Trondheim Calling: Små glimt av storhet

Under årets utgave av Trondheim Calling, hvor andelen artister som har holdt på i under ett år virker å være større enn noen gang, er poprock-bandet og Spellemannprisvinnerne The Switch nesten som en dinosaur å regne. Det er straks seks år siden Oslo-bandet markerte seg med debuten Big If, og de kan i 2020 feire sitt tiårsjubileum som band.

Fem studioalbum har de nå under beltet, inkludert fjorårets kritikerroste Birds of Paradise, men fortsatt virker det som om The Switch ikke har klart å nå helt ut. Det er nemlig temmelig glissent i publikum når bandet står på Byscenen under lørdagen på Trondheim Calling, til tross for tre utsolgte konserter på Trondheimsklubben Moskus i fjor høst.

Nå er ikke bransjefestivaler alltid det letteste stedet å spille, heller: Med sett som bare varer en halvtime og et flyktig festivalpublikum som haster seg mellom konserter blir det ekstra krevende å fange publikums interesse. Dessverre virker også de oppmøtte mer interessert i å drikke øl og småprate enn å følge med på hva som skjer på scenen.

Nå blir ikke The Switch heller hjulpet av lyden på Byscenen denne kvelden. De første par låtene forsvinner i en grøt av bass, skarptromme og gitareffekter, mens vokalen nærmest ikke er å høre noe sted i miksen. Det er virkelig synd, fordi kompleksiteten i det detaljerte lydbildet er bandets kjennemerke, i hvert fall på plate. Heldigvis snur det. Når The Switch spiller et utvalg låter fra Birds of Paradise sitter endelig lyden, mens publikummet på Byscenen tilslutt begynner å tie stille.

Musikalske krumspring og teknisk finesse
Godbiter som «What If» og «This is Not Nothing» får vi servert midtveis i konserten, og det er under disse at man virkelig skjønner hva The Switch er gode for.

Samspillet mellom de tre gitaristene på scenen er upåklagelig, hvor milde vokalharmonier fra alle tre kombineres med imponerende fingerspill og teknisk finesse. Særlig gitarist Filip Roshauw skal ha honnør for spreke gitarsoloer, det faller i god jord, særlig i rockebyen Trondheim.

Samtidig blir det rom for at resten av bandet også kan skinne. Musikken som inneholder massevis av referanser til indie, alternativ rock og psykedelika gir mulighet for en rekke musikalske krumspring og improvisasjon. At The Switch består av flere rutinerte musikere er det ingen tvil om, og det er en fryd å se ekte spilleglede utarte seg på scenen. Bandmedlemmene kan bare ikke la være å glise til hverandre mellom partiene.

The Switch (Foto: Esben Kamstrup)

Høydepunktet kommer med avslutningslåta «Untakebackable», på plate et elleve minutter langt psykedelisk indie-epos, men som ble betydelig forkortet denne gangen. Til forskjell fra resten av settet er ikke dette en gitardrevet låt, men en låt hvor den suggerende synthen med en overdosering av vibrato står i hovedfokus. Det fører til en nærmest hypnotisk stemning på Byscenen, i stor kontrast til starten av konserten, og det er en positiv overraskelse som kommer helt på tampen. Her viser The Switch at de hører hjemme sammen med andre stjerner på indierock-himmelen.

The Switch klarer til slutt å engasjere: anerkjennende nikk og tilløp til dansing i publikum mot slutten av konserten tyder på det. Samtidig kunne bandet gjerne ha spilt en halvtime til, for min del. Som ofte er tilfelle når man skal stappe så mange konserter som mulig inn på samme kveld, avsluttes festen før den har kommet ordentlig i gang.