– Tallene er dystrest når du kommer inn i studioene

Når en av fem studenter innen musikkproduksjon er kvinner – men de fleste ender opp med å ikke jobbe som produsent. Når «alle» vil ha kvinnelige musikkprodusenter, men like mange forteller historier om at «jenter bare vil synge». Når interesseorganisasjonen for norske produsenter jobber ut i fra at i Norge er færre kvinner enn den internasjonale 2-prosenten i kommersiell musikk. Kan man bli matt og ikke orke å gjøre noe med det.

– Kvinnene i Norge er ofte artister som produserer seg sjøl, eller de oppfatter seg som hobbyprodusenter.
– Dét har vel også noe med autoriteten som er knytta til den stolen foran miksepulten? Du skal ha sjøltillit for å kalle deg produsent.
– Ja, og i kreative prosesser, som kan være skjøre, handler det veldig mye om tillit. Hvis du ikke får den tilliten av de andre rundt deg i musikkskapinga, er det veldig vanskelig å ta den rollen. Du skal jo koordinere de andre musikerne i et prosjekt. Det sier Tone Ravnå Bjørnstad til Ballade.no.

Hun tror dessuten mange kvinner produserer uten å være bevisst på det selv, gjerne sammen med andre.
– Men de blir ikke kreditert som produsenter, og ber kanskje heller ikke om det selv.

Bjørnstad jobber mest med popproduksjoner, men også som studioveileder for musikkspirer ved Isak i Trondheim. Hun sitter også i programrådet for musikkteknologi ved NTNU, og i styret i Platearbeiderforeningen. I begge disse fora snakker hun om likestillingsspørsmål og tanker om hva som gjør dette så vanskelig. Hennes egen vei inn i musikkproduksjonen kom etter forskjellige jobber i musikkbransjen.
– Det var en kompis som pusha meg. Han så at jeg hadde overblikket etter å ha trent øra profesjonelt, og dessuten den rytmiske forståelsen min fra å ha dansa mye. Vi begynte å skrive låter sammen.
Slik var hun ganske voksen da hun kom nyutdanna, men naiv, som hun kaller det, ut av musikkteknologiutdanninga ved NTNU.

En mye brukt «co-writer»-arbeidsmetode er låtskrivercamper, eller bare å møtes for sessions. Noe hun gleda seg til som fersk produsent. Men nå:
– I sånne sammenhenger som sessions: De typiske beskjedene du får, fra dem du skal være på likefot med er; kan ikke du gå og skrive teksten, kan du synge? Jeg tar meg av resten, du kan jo synge og lage en topline … De kommer uten at de er bevisst hvilken rolle de vil putte deg i.

Tone Ravnå Bjørnstad. (Foto: Christina Tviberg Pettersen)

I 2021 meldte hun seg på en camp i Trondheim, etter å ha valgt det bort i flere år:
– Nå i høst var første gang jeg orka det igjen. Jeg var med på en internasjonal session, satt opp «offisielt» som produsent på gruppe med en  etablert australsk produsent, verdens hyggeligste fyr, gjennom de to første timene fortalte han meg om igjen at «du kan vel synge litt også, du? Gå og skriv topline, mens jeg ordner det her». Jeg forsøkte å «oppklare» rollen min, i tilfelle han hadde misforstått. Jeg forklarte at jeg ikke kan synge, at jeg satt i mitt eget studio og gjerne ville begynne på deler av instrumentalen, og kom med forslag til hvordan vi kunne løse det sammen. Men han fortsatte inntil jeg måtte si fra. Si at dette er akkurat det jeg frykta på forhånd: Beklager, jeg reagerer ut av proporsjoner, det skyldes også meg, fordi dette alltid skjer. Ikke bare i dag, men så mange ganger, og da er det vanskelig å sitte og insistere på at jeg er produsent når du insisterer på at jeg skal synge!

I følge Bjørnstad har hun opplevd dette, med litt forskjellige former, hver eneste gang hun har vært med på sangskrivercamp. Som fra andre områder i livet kan det være vanskelig når én og samme person er en som er viktig for deg, men også et hinder. Men det er når konkurranseelementet slår inn det dukker opp i sin verste form, mener hun.
– Du kan møte mentorer og nemesiser i en og samme person.

Man kan velge, ikke orke, å gjøre noe med det. Eller man kan bli «hun som sier i fra».
– Da blir man lett sittende med etterpåtanken om at «det kan være det bare er Tone som er vanskelig». Men for alle nybegynnerne som blir møtt med det her … da er det ikke så rart at de blir vokalister eller musikklærere, framfor at vi får opp andelen kvinnelige musikkprodusenter.

Det starta med en chat, da redaksjonen lette etter eksempler, for det er ikke første gang mangelen på kvinner diskuteres i musikkbransjen. Bjørnstad skreiv: Det blir stadig diskutert at det er få kvinnelige artister på plakaten på norske scener og festivaler. For siste år er statistikken omtrent 1/4 blant artistene, om man teller totalen er det skeivere fordi de fleste kvinnelige artister også har med seg mannlige musikere, mens få mannlige artister har med seg kvinnelige musikere. Men! Statistikken for opphavspersoner (låtskrivere) og musikkprodusenter enda mye dårligere. Skreiv Bjørnstad, og konfererte med sine mannlige kolleger i Platearbeiderforeningen (PAF).
– I PAF tar vi utgangspunkt i at trolig så lite som rundt 1 % av de som har musikkproduksjon som næring i Norge er kvinner. Blant våre medlemmer er 2% kvinner. Det hadde vært spennende om noen kunne undersøke dette nærmere og gjøre en norsk studie for mer detaljert informasjon og kunnskap om tingenes tilstand.

Sammen med GramArt har de en mentorordning som de håper kan rette opp noe (omtalt i Ballade.no i går). Det finnes flere mangfoldsinitiativer i norsk musikk, men denne fokuserer på kjønnsbalansen. Kvinner i musikk er den eneste minoriteten som ikke er en minoritet i befolkninga.

På studiene ligger altså kvinneandelen på rundt 20 %.
– Så hvorfor går det fra allerede lave 20 prosent til nær én prosent? Dette er dystrere, mer ekstremt, enn de andre feltene i musikk.

Bjørnstad lister opp:
– Det er vanskelig å se seg sjøl som produsent når ingen andre tror på deg. Det finnes både aktiv og strukturell diskriminering. Det handler jo ofte ikke om at du får høre «du kan ikke produsere», men snarere om du føler deg velkommen, om du får muligheter og om du blir invitert til det samme som andre. Jeg møter flere menn som sier at de er sikre på at det ikke foregår utestenging – enn menn som virkelig er nysgjerrig på bagrunnene for at det blir slik. De kan tro det bare er for damene å komme, og gjengangeren du får høre, før de spør deg sjøl om hvordan det er, er at de allerede veit det, fordi vi ser igjen og igjen at jentene ikke er interessert i det teknologiske, men de vil bare synge. I verste fall får du høre at du er mer interessert i familie, og prioriterer andre ting i livet. Jeg savner mer nysgjerrighet og ydmykhet. Jeg står jo faktisk rett foran dem og det er jeg som vet. Jeg kunne ha fortalt dem hvordan situasjonen oppleves for en som står i det, og hva som kunne ha hjulpet.

Bjørnstad bruker begrepet minority stress – som ikke er spesifikt for damer, men som menn også kan kjenne i situasjoner der de er i mindretall. Hun beskriver den typiske situasjonen der en som kommer inn i rommet henvender seg kun til mennene i rommet så fort det blir snakk om produksjon eller tekniske spørsmål.
– Det legger til ekstra energibruk på å håndtere negative situasjoner, som du ellers burde brukt på å jobbe. Og på å bli flinkere!

Løsningene
Hun har tro på helkvinnelige camper, eller andre rom med bare kvinner – om det så er noe så enkelt som facebookgrupper med produksjon og fag som tema; der man «tar kjønn ut av regninga». I hvert fall til de nærmer seg en større andel.
– Ikke at man skal melde seg ut av samfunnet eller skape ei boble, men du får noen plasser der kun musikken er i sentrum.

– Dette er mitt lodd, å jobbe med å rette opp litt, så det blir enklere for dem som kommer etter meg.
Tone Ravnå Bjørnstad

Videre synes hun bransjen kan begynne å snakke litt mer om mennene: – Som kvinnelig produsent trenger jeg at mine mannlige kolleger forstår at jeg bruker mye mer krefter enn dem på «ting rundt», og at det koster noe ekstra å skille seg ut hele tiden, slik du gjør som jente. Det kan ikke være opp til kvinnene å løse dette ved å «bare møte opp hvis de er interesserte». Vi må jobbe med bevisstgjøring og holdningsendringer blant det mannlige flertallet, som også kontrollerer alle muligheter, nettverk, med mer, mener Bjørnstad.
– Og alle sier at de vil ha kvinnelige produsenter, men nesten ingen engasjerer en kvinnelig produsent. Dét må de begynne med.

Jobben som veileder på t kulturhus for ungsom har hun tatt av samme grunn:
– Da blir ungdommene vant til å se en kvinnelig rollemodell, ikke sant. Men jeg har allerede avfunnet meg med at jeg aldri kommer til å bli stjerneprodusent. Det rekker jeg ikke, jeg starta så seint. Så jeg har egentlig valgt at dette er mitt lodd, å jobbe med å rette opp litt, så det blir enklere for dem som kommer etter meg.

Amerikanske talls tale: En rapport fra 2019 basert på de 100 mest spilte sangene hvert år i 2012–2019 fikk Recording Academy/Grammy-organisasjonen i USA til å innse at de måtte gjøre noe. Inclusion in the recording Studio? (USC Annenberg) viser gjennomgående lavere andel kvinnelige utøvere og rettighetshavere. Lavest er det blant produsentene, 2,6 %.
De fulgte opp med en undersøkelse der 77 % av musikkbransjemenneskene sier de har blitt kjønnsdiskriminert i sine karrierer. Nesten alle de 1600 respondentene i studien som The Recording Academy presenterte sammen med to institutter mente særordninger, som mentorordning, var viktig for å komme ut av bakevja (side 14 i rapporten Women In The Mix Study – begge undersøkelsene i faktaboks under).

I Norge sammenstiller PAF medlemstallene sine med oversikt over hvem som tjener penger på rettigheter. Siden Spellemann delte ut pris til årets produsent for første gang i 1982, er Susanne Sundfør eneste ikke-mannlige prisvinner. I 1984 vant Sidsel Endresen sammen med Jon Eberson som årets produsent/opphavsmann/arrangør (som det het det året). I 2018 viste Spotify til at blant 200 låtskrivere som sto for Topp 50 i Norge var kun noen-og-tjue kvinner (11 %). Og at én av 83 produsenter bak låtene var kvinne.

Påfallende nok snakker Ballade med Tone Ravnå Bjørnstad mens hun har stukket seg vekk i et hjørne i barnehagen til dattera – i mellom slagene på tilvenningsdag.
– På NTNU spør de meg hvordan kan vi rekruttere bedre – men dét gjør de jo allerede! Det starter tidligere, det starter jo der jeg sitter nå. I barnehagen. Vi karikerer barna våre og legger føringer for hva de skal interessere seg for … Og gjør det veldig vanskelig for folk!

Og den australske produsenten?
– Det fine er at han tok kontakt i etterkant. Så det er håp.

Red. anm.: saken er oppdatert med tall fra Spotify, mandag 22. august, disse var ikke med i den første versjonen av saken.