og band, komponister og miljøer. Men det har også kommet omfangsrike bøker om internasjonale artister og fenomener, ført i pennen av noen av våre beste skribenter og formidlere innen populærmusikken.

Her følger fem mannstunge anbefalinger, samtidig som vi håper at du sjekker ut vår oversikt over rent norske musikkbøker fra 2023.

Omslaget til Bård Oses bok om The Rolling Stones. (Foto: Bodoni Forlag)

Bård Ose: The Stones – låt for låt
(718 sider. Bodoni Forlag)

Bård Ose kjenner nok mange gjennom sine år som entusiastisk og kunnskapsrik formidler i NRK, i radioprogrammer som P.I.L.S, Radio Rock, Ren 60 og Gammelnorsk. Han var delaktig i storverket Norsk pop & rock leksikon i 2005, og har ellers skrevet bøker som Rock og sprell mellom syv fjell, 100 beste rockeplater fra Bergen og Popminner – den sistnevnte sammen med Jan Eggum.

Bård Ose ga alt i 1993 ut boken The Rolling Stones. Den hadde undertittelen 30 år med Rolling Stones – en komplett platehistorie. Den var en svimlende grundig gjennomgang av alt bandet og medlemmene hadde gjort frem til 1991, inkludert en komplett og kronologisk oversikt over både turnéer og studioinnspillinger. Det ble ikke mindre imponerende av at boken var skrevet lenge før slik informasjon var tilgjengelig på Internett.

Også The Stones – låt for låt er et oppslagsverk. Du får rett og slett historien om hver eneste låt The Rolling Stones har spilt inn – riktignok uten årets overraskende vitale album Hackney Diamonds. Dette gigantiske puslespillet er formidlet med fortellerglede, stor sans for detaljer og god teft for historiske kraftlinjer. Vi snakker vel om rundt 400 original-låter, bare på de offisielle albumene, der mange har en sentral plass i moderne musikkhistorie. Det er fremfor alt et takk for følget gjennom et helt liv, formidlet med entusiasme, klokskap og kunnskap.

Omslaget til Bård Oses bok om The Beatles. (Foto: Bodoni Forlag)

Bård Ose: The Beatles – låt for låt
(600 sider. Bodoni Forlag)

Denne kom også ut i år – noen måneder før boken om The Rolling Stones. Begge bøkene er bygd opp etter samme mønster, med nokså identisk lay out og konsept. Også her finnes det en forgjenger, i form av Beatles hele livet fra 1999. I 2007 laget Ose og Finn Tokvam dessuten en radioserie kalt Vår daglige Beatles, med avspilling av samtlige Beatles-låter i kronologisk rekkefølge.

Som The Stones – låt for låt er dette kanskje ikke en bok du leser fra perm til perm. Men den er en strålende guide til en av de virkelige bærebjelkene innen popmusikken, der du selv gjerne må sette på låt etter låt, etterhvert som du leser om dem. Det gir både innsikt og glede, der hver eneste omtale står frem som et kvalitetssikret mini-essay. Bård Ose er dessuten flink til å fornye materialet sitt, selv om en del av tekstene også er overlappende med tidligere publisert stoff.

Begge bøkene representerer norsk musikklitteratur på et internasjonalt nivå. Bård Ose sier selv at dette blir de to siste bøkene han gir ut. I så fall utgjør de en nesten perfekt risset sirkel, som mest av alt forteller oss noe om musikkens evne til å fenge og begeistre.

Omslaget til den norske Stones-boken, skrevet av mangeårig musikkjournalist og forfatter Yan Friis. (Foto: Saranya Forlag)

Yan Friis: Da verden kom til Sjølyst – den norske Stonesboken
(381 sider. Saranya Forlag)

Med sine nærmere 400 sider i stort format, samt en vekt på solide 1,6 kilo, er også dette den ultimate julegaven for voksne rockefans i år. Der Bård Oses bøker om Stones og Beatles baserer seg mer på tekst enn bilder, sier Da verden kom til Sjølyst et høylytt Ja takk, begge deler! Dette har da også blitt et praktverk, både tekstlig og illustrasjonsmessig.

Yan Friis, kjent fra blant annet Det Nye og Herreavdelingen i NRK, skriver og tenker godt. Språket er fargerikt og lekent, uten at han mister tråden i fortellingen. Boken konsentrerer seg om Rolling Stones fra 1963 til 1970, og inneholder dybdeanalyser av enkeltlåter og album. Den byr på mengder av nærblikk på den kulturrevolusjonen som sekstitallets rockemusikk utgjorde, også for søkende ungdom fra en litt nordlig periferi i Europa.

Også Yan Friis har tidligere skrevet om The Beatles, ikke minst i den sterkt personlige Beatles og jeg fra 2014. Den var nesten like mye en oppvekstskildring som en musikkbiografi, og fungerte svært bra som begge deler. Det subjektive aspektet er litt mer dempet denne gangen, men er fremdeles til stede, både i engasjement og tone.

Da verden kom til Sjølyst er nærmest essensen av en coffee table-bok. Du kan sluke den i sin helhet, eller tilbringe timevis med å bla fra oppslag til oppslag. En stor del av æren for dette skal nok redaktør Tom Kristensen ha. Vi bør dessuten trekke frem bildekonsulent Hjalmar Hansen, og ikke minst layout-ansvarlig Helen of Troy. Som med bøkene til Ose er dette et verk som i det minste bør oversettes til engelsk.

Boken inneholder også for- og etterord av Bård Ose og Geir Hørnes, der den sistnevnte selv ga ut den Stones-relaterte The Curious Chronicles of Villa Nellcote i 2021.

Omslaget til Sigbjørn Nedlands Kultur – Retur. Musikkens reiser i historien og i geografien. (Foto: Sandnes forlag)

Sigbjørn Nedland: Kultur – Retur
(336 sider. Sandnes Forlag)

Det kan bli mye Stones og Beatles. Men ikke for mye – de er tross alt noen av de største himmel-legemene i det solsystemet vi kaller Moderne popmusikk. Samtidig er nå verden engang litt større enn Norge. Og en hel del større enn angloamerikansk rock også.

Nettopp det har nestoren Sigbjørn Nedland tatt konsekvensen av. Han koketterer selv med at denne boken har «to setninger om The Beatles og tre om The Rolling Stones». Og legger samtidig til at den «forteller deg mer enn du noen gang har visst om hvor musikken deres kommer fra og hvorfor den ble til». Samtidig avsluttes boken også med et sitat fra Keith Richards.

Kultur – Retur har undertittelen Musikkens reiser i historien og georgrafien. Dette materialet har Nedland bolket opp i fjorten reiseforslag, samt forslag til videre lytting for hvert kapittel. Han har også holdt foredrag om disse temaene, som han her gir en høyst leseverdig skriftlig fremstilling. Boken er et imponerende vellykket forsøk på å sveipe innom musikk fra nær sagt hele verden, samtidig som det ambisiøse ved prosjektet balanseres gjennom en lun og personlig tone. Samme hvor mange musikkbøker du har lest, vil Kultur – Retur åpne nye dører for deg.

Sigbjørn Nedland bør være kjent fra radioprogram som Pop Spesial, Pandoras Jukebox og Jungeltelegrafen. Likevel har han nok aldri favnet bredere enn her. Bare navne- og emne-registreret bak i boken er nesten en alternativ musikkhistorie i seg selv. Boken inneholder dessuten et vell av flotte illustrasjoner, fra hulemalerier til moderne artistportretter, som får meg til å ønske at den en gang i fremtiden kan komme ut i et enda større format.

Vinylens historie – Børre Haugstad (Foto: Schreibtisch Verlag)

Børre Haugstad: Vinylens historie 5 – UK 1952 – 1969 og de mest undervurderte britiske låtene og LP-platene
(154 sider. Schreibtisch Verlag)

Siden 2019 har forfatteren og den tidligere VG-journalisten Børre Haugstad holdt på med et svært omfattende verk. Det har fått tittelen Vinylens historie, og må karakteriseres som temmelig unikt i historien om norsk musikklitteratur. De første tre bindene handler om norske utøvere og forhold, og tar for seg årene fra 1958 til 2020.

Senere har det kommet to bøker til i serien. Utgave nummer fire het Tidenes beste låter – på en ny måte og rockens viktigste låt, og ble sluppet i 2022. Bøkene er i stort format, og er hele veien gjennomillustrerte i farger, særlig i form av faksimiler og plateomslag. Nå foreligger årets utgave, som altså tar for seg britisk populærmusikk fra 1952 til 1969. Det omfatter et interessant blikk på den britiske skiffle-musikken, med Lonnie Donegan som den mest kjente utgiveren. Den bølgen skulle blant annet inspirere The Beatles.

Vinylens historie er et enestående enmannsprosjekt i norsk musikklitteratur. Særlig fikk den første boken mange gode omtaler. Haugstad har nok sine litt tabloide kjepphester fra tid til annen, der han insisterer på at «historien må skrives om». Samtidig har denne setningen åpenbart en dobbel betydning, der Haugstad nettopp med stor kjærlighet skriver om musikk som mange vil ha glede av å bli minnet om. Det er neppe noen gullgruve, siden de påkostede bøkene kommer i begrensede opplag – og helt uten støtte fra det offentlige.

Også dette er salongbord-bøker, som det vel heter på norsk. De er fine å lese og ha fremme, med masser av fotnoter og mye personlig engasjement, samtidig som de historiske sveipene minner oss om alt vi kan og bør sette oss inn i. Audun Lønning Gjerdi må roses for det lekre designet, der Haugstad selv har stått for det rike og generøse bildeutvalget.

Første del av denne artikkelen – der vi tar for oss årets norske musikkbøker om norske utøvere – kan du lese på denne lenken.