Kjære bransje, la oss bli bedre lyttere etter Covid.

Teksten ble skrevet som åpningsinnlegg på Rådslag bransjetreff torsdag 10. februar, et arrangement i regi av Ballade og SALT Art & Music, i samarbeid med Music Norway.

Av Filip Roshauw, musikkjournalist og -skribent, medarbeider i Oslo World, musiker i bandet The Switch, initiativtaker til Brakkesyke 2020

Kjære konsertvenner, kolleger, kamerater og konkurrenter. 

Da jeg ble kontaktet av Guro (Kleveland, Ballade-redaktør, red.mrk.) for en stund siden, var bestillingen klar: å komme med et såkalt “oppspark” til det som skjer her i dag. Det er mange veier inn i det for min del – som konsertpublikummer og platelytter, jeg skriver om musikk, tidlig i pandemien var jeg med og lage Brakkesyke, og det er jammen blitt to utgaver av Oslo World også, siden mars 2020. Det er mye å ta av.

Men så, i går, presset den kjedelige virkeligheten seg på da en musiker i poprockbandet jeg spiller i kunne rapportere om to streker på hurtigtesten sin, som gjør at konserten vi skulle spille på Internasjonalen på lørdag, den første på over et halvt år, dermed blir utsatt noen nye måneder. 

Og det er jo kanskje en anledning til å si noe om det nye landskapet vi er på vei inn i nå – hvor kultur-Norge er åpent, men hvor barer og spillesteder, med tynn innbytterbenk, skal forsøke å kjøre på i et terreng fullt av karantener. For ikke å snakke om konsertvirksomheten, det å bygge opp nye vaner midt i et lappeteppe av avlysninger – vil vi som felt klare å være ærlige i en sånn, selvrapportert situasjon? Det er et godt spørsmål. 

Men tingen er – det siste jeg har i meg akkurat nå, er et forbanna oppspark. Jeg føler meg tom for innspill, utspill, frispark, kåserier og skråblikk. Jeg har aldri sett mer frem til våren enn jeg gjør nå. Og jeg har vel aldri heller vært mer usikker på hva våren faktisk kommer til å løse. Jeg er blitt en Tove Jansson-karakter. 

Jeg tror ikke jeg er så forbanna unik. Da det lå an til at kranene kunne åpnes igjen tidligere i vinter, snakket jeg en del med et par av bartenderne mine. Det var ikke veldig mye blomstrende ord om at det skal bli godt å komme tilbake på jobb, om viktigheten av sosiale møteplasser og kultur, altså. Mer enn noe kan vel stemningen oppsummeres av en nær venn av meg, som rett og slett utbrøt “Jeg føler at jeg trenger en ferie etter denne nedstengningen”. 

Det er en generell nedtrykthet og en kjedsomhet som blir lettere og lettere å få øye på. Det tydeligste eksemplet var stortingsvalgkampen, hvor pandemihåndteringen ble satt litt til side. Vi skjønte det virkelig da desember kom, og vi fikk et ulykksalig smitteutbrudd i vika bortenfor her, som kunne måle seg med det absolutt beste fra utlandet. 

Jada, det er lov å angre, selvsagt burde vi presset frem flere konkrete svar, fått bordet til å fange for de ulike politiske fløyene i større grad. Bransjeorganisasjoner kjempet for å få frem disse perspektivene, men de festet seg ikke. Og det interessante spørsmålet er kanskje hvorfor.  

Folk har pekt på at partiene ønsket å snakke om sine egentlige hjertesaker, og at folk ønsket å høre om dem også. Det stemmer nok. Men også dette: Vi var DRIT LEI av Covid, alle sammen – politikere, presse, velgere. Det var som om det oppsto en slags stilltiende aksept om at fuck it, la oss unne oss en liten pause, samme hvor skjødesløst det er. Det er muligens ikke noe som dukker opp i Bernt Aardals analyser av valget, men der og da var Covid blant annet kjennetegnet av at det var fryktelig kjedelig. Og tingen er, om vi prøver å se tilbake på de siste to årene, kan vi muligens ikke si det samme om 2020. Ah, Tidlig Covid. Da Bon Scott fremdeles var vokalist. Eller, i Norge var det vel strengt tatt Sondre Lerche.   

I Jazznytts fredagsmusikkavis i remseform, Now’s The Time, som jeg lager sammen med Audun Vinger og Camilla Slaattun, dekket vi Covid aktivt helt fra nummeret vi hadde 13. mars 2020. Over halvparten av våre 155 numre er blitt skapt under tilstanden. Ser jeg tilbake på det vi har skrevet, er det åpenbart at pandemien var mer interessant det første året. Trass i alt alvoret. Folk ble hobby-epidemologer, vi fikk også mange andre lærepenger, om brødbaking, om livet, og om hvordan samfunnet og ulike sektorer funker. 

Vi gjorde musikerintervjuer hver eneste uke. Det var en berg og dalbane – vi snakket med nedtrykte mennesker, men også folk som opplevde stor inspirasjon og en nesten skamfull glede over å ha fått satt googlekalenderen på vent. Var det kanskje mulig å legge opp alt dette her på en annen måte? Var det slik at “normaltilstanden” rett og slett var noe man ikke ønsket å “komme tilbake til”? Midt i krisa gikk det an å støte på en “Build Back Better”-tankegang det første året. Noen visjoner. Den biten tror jeg vi er blitt litt for slitne til å kjenne på nå. Og om jeg har et naivt håp for 2022, er det at vi klarer å finne tilbake til det. 

Det var lærerikt. “Han skjønner ikke hvordan kulturlivet henger sammen”, sa vi om daværende kulturminister Abid Raja. Fair enough. Men side om side med kritikken av håndteringen, dukket det vel kanskje opp en snikende følelse av at også vi ikke satt med altfor mange geniale innsikter om denne lappeteppeøkonomien. “Kulturlivet er et økosystem”, kunne jeg finne på å si, patte lærd og fornøyd på den usynlige pipen min. Men om noen hadde sagt “javel, Filip. Men hvordan fungerer økosystemer, da?”, så hadde jeg vært nødt til holde kjeft. 

“Det er en næring”, sa mange av oss. Det å si det mange nok ganger var nok nødvendig for å synliggjøre hele leverandørkjeden. Men kanskje lærte vi også at ordet “kulturlivet” er et begrep som er viktig nettopp fordi det er diffust. Et vidunderlig ord som rommer frivillighet, kunst, galskap og sunn fornuft. Som knytter pragmatikere og fanatikere sammen. Skulle man sammenlignet mylderet vi representerer med for eksempel laksenæringen, og sett for seg en konferanse, måtte man hatt paneldiskusjoner bestående av Witzøe, Røkke, en håndfull sportsfiskere, en raring som har samlet Nordvestlandets 100 drøyeste fiskehistorier mellom to permer og en snakkende breiflabb. Og en torsk på lyd (Kjære bransje, dette er en vits basert på kallenavnet til en jazzlydtekniker). 

Sånn er vi. Og med fare for å drukne i maritime metaforer – vi fant vel kanskje ut etter hvert at ikke ikke alle satt i samme båt. Vi satt i samme dragsug. En momentan, ubegripelig sterk samholdsfølelse, gradvis erstattet av forståelsen av hvordan dette rammet ulikt. 

Vi er rare i kulturlivet. Vi har et selvbilde som går på at vi krangler så busta fyker. Samtidig er vi konfliktsky, og kan lett føle at enhver uenighet skygger for Den Gode Sak. Jeg husker det dukket opp et meme i 2020. To bilder fra tegneserien Asterix & co – det ene et masseslagsmål i gallerlandsbyen. Det var kulturlivet. Det andre bildet var av romerske soldater på geledd. Det skulle være idretten. “Dette er hvorfor vi ikke når frem”, var budskapet. Vi går ikke i takt. 

Kanskje man ikke skal faktasjekke memer – men det er for det første verdt å nevne at gallerne alltid vinner i Asterix & co. Selv når Miraculix ikke finner alle ingrediensene til tryllemiksturen, har de alltids Obelix. Og vi har Karpe, antar jeg. 

Men for det andre: Det er gallerne vi heier på. Og det er verdt å huske litt på, særlig nå når norske paradegrener er viklet inn i et direkte dystopisk OL. Om vi drømmer om å bli mer som idretten, må vi saktens huske på at noen av oss ender opp med smørebussen, mens andre driver med rugby og fekting, og havner under smørebussen. Når man sier at vi burde hatt talspersoner som skal snakke på vegne av hele feltet, blir jeg litt i stuss over hva vedkommende faktisk skal komme med. Er det mer til alt? Er det at musikk og kulturopplevelser er viktige? Dét poenget gjør musikken utmerket godt selv. 

Jeg håper 2022 blir et år hvor opplevelsene blir det som løfter oss, ikke savnet av dem. Det er kanskje lett å si, men det handler også om å lytte etter dem. Kvelden før nye restriksjoner, tidlig desember i fjor, var jeg på et møte for unge musikere arrangert av NyMusikk i samarbeid med Norsk Jazzforum. Der snakket man også mye om virkemiddelapparatet, men det som var mest slående var å høre unge musikere si at de sleit med å sammenligne den nåværende situasjonen med “normaltilstanden”, simpelthen fordi de ikke hadde opplevd den ennå. 

Skal vi lytte til slike folk her og nå, ikke bare til det de har å si om tilstanden, men musikken deres? Eller skal vi betrakte alt som skjer for tiden som noe som skjer på et slags venteværelse? For deler av musikklivet er ting på vent – det være seg klubbmusikk, hardcore, store utendørsfestivaler og så videre – men det gjelder langt fra alle deler. 

Det har jeg kjent på som jazzskribent. Jeg har på sett og vis gått fra fly-skam til jazz-skam. Når jeg prøver å tenke igjennom et par hundre konsertopplevelser fra de siste to årene, er det et fåtall hendelser som står igjen som ting som “ikke tells”. Noen ganger har jeg følt at det å si at det også skapes kunst her og nå, liksom er å sette alvoret til side. At det å si noe om kunstens innhold nesten står i en motsetning til hensynet til kunstens rammebetingelser.

Men joda, for all del, det er litt dritt å gå på konsert nå, men som vi alle vet: Det har alltid vært litt dritt – vi har hatt folk som snakker, dokøer, ærlige rockefeedbacker og så videre. Noen foregår på Telenor Arena. Det var sikkert mye å plukke på i Drammenshallen også, råtten lyd og sitteplasser, men i dag skrives det bøker om den epoken. OK, det skrives bøker om Covid også, Arvid Skancke-Knutsen skal lede et panel her seinere. Men dere skjønner hva jeg mener. 

Så hva er det som jeg drømmer om? At det blir lov til å både jobbe og å danse står selvsagt høyt på ønskelisten. Men også en musikkoffentlighet som ønsker å diskutere innholdet i uttrykkene vi forsøker å verne. Kampen står dypest sett om å åpne et annet rom i samfunnet. Men vi har ikke vært på langt nær gode nok til å lytte til det som skjer i disse rommene.

Det er ikke en covid-greie. Sånn har det vært en stund. En av de rareste opplevelsene med Brakkesyke, var ukene etter, hvor enkeltkonsertanmeldelser dukket opp i flere av landets aviser. Der var de plutselig! Det var et rart gjensyn. De samme avisene har i to år nå vært fylt med kulturkommentarer som tuter ørene våre fulle av hvor viktig konsertlivet er. Det hadde vært en fryd om det ble fulgt opp med dekning det som hender i større grad etter dette, på scenene, også utenfor festivalsesongen og store plateslipp. 

Det er lett at dette ender opp med platt “hvor er Lydverket-programmet-vårt”- mediekritikk, jeg beklager det. Om dere gransker kulturdebatt-primstaven vil dere se at det å filleriste NRK og resten av musikkpressen er noe vi gjør i oddetallsår, så jeg skal la det ligge.

Men det gjelder jo også resten av oss som samles i rom som dette.  Hva vi tenker at “bransjediskusjoner” faktisk er. Debatter om kulturpolitikk, næringskjeder, infrastruktur og eksport vil selvsagt fortsette. For all del, kjør på. Men gud bedre, hvor gøy hadde det ikke vært å bli bedre lyttere, spisse ørene ytterligere til alle musikerne, helt fra den yrende startgropa til det siste, skjebnesvangre Christer Falck-bokssettet. Musikktreff som handler om musikk! Å tørre å være litt raust pretensiøse på vegne av alle uttrykkene, og se om resten av samfunnet følger etter. Omar Sheriff er ikke det eneste ambisiøse galskapsverket som er blitt skapt under denne tilstanden, det skal jeg love dere. Vi går inn i en brytningstid, også musikalsk. Noe annet ville vært meningsløst å se for seg. Spisser vi ørene ytterligere, kan vi karre oss tilbake til et musikkliv hvor vi ikke bare snur røde tall i kolonnene som kan telles. Vi kan faktisk bli litt bedre til å få det til å tells.