Ellen Brekken: Fra sponplate til Rolling Stone

Bassisten, komponisten, bandlederen og sidedama Ellen Brekken er et positivt fyrverkeri av det sjeldne slaget. Musikaliteten, allsidigheten og energien står det ikke på, og hun har stadig mye på gang.

Det hele begynte hjemme på Tynset for Ellen Brekken (35) – med instrumenter, mikrofoner og monitorer laga av sponplater og planker funnet hjemme på gården. Kursen var staka ut før hun var tosifra antall år – hun skulle bli musikant – men at hun skulle komme så langt på så relativt få år, det turte hun nok ikke å drømme om en gang.

– Vi mima til Roxette- og AC/DC-sanger, smiler Ellen gjennom telefonen – det er jo slik vi møtes om dagen – og tenker tilbake på gode og viktige barndomsminner. – Det står nok fortsatt en 18-20 «instrumenter» rundt om på gården den dag i dag, sier Ellen, som har vært bosatt i Oslo siden hun begynte på Norges musikkhøgskole (NMH) i 2006.

Sammen med søskenbarnet Ola Brekken og sponplateinstrumenter i forløperen til superbandet Preset Studio Keepers – et av Tynsets aller beste band. (Foto: Privat)

Den aller første og største musikalske ledestjerna var likevel ingen av de to nevnte gruppene, det var ei av Skreias to store døtre, Maj Britt Andersen.
– Jeg spilte nesten Folk er rare 2 og Tamme erter og villbringebær i filler. Til slutt ble det nok for broren min, og han skremte meg med at kassettene ble ødelagt hvis jeg spilte dem så mye. Og det tok jeg jo ikke sjansen på, sier Ellen, og innrømmer at hun fortsatt slår blikket litt ned når hun møter a Maj Britt og legger til at hun sjølsagt også er veldig fascinert av musikken som Geir Holmsen har skrevet til henne.

Tilbake til start
Hvis vi skrur klokka tilbake til starten på Tynset, så er korpset en viktig ingrediens i det fundamentet som har fulgt Ellen fram til i dag.
– Hele familien min var en del av korpset, og jeg var med fra jeg var 10. Først var det baryton, deretter tuba og så elbass fra jeg var 13. Det var et veldig aktivt korps, og jeg spilte solo på «Nøtteliten» under en konkurranse vi var med på i England – og vi vant! Vi gjorde oppsetninger med Blues Brothers-, Elton John- og ABBA-musikk også – korpset var veldig viktig for meg.

Korpset på Tynset har vært viktig for Ellen Brekken. Her med tuba på korpstur til England i 1998. (Foto: Privat)

Det var på ingen måte det eneste som betydde mye når det gjaldt musikalsk oppvåkning for Ellen. Fra hun begynte på videregående og alle åra der, så var det det verdensberømte bandet, i Tynset-området i alle fall, Preset Studio Keepers, med blant annet Dire Straits- og Toto-låter på repertoaret, som var med på å sementere avgjørelsen om at det var musikk det MÅTTE bli for Ellens del.
– Vi spilte til fest og dans, og sangeren, Lars Eggen, har blitt operasanger i Trondheim. Jeg gikk på musikklinja på videregående, og der ble jeg presentert for alt: UKM, storband, orkester, musikaler og så videre. Basslæreren min, Åsmund Snortheim, åpna jazzdøra og introduserte meg blant annet for Charlie Parker-låter som vi skulle spille på bass – i et noe nedsatt tempo, kan man si, ler Ellen.

Sammen med Ellen på videregående gikk også trommeslageren Tollef Østvang, som allerede var en ihuga jazzmann. Det var absolutt med på å bekrefte at det måtte bli musikk for alle penga som utdanningsvei.
– Vi ble blant annet hyra inn til å spille i russerevyen på Røros, og det førte til at vi måtte dra dit i skoletida. Skolen mente det var ugyldig fravær, vi var svært uenige, men i ettertid var det verdt det uansett!

Toneheim
Studieveien gikk først til Toneheim, og da hadde også kontrabassen meldt sin ankomst. Timer med Audun Ellingsen i Oslo var en viktig del av Toneheim-året, før turen gikk videre til et år på jazzutdanninga i Stavanger.
– Jeg følte det var litt langt unna geografisk alt for min del, så jeg trivdes bare sånn passe. Dæljebassen jeg bruker i Hedvig Mollestad Trio har vært med meg helt siden Stavanger-tida, men jeg søkte på og kom inn på NMH året etter og ble værende der til jeg var ferdig med min bachelor fire år senere, sier Ellen, som var veldig fornøyd med sine år på Majorstua i Oslo.
– Jeg hadde lærere som Bjørn Kjellemyr, Jon Eberson og Lisa Dillan, og vi hadde prosjektuker med blant andre Erlend Skomsvoll og hans storbandarrangement av og for Chick Corea – et skikkelig kick, hevder Ellen. Og det er absolutt ingen grunn til å tvile på det.

Utveksling med storband i Aarhus og seks måneder i Cape Town, Sør-Afrika, har også betydd veldig mye for Brekken og hennes musikalske utvikling.
– Etter det har jeg jobba med flere prosjekter i Afrika. Mosambik, Zambia og Etiopia er land jeg har besøkt, jobba i og lært mye fra.

Ellen Brekken med Vinjefolk på Vinjerock 2019. – Å se 1000 turkledde ungdommer som danser som om morgendagen ikke kom til partyfolkemusikk i Jotunheimen! Utrolig kick!, sa Brekken i et intervju med jazzinorge.no i fjor. (Foto: Privat)

Hedvig og Ivar
Ellen har utvilsomt lært mye i løpet av de fire åra på NMH, men møtene med andre studenter har hatt minst like stor betydning. Musikk dreier seg jo i stor grad om møter. At det skulle bli møtet mellom trommeslager Ivar Loe Bjørnstad og gitarist Hedvig Mollestad Thomassen som skulle sette veldig fart på karriera, lå ikke nødvendigvis i korta.
– Ivar lå tre år foran meg på NMH, og virka nesten uoppnåelig å få spille med. Hedvig spilte jeg sammen med på eksamen i andre klasse, og så tok vi eksamen sammen det siste året. Det året fikk Hedvig det store talentstipendet under Moldejazz, og det var pushet hun trengte for å dra Hedvig Mollestad Trio i gang.

– Til å begynne var det ganske langt fra det publikum kjenner som HM3 i dag. Vi begynte med cooljazz og standardlåter, og var ganske innadvendte. Vi følte mye ei stund der, ler Ellen.

Etter hvert blei det mange skolekonserter på trioen, og da blei de nesten «tvunget» til å bli mer utadvendte, noe både elevene og trioen trivdes med.

Bekledninga med kjoler, høyhælte sko og boots var også på plass fra trioens første plate, og har i tillegg til den heftige og ganske så rocka musikken blitt et solid varemerke.

– Bootsa mine har nå blitt så glatte under at faren for å falle på scena er stor. Da er det vel kanskje på tide å kjøpe seg nye? spør Ellen retorisk.

Ellen Brekkens boots. Her på Nesodden jazzklubb. (Foto: Nesodden jazzklubb)

Minst 400 konserter
Fra «takk-for-prisen-konserten» i Molde i 2010 har Hedvig Mollestad Trio virkelig tatt sjumilssteg, gått opp i decibel og spilt minst 400 konserter i Asia, USA og Europa.

– Etterspørselen blir stadig større, og som Hedvig sier: vi skal spille sammen til vi blir 100! Det kommer folk fra Irland og Sverige for å høre oss spille i Norge, og vi spiller på alt fra rockescener til jazzfestivaler. Når det er på rockesteder så blir vi ofte spurt om å spille første, mens på jazzfestivaler vil de ha oss til å avslutte – der er vi liksom partybandet, ler Ellen. – Dessuten spiller vi litt forskjellig setliste avhengig av hvor vi befinner oss.

Suksessbandet Hedvig Mollestad Trio på Pstereo-festivalen. Vi snakker fullt trøkk! (Foto: Kristoffer Øien)

Det svært så anerkjente amerikanske musikkbladet Rolling Stone har definitivt oppdaga trioen, og det skader heller på ingen måte omdømmet verden rundt.
– Vi håper jo selvsagt at verden åpner opp igjen så snart som mulig, og det er planlagt jobber både i London og Stockholm, sier Ellen. Det er så avgjort noen år igjen med denne urheftige trioen før de tre runder 100 år, og det skal vi være glade for.

Ellen Brekkens band, A Tonic For The Troops. Denne uka sjøsetter Brekken og troppen utgivelsen Ambush, med henne ved roret. Akkurat etter planen. (Foto: Leikny Havi)

A Tonic for the Troops
Mange forbinder sjølsagt Ellen med Hedvig Mollestad Trio, men hun har veldig mange andre jern i ilden også. Da hun tok eksamen på NMH i 2010 bestemte hun seg for at før hun runda 35 skulle hun ha sjøsatt plate som bandleder. Som sagt så gjort, og i disse dager er kvartetten A Tonic for the Troops klar med plata Ambush.
– Jeg hadde låter liggende helt tilbake fra 2006, i tillegg til at mye er nyskrevet. Jeg tenkte på hvem jeg ville ha med meg, og siden både saksofonist Magnus Bakken, pianist Espen Berg og trommeslager Magnus Sefaniassen Eide var førstevalg, og alle takka ja, så har dette blitt akkurat slik jeg har ønska meg.
Hun karakteriserer sjøl musikken som energisk, melodisk og riffbasert.
– Ikke slike riff som med Hedvig-trioen, men mer jazzriff, poengterer Ellen, som er veldig fornøyd med både musikken og de meget stilige uniformene.

Barneplate, folkemusikk, teater og musikk med kjæresten
Ellen Brekken er langt i fra i mål med bare disse to prosjektene. Hun er åpenbart utstyrt med både solide doser energi og et organisasjonstalent av dimensjoner. Det har ført til at følgende også står på kjøreplana: I mai kommer det ny barneplate med gruppa Du og jeg og vi 2-3-4 sammen med kjæresten Julie Falkevik Tungevåg og trommeslager Elisabeth Nesset. Bandet Falkevik kommer også med ny soloskive til høsten, der Ellen er med.

Ellen Brekken i studio med Falkevik. (Foto: Privat)

– Nå går det veldig fint å jobbe sammen. Vi har lært oss når vi er kjærester og når vi er kolleger nå, sier Ellen. – Det var litt prøving og feiling til å begynne med, men vi har funnet en fin måte å separere når vi er hva.

Ellen er dessuten med på to teaterforestillinger, «Tolvskillingsoperaen» på Det Norske Teatret og «Folk og røvere i Kardemomme by» på Folketeateret. Hun skal også bidra på plater med Lise Hvoslef, Oddrun Lilja Jonsdottir og Carl Petter Opsahl, og, som om ikke det er nok, så skal hun også gjøre fire bestillingsverk på folkemusikkfestivaler i sommer: To på Førdefestivalen med Sarah-Jane Summers og Irene Tillung, samt på Heme dine-festivalen i Engerdal og på Telemarksfestivalen med Marja Mortensson, Sigrid Kjetilsdotter Jore og Johanne Flottorp.

Det skal skje mye
– Når det åpner opp skal det skje mye, sier Ellen Brekken med overbevisning i stemma og masse energi på lager. Hun sier aldri nei takk til tre jobber på en dag hvis det er fysisk mulig.
– Bare jeg får kalenderen til å gå opp, så gjør jeg det gjerne.
Og hun får alltid kalenderen til å gå opp.