Tre kvinner som inntar musikkprodusentrollen

Nylig skreiv Ballade om Tone Ravnå Bjørnstads erfaringer fra studioet: For eksempel forteller musikkprodusenten om at hun konsekvent forventes å synge og skrive tekst/melodi når hun entrer en låtskrivercamp – og flere eksempler på at menn stenger henne ute fra beatproduksjonen, med mindre hun insisterer på å få ta den tradisjonelle musikkprodusentrolla.
– De typiske beskjedene du får, fra dem du skal være på likefot med er; kan ikke du gå og skrive teksten, kan du synge? Jeg tar meg av resten, du kan jo synge og lage en topline … De kommer uten at de er bevisst hvilken rolle de vil putte deg i, beskriver Bjørnstad. Kvinnene er i fåtall blant dem som tjener på låtskriving og produsent i internasjonal pop – og blant dem som er medlemmer i bransjeforeninga for produsentene Platearbeiderforeningen (PAF).

Det blir stadig diskutert at det er få kvinner på norske scener og festivaler. Omtrent 1/4 blant artistene, om man teller totalen er det skeivere fordi de fleste kvinnelige artister også har med seg mannlige musikere, mens få mannlige artister har med seg kvinnelige musikere. Men! Statistikken for opphavspersoner (låtskrivere) og musikkprodusenter enda mye dårligere.
– Tone Ravnå Bjørnstad

Ballade hører på erfaringene til tre artister som også produserer og skriver låter:

Hanne Hukkelberg er kjent som soloartist i indie – men jobber også som produsent for andre. Hun har også produsert teater- og filmmusikk.
– Akkurat nå produserer jeg album med Sandra Kolstad og Anja Vister, to fremragende artister, forteller Hukkelberg.

– Om det er slik at kvinnene kvier seg for å kalle seg produsenter fordi de føler seg som hobbyrodusenter i forhold til menn, er det kanskje kun følelsen som skiller de fra mennene. Det er i så fall et problem, mener hun.

Hukkelberg er medlem i en lukket gruppe på facebook for kvinnelige produsenter i Norge.
– Med over 300 medlemmer! Er disse med i statistikkene? Må man være medlem av PAF for å få være med i statistikken? spør hun.

– Om disse kvinnene i tillegg verken krediteres eller mottar inntektene de burde, er det ikke rart det går nedover og at ingen får med seg deres arbeid. Da får de ikke omtalen de trenger for å bygge nettverket man trenger – for så å bygge studioet man trenger – slik at man får oppdragene man trenger – slik at man igjen kan kalle seg en produsent. Problemet vedvarer og forsterkes muligens på denne måten. Så lukker kvinnene seg inne i et eget forum.

– Hva måtte til for at du skulle se deg sjøl som en produsent?
– Jeg har alltid vært veldig «hands on» på musikken og albumene mine og det å klare å kommunisere alle ideene til produsent ble etter hvert en umulig oppgave. Jeg klarte ikke forklare alle ideene jeg hadde, jeg måtte til slutt bare gjøre det selv. Som artist og låtskriver var ikke veien så lang heller, siden jeg produserer alle demoene mine selv. Men jeg blir noen ganger besatt av ideer jeg får, så det er mange ganger ikke noe annet valg enn å produsere ut etter beste evne. Etter mye prøving og feiling har jeg etterhvert blitt bedre og noen ganger lagd ting jeg ikke får noen andre til å gjøre. Jeg er overhodet ikke utlært, men det er dette behovet, uttrykksbehovet, som har lært meg å produsere. Og selvsagt studiojobbing og utveksling av ideer med et u

Hanne Hukkelberg på scenen, her i Frankfurt. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

tall fantastiske folk, beskriver Hukkelberg til Ballade.no.

Egen oppfatning av den som koordinerer musikere og deres bidrag, og systematisering av ideer og lydproduksjoner i forskjellige partier kan kanskje variere – men i den ganske tydelige rollen som den som har ansvar for lyden av en ide i kommersiell popproduksjon er antall kvinner ganske udiskutabelt lave, rundt 2 % (se ytterligere statsistikk i faktaboks under).

Åpnere i åpnere musikk?
Therese Aune lager musikk solo – og har også spilt i band med og laget musikk i flere andre konstellasjoner. Hun både kjenner igjen og blir overrasket over bildet som tegnes av den usynlige kvinnelige produsenten:
– Det er viktig med fokus på dette. Jeg er ikke så interessert i kommersiell musikk og har derfor ikke vært på den type låtskrivercamper Bjørnstad nevnte på Ballade, men opplevde også forventninger om først og fremst å være sanger da jeg gikk på jazzlinja i Trondheim.

Therese Aune er artist, låtskaper, kreatør. (Foto: privat)

– Selv tenker jeg på min rolle som en form for kreatør som bruker de virkemidlene jeg har for hånden i mitt kompositoriske arbeid, mer enn at jeg på noen måte er virtuos som sanger eller på tangenter. Dette opplever jeg større forståelse for nå. Generelt er min erfaring at det er mer åpenhet i det eksperimentelle musikkfeltet. Kanskje er man i kraft av å lage «musikk på siden» også mer mottakelig for andre typer musikere, teknikere og produsenter?

En debutant tar grep
Artisten Maggie startet i 2018 å produsere sine egne låter. Da hun presenterte seg sjøl og musikken sin på Ballade.no nylig beskrev hun også kjønnsubalanse, forventninger og produsentønskene:
Kort tid etter startet hun på musikkskolen Limpi på Lillehammer, med hitmakerne i Stargate som mentorer.
–  Jeg hadde lenge følt på at jenter ikke kan produsere. Jeg var omringet av menn. 90 % av menneskene jeg jobber med er menn. Og det er ikke det at de ikke er gode, men på et tidspunkt innså jeg at jeg begrenset meg selv, forteller Maggie.

– Da kastet jeg frykten ut av vinduet og begynte å produsere, skrive og spille inn helt på egenhånd. Limpi ga meg den bekreftelsen jeg trengte for at jeg kunne klare det. Det var da alt snudde, og jeg tok kontroll over musikken min.

Én ting er selvbildet man har som musikkskaper eller -bidragsyter. En annen er hva du er registrert som, og som gir deler av lønna di, som musiker. Hanne Hukkelberg utdyper til Ballade hva hun tenker om sjølbilde opp mot produsentrollen:
– De fleste profesjonelle produsentene jeg kjenner i Norge har sjelden kun inntekt som produsent. Skal en overleve som musiker i lille Norge må man tidlig tåle å ha mange hatter. Selv stjerneprodusentene spiller i band på si. Alle jobber innenfor en bred og allsidig musikalsk ramme av ofte både utøvende og skapende, teknisk og kanskje til og med av undervisende art, og de har mange inntektskilder, som de kanskje investerer i studioet sitt – så blir det kanskje produsent de lanserer seg som.
Det er heller ikke mange av de mannlige produsentene som har egne, fete innspillingsstudioer med flere rom, instrumentpark, dyre micer, racks, etc. Ofte er dette lydteknikere, miksere og mastring ingeniører, skriver Hukkelberg.

– Før hadde en produsent et mer prosjektlederansvar og til og med et økonomisk ansvar, ikke ulikt en produsent i filmindustrien. Nå er ikke dette ansvaret like selvsagt. En produsent skal få albumets kunstneriske helhet i havn, og det gjøres i nesten alle tilfeller på en datamaskin. Ofte er det opptak av fysiske instrumenter, men ikke nødvendigvis. Og teknologien har gjort noe med representasjonen! Man trenger ikke ha kapital for å være produsent lengre.
Og til syvende og sist, kanskje nettopp denne nedbygginga av terskelen gir flere muligheter, mener Hanne Hukkelberg:
– Det er mange kvinner som driver med dette! Det er mange kvinner som lager musikk til podcasts, teatermusikk, produserer andre artister, skriver og produserer musikk til film, dokumentarer, og som mikser og mestrer det selv til og med. Men tallene gjenspeiler det ikke – og kanskje færre av dem vet at de kan registrere seg som medlem i den foreninga som sier de kun har 2 % kvinner som medlemmer? lurer artisten som også har blitt musikkprodusent.

I en stor amerikansk undersøkelse om minoriteter og kjønn i kommersiell musikkskaping beskrives ikke bare skjev representasjon – men også at flere opplever seksuelle tilnærmelser og grenseoverskridelser i selve studioet.*
– Samtidig som trygge rom for kvinner og ikke-binære er viktig, synes jeg det er avgjørende med samarbeid også kjønnene imellom og tenker at både menn og kvinner må bevisstgjøres på viktigheten av og fordelen med å være inkluderende når de velger hvem de tar med i sine prosjekter. Det hjelper ikke å bare jobbe med kvinner selv. Her må det jobbes på alle fronter, sier Therese Aune.