Deathcrush var et av de tyngre bandene som spilte under årets Trondheim Calling. Her ved vokalist Linn Nystadnes (Foto: Erlend Gylver)

Mangfold og kontrollert kaos

Årets Trondheim Calling ble også en visningsarena for mange av de tyngre musikkuttrykkene, her representert ved Deathcrush, Sibiir, Dangerface og Golden Core.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Det har skjedd en merkbar utvikling innenfor det hardere laget av norsk musikk de siste årene. Fra Kvelertaks erobringer verden om til Bokassas verdensturne med Metallica, virker det som om interessen for norsk metall og hardrock øker både her hjemme og internasjonalt. Årets line-up på Trondheim Calling hadde dermed mye spennende å by på når det kom til de tyngre sjangrene, og andelen artister som spiller hardere musikk virket å være større denne gang enn tidligere.

Et herlig kaos på Tyven
Deathcrush er Oslo-trioen som lenge nektet å forholde seg til det konvensjonelle albumformatet. Etter å ha sluppet drøssevis med singler over en periode på seks år kom endelig fullengderen Megazone i fjor til meget gode kritikker. Da hadde bandet allerede rukket å bli et mye omtalt undergrunnsfenomen med sin særegne blanding av punk, støyrock og shoegaze, men er det mulig å gjenskape dette kontrollerte kaoset på scenen?

Torsdag kveld under Trondheim Calling skulle vi få svaret. Tyven hadde akkurat rukket å bli fylt til randen før bandet plutselig sto på scenen og «Khmer Rich» dundret utover de oppmøtte. Det ble tydelig fra start at Deathcrush ikke hadde noen planer om å spare på kruttet. Øredøvende trommer, hvinende gitar og frontfigur Linn Nystadnes karakteristiske vokal var nok til å gi publikum bakoversveis. Faktisk virket publikummet nesten litt forskrekket etter de første låtene, men når den litt mer taktfaste «Ego» spilles nikkes det anerkjennende. Deathcrush er overraskende nok musikk det går an å danse til.

Deathcrush (Foto: Johan Eilertsen)

At bandet er inspirert av mye alternativ musikk fra tidligere tiår legges fort merke til. Her kommer referansene til artister som Sonic Youth, Iggy Pop, og 1980-talls punk av typen Black Flag på løpende bånd. Samtidig føles det friskt når Deathcrush med sine oppfinnsomme gitar-loops og suggerende beats gir gamle referanser ny innpakning.

Mot slutten av settet får vi flere overraskelser. Først bytter rett og slett trommis Vidar Evensen og bassist Pelle Bamle instrumenter, noe som får flere i publikum til å glise. Så, under siste låt, går Linn Nystadnes av scenen og gjør resten av konserten stående oppe på miksebordet. Disse manøvrene er med på å forsterke inntrykket av det herlige kaoset som oppstår når Deathcrush spiller konsert: her finnes det ikke et eneste kjedelig øyeblikk.
I god punke-stil forsvinner bandet av scenen like plutselig som de gikk på, med alt av instrumenter fortsatt påslått og mikrofonen liggende ett eller annet sted ute i publikum, så klart. Deathcrush leverer en forestilling som er fullstendig kaotisk – men et godt kaos.

Bråk i blikkboksen
Neste dag er det klart for mer hard musikk når Sibiir sto på scenen i Olavshallen. Oslo-bandet har gjort seg bemerket de siste årene med sin «blackened hardcore», hvor tradisjonell hardcore-punk blandes sammen med elementer fra den velkjente svartmetallen. Med to solide utgivelser og en rekke tidligere Trondheimsbesøk er det et godt oppmøte i Olavshallen, men dessverre er dette en av de konsertene som blir ødelagt av lyden.

Vokalist i Sibiir, Jimmy Nymoen (Foto: Erlend Gylver)

Av erfaring vet jeg at Olavshallen ikke er det letteste stedet for et metallband og spille, men denne gangen kunne Sibiir like så gjerne ha spilt i en blikkboks. Alt av gitar, bass og trommer drukner tidvis i en forferdelig grøt der vokalen til frontfigur Tobias Gausemel Backe er det eneste man kan skjelne. Til tross for dette spiller Sibiir med en veldig intensitet, som om de prøver å gjøre opp for den elendige lyden.

Innlevelsen er det nemlig ingenting i veien med. Vokalist Tobias tilbringer mesteparten av konserten nede ved gjerdet skrikende inn i mikrofonen mens han henger over publikum, samtidig som resten av bandet headbanger taktfast på scenen.

Godbiter som «Leeches» og «These Rats We Deny» får det til å småkoke i publikum, men dette er en konsert som definitivt aldri tar helt av. Om det skyldes lyden, et ufokusert publikum eller mangelen på karisma fra scenen kan man jo spekulere i. Sibiir når i hvert fall ikke helt ut denne gangen.

Jovial hardcore-punk
Siste dag av Trondheim Calling var det duket for en kveld fylt med metal på scenen Lokal Klubb, blant dem to band som fikk mye oppmerksomhet med to solide utgivelser i fjor: Dangerface og Golden Core.

Førstnevnte er hardcore-punk bandet fra Stavanger som overrasket alle med debuten Get Loud!, en skikkelig hyllest til forrige tiårs kaotiske punk vi kjenner fra band som Gallows, Every Time I Die og The Bronx. Dangerface er slik sett ikke det mest originale punk-prosjektet som har sett dagens lys, men en ren blåkopi av tidligere storheter er bandet heller ikke. Det virker heller som om de har tatt det beste fra hardcore-punk det siste tiåret og skrudd tempoet noe veldig opp.

Dangerface (Foto: Johan Eilertsen)

Fra start er det tydelig at dette nok er det mest karismatiske punk-bandet på Trondheim Calling så langt. Vokalist Michael Myklebust forsøker iherdig å få med seg publikum ved å igjen og igjen poengtere at «nå skal vi ha det gøy». Dette lykkes han med, og ganske så fort blir det unektelig god stemning foran scenen med mye headbanging og tilløp til moshpit.

Bandets fem medlemmer er overalt på scenen, og straks er det ingen av de som har på seg t-skjorte lenger i det altfor varme lokalet. Mens bandet fortsetter å servere riff etter riff på løpende bånd, vandrer vokalist Michael Myklebust rundt blant publikum mens han lar de fremmøtte få skrike inn i mikrofonen. Dette må være den mest interaktive og joviale konserten på Trondheim Calling så langt.

Musikalsk er det også bøttevis med referanser til scandirock, mens en samtidig kan høre mye Kvelertak i gitaren på låter som «Apocalypse on the Radio» og tittelsporet «Get Loud!». Det melodiske er klart til stede i Dangerface’s musikk.

Avslutningen på konserten blir en ordentlig seiersgang for bandet, hvor «Let It Burn» står som et forrykende punktum. Her øyner vokalist Myklebust muligheten til å bedrive litt klassisk crowdsurfing, og en slik nærkontakt med publikum gjør at stemningen løftes enda et par hakk helt på tampen. Når folk blir stående og taktfast rope «Dangerface» etter siste låt er spilt blir det tydelig at ja, vi hadde det veldig gøy.

Blytung avslutning
Neste konsert på Lokal Klubb skulle vise seg å stå i kontrast til den første. Der Dangerface utgjorde et karismatisk og fargerikt spetakkel, er Golden Core mer mørke og introverte.

Duoen fra Oslo har til tross for sin unge alder – 15 og 17 år – holdt på i seks år, og spilt på en rekke store scener i inn- og utland. Med fjorårets Fimbultýr slo de for alvor igjennom i den norske metal-verdenen. Ved konsertstart er det helt fullt inne på Lokal Klubb, noe som tyder på at de også har vekket stor interesse i Trondheim.

Når tittelsporet «Fimbultýr» endelig skyller over lokalet blir stemningen satt med en gang. Med den seige doom-metallen er det lett å bare lene hodet tilbake å la seg rive med av musikken, noe den entusiastiske headbangingen på første rad understreker.

Til tross for at de bare er to lager Golden Core betydelig med lyd. Intet mindre enn fire amper skal gitaren gjennom for å skape den saftige og breiale gitartonen. Det blir jo nødvendig når man ikke har bassist i bandet, men det noe utradisjonelle oppsettet funker som bare det. Enda en utradisjonell ting ved Golden Core er at det er trommis Johannes Thor Sandal som står for vokalen, og den umiskjennelige svartmetall-jamringen fra bak trommesettet passer unektelig godt sammen med gitarist Simen Jakobsen Harstads feite gitar.

Gitarist Simen Jakobsen Harstad i Golden Core (Foto: Erlend Gylver)

Selv om det virker som om mesteparten av publikummet har sansen for den seige og saktegående doom-metallen kommer høydepunktet med låta «Hrafnaspá», som til forskjell fra resten av settet er en låt med et mye høyere tempo. Gutta i Golden Core virker best på scenen når de drar på litt, for i lengden blir det blytunge gitarspillet litt vel monotont.

Når bandet går av scenen er det likevel til øredøvende applaus, og det er tydelig at en konsert med Golden Core gikk rett hjem hos Trondheimspublikummet. Det ble mange gratulasjoner og håndtrykk etter konserten, og Golden Core beviste at de er et navn å følge med på også i tiden som kommer.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.