Et ønske om mangfold

I 2016-2019 leder Kulturrådet prosjektet Inkluderende kulturliv i Norden på oppdrag fra Kulturdepartementet. Prosjektet har som mål å kartlegge ulike politiske tilnærminger til et inkluderende kulturliv.

Dette er det siste av flere initiativ som tar for seg inkludering og mangfold i Norge og Norden for øvrig. 2008 var i Norge definert som mangfoldsåret. I rapporten som fulgte i 2010 het det blant annet om musikkfeltet:

På musikkområdet ser det ut til at virkningen av Mangfoldsåret har vært relativt liten på institusjonsnivå. De institusjonene vi har sett på, har alle sammen hatt en mangfoldspolitikk i lang tid før markeringsåret kom. Flere av dem må også betraktes som pådrivere innenfor feltet. (…) De institusjonene som ikke har et slikt program på forhånd, har heller ikke vist noen endring i løpet av markeringsåret.

Førstnevnte kategori omfatter daværende Rikskonsertene og en rekke aktører på det rytmiske feltet.

Man kan litt overdrevet si at støtte til rytmisk musikk til en viss grad innebærer støtte til kulturelt mangfold. Et av sjangerens fremste kjennetegn er at den stadig henter inn elementer og ideer fra andre felt og tradisjoner.

I sistnevnte kategori finner rapporten store deler av det klassiske feltet. Der påpekes det et klart skille mellom utøvere og repertoar.

Repertoaret (…) er entydig vestlig klassisk. (…). Denne kanon er naturligvis ikke etnisk eller nasjonal i sitt repertoar eller sin horisont. Den har snarere en sivilisasjonshorisont enn en kulturhorisont. Den kunstmusikalske scenen er i aller høyeste grad kosmopolitisk. Imidlertid er den tydelig forankret innenfor et vestlig, borgerlig kunstsyn.

Spør etter flerkulturelle ledere
I innlegget Hva er status? skriver Malika Malouf Rasmussen at ”kunstlivet hevder at klassisk, vestlig dans er normen for den store kunsten”. Og videre: «Vi vil ha svar på hvorfor noen få personer går igjen i korridorene, får toppvervene, hvorfor toppstillingene besittes av den samme ulla!»

– Hvilke institusjoner har du i tankene når du skriver om samme personer i gangene?

– Både styresammensetninger, kulturinstitusjoner og utvalg mangler personer med minoritetsbakgrunn. Se for eksempel på sammensetningen i de nyoppnevnte fagutvalgene til Kulturrådet svarer Rasmussen.

– Er det forskjell på institusjoner, eller mener du at alle er like ille?

– De fleste institusjoner mangler en bred representasjon, man snakker fremdeles på «vegne av mangfoldet» i Norge i stedet for å ansette personer med minoritetsbakgrunn — med førstehåndskunnskap — i sentrale stillinger med innflytelse.

Rasmussen vil ikke svare på om det ikke også finnes uttrykk med mangfold, for eksempel innen rytmiske uttrykk som (kommersiell) popmusikk, der også mangfoldsår-rapporten pekte mot en annen historie. Hun vil ikke tenke sjangerinndeling i sine betraktninger, og mener det vil kreve en litt annen type analyse. Hun vil heller ikke trekke frem enkelte organisasjoner eller institusjoner.

– Mitt anliggende griper over hele kulturfeltet.

Få ledere, mange musikere
Kulturanalys Norden presenterte like før jul en oversikt over representasjonen på institusjonsnivå i kulturfeltet. I rapporten kommer det frem at i både Danmark og Finland er det i prinsippet like mange med internasjonal bakgrunn som forholdstallet er i befolkningen for øvrig, og i Norge faktisk flere.

For eksempel har 32 prosent av de ansatte ved norske orkester utenlandsk bakgrunn. Men:

– Av dem med utländsk bakgrund utgör de utlandsfödda den helt övervägande gruppen – antalet anställda som är inhemskt födda men med två utlandsfödda föräldrar är mycket litet inom orkestrarna i alla länderna.

I Norge har orkestrene fått flere ansatte med bakgrunn fra Afrika, Asia, Latin-Amerika og Øst-Europa, mens andelen ansatte fra øvrige nordiske land har sunket i den undersøkte perioden.

Les også: Hva er status?

På ledelsesnivå er ikke utviklingen den samme. Kulturanalys Norden konkluderer med at;

De nordiska länderna behöver göra särskilda insatser avseende representationen av anställda med utländsk bakgrund vid statligt finansierad kulturverksamhet.

– Rapporten støtter din observasjon på ledelsesnivå, men på musikernivå er det større internasjonal spredning. Er ikke dette et uttrykk for mangfold?

– Du vil alltid kunne finne artister med internasjonal bakgrunn på norske scener. Men svært mange utøvere med internasjonal bakgrunn som bor i landet er henvist til randsonen av kulturlivet fordi de ikke i tilstrekkelig grad får tilgang til godt synlige oppdrag, svarer Rasmussen.

Deler av bildet
Prosjektleder for Inkluderende kulturliv, Silje Eikemo Sande i Kulturrådet, kjenner igjen virkeligheten som blir beskrevet i Kulturanalys-rapporten. Men hun understreker at internasjonal bakgrunn slik dette er definert i undersøkelsen er noe annet enn det vi gjerne ellers definerer som flerkulturell, slik at tallene bare forteller deler av bildet.

I undersøkelsen kommer det blant annet frem at det i klassiske orkestre er en høy andel musikere med bakgrunn utenfor Norge. Sande påpeker at disse gjerne har en utdannelse som er anerkjent i Norge. Utfordringene for musikkfeltet mener hun derimot dels handler om å rekruttere flere fra den flerkulturelle befolkning til musikkutdanningene, og dels om anerkjennelse av kompetanse på ikke-tradisjonelle og ikke-vestlige musikkformer.

– Musikerne som kommer til Norge som flyktninger eller innvandrere kan være utdannet fra institusjoner i utlandet som ikke er anerkjente i Norge, eller har uformell kompetanse. Vi har per i dag ikke et system for at denne kompetansen kan verifiseres. Dette er en barriere i seg selv, fordi formell anerkjennelse gir tilgang til ansettelser, spillejobber og muligheter til å søke støtte fra offentlige midler.

– I tillegg må vi ha fokus på å bygge opp lokalt talent, også med flerkulturell bakgrunn. Det holder ikke å hente inn utøvere fra utlandet, som orkestrene i stor grad gjør.

Utenfor institusjonene
Så lenge det i all hovedsak kun er de etablerte utdannelsene som vektlegges ved ansettelser oppover i systemene anser Sande dette for å være en av hovedgrunnene til at det blir få ledere med mangfoldsbakgrunn. Videre peker hun på at mye av virksomheten innen det flerkulturelle musikklivet skjer i det vi kan kalle mainstream.

– Få institusjoner tar ansvar for det å bringe det flerkulturelle musikklivet frem i offentligheten. Mange frivillige organisasjoner jobber med dette i skyggen av institusjonene, men offentligheten har liten kjennskap til aktivitetene eller kompetansen på feltet. Mainstream-publikummet eller institusjonene blir dermed heller ikke kjent med denne kulturen.

Vil, men får det ikke til?
I kartleggingsarbeidet Kulturrådet selv har gjennomført har det ifølge Sande kommet frem at institusjonene gjerne vil nå nye grupper, både som publikum og ansatte, men ikke får det helt til.

– Institusjonene ønsker mer kunnskap om hvilke tiltak som virker og ikke. Prosjektet søker å gi dem denne kunnskapen, samt tilgang på metoder og verktøy de kan bruke i arbeidet med inkludering.

– Noen av utfordringene skyldes at institusjonene ikke får søkere eller ansatte med flerkulturell bakgrunn. Med det får de heller ikke kunnskap eller nettverk de kunne trengt. I tillegg sliter flere med å få tilstrømming fra et flerkulturelt publikum, og kan være redd for at det ikke vil lønne seg å sette opp mangfoldsforestillinger.

– Hva gjør eller kan Kulturrådet gjøre for å bedre situasjonen?

– Gjennom kulturfondet får organisasjoner som Oslo World, Samspill og TrAP støtte. Og i det pågående prosjektet ser vi altså på hvordan de nordiske landende tilnærmer seg inkludering.

Fokuserer på mangfold
Kulturtanken hadde inntil i år ansvar for nettverket i Barnas verdensdager (BVD), som nå er overdratt til Oslo World. Avdelingsdirektør June Mariann Breivik i Kulturtanken forsikrer at etaten vil fortsette å bidra til et mangfoldig kulturtilbud.

– Vi har et overordnet nasjonalt ansvar for hva barn og unge opplever i DKS. Nå utvikler vi en portal som alle produksjoner vil ligge i. Det vil gi en god oversikt. Samtidig fokuserer vi på mangfold i brevene til tilskuddsmottakerne. De skal vi også ha en styringsdialog med.

Mer enn flerkultur 
Tilskuddsmottakere er her å forstå som DKS i fylkene, samt tolv såkalte direktekommuner. Mottakerne rapporterer tilbake til Kulturtanken. I brevene stilles det krav til mangfold.

– Flerkultur og etnisitet er en del av mangfoldet, men det omfatter også for eksempel kjønn, alder og sosial bakgrunn. Kravet omfatter alt fra sjanger og utøvere til representasjon på scenen, repertoar og i produsentrollen.

– I hvilken grad har dere mangfold i rekrutteringen?

– I alle våre utlysninger står det at vi skal gjenspeile befolkningen og samfunnet. Vi er opptatt av det som statlig etat. Det er viktig at barn og unge opplever et kulturelt mangfold i DKS. Vi forvalter offentlige midler, og det er viktig at alle skal føle at de er representert. Det er en demokratisk ordning på alle måter.

Mer enn institusjoner 
I Kulturtankens stab mener Breivik det nå, etter flere ansettelser, er en god mangfoldsrepresentasjon.

– Men du kan ikke begrense mangfold til en liten del, som institusjoner. Elevene må møte mangfold ute. Både hos utøvere på scenen og i repertoaret må elevene finne noe som representerer dem.

– Følger det noen sanksjoner dersom tilskuddsmottakerne ikke følger opp?

– Nei. Og foreløpig har det ikke vært aktuelt. Alle som jobber med DKS har en bevissthet rundt mangfold. Men det vil selvsagt variere utfra hvilket tilfang av produksjoner som er tilgjengelige.

Uformell rekruttering
Transnational Arts Production (TrAP) ledet fra 2010-2014 prosjektet Styrende mangfold, der målet var å rekruttere personer med flerkulturell bakgrunn til styrer og ledelse i kulturlivet. I prosjektperioden holdt de ledelseskurs, laget en rapport med råd til institusjoner i kulturlivet, og undersøkte hva årsaken til skjevrekrutteringene kommer av.

Les også: Gi kulturyrkene høyere status

Daglig leder Hilde Maisey i TrAP støtter opp om Kulturrådets funn om uformelle nettverk.

– Det er vanskeligere å komme seg inn med mindre du har adgang til disse nettverkene, sier hun.

Maisey understreker at dette også kan gjelde personer med arbeiderklasse- eller bygdebakgrunn, samt ulike minoriteter som ikke har kunnskap om hvordan de skal bli sett, eller møte nettverkene.

– Kulturlivet er en egen sfære, som ofte opererer innenfor sitt eget lukkede system. Det er i stor grad en avkastning på allerede eksisterende kulturell kapital folk er ute etter, ikke en distribusjon til dem som ikke har kapitalen fra før.

– Gjelder dette alle deler av kulturlivet?

– Det er forskjell på uttrykkene; musikk og teater har bredere rekruttering enn andre områder. I hvert fall på utøversiden. Når det kommer til styrer, ledelse og administrasjon, eller publikum, er det annerledes.

– Kulturlivet er stort, og det er mange måter å måle mangfold på. Noen deler av kulturlivet har barrierer rundt seg. Ser du på hvem som bruker hva, blir det tydelig hvem som opplever at kulturlivet er til for dem. Kulturbruken blant folk med minoritetsbakgrunn er for eksempel høyere enn majoriteten på bibliotek, og lavere på andre kulturtilbud.

Selvforsterkende treghet i systemet
Maisey mener at det også er viktig, og interessant, å se på forskjellen på det som kan kalles internasjonalisering og inkludering av flerkulturelle i Norge. Mens det på det klassiske musikkfeltet rekrutteres musikere fra en rekke land, går mangfoldsarbeidet innad i Norge mye langsommere. Og faktorene som påvirker rekrutteringen er negativt selvforsterkende.

– Det foregår allerede på videregående skole en sterk siling av elever med innvandrerbakgrunn. Mange frarådes av familien å velge disse fagene fordi det er så vanskelig å hevde seg, i tillegg til den økonomiske usikkerheten i kunstnerlivet. Den virker ikke attraktiv på mennesker som ikke har så mye penger fra før.

Rasisme og økonomi
Samtidig har hun hørt om flere tilfeller der minoritetsungdom møter det hun kaller strukturell rasisme: At elever med minoritetsbakgrunn blir undervurdet, når rådgivere i skolene veileder dem bort fra kreative fag, fordi det er krevende yrker.

– Samtidig har jo rådene fra foreldre og rådgivere rot i virkelighet. Det er vanskeligere å klare seg om du går inn i kulturlivet enn om du studerer farmasi.

– Skal du overleve som kunstner må du ha ganske mye startkapital fra før av. Ikke bare kulturell kapital, men reell økonomisk kapital. Mangfold i kulturlivet handler også om økonomisk utjevning. Skal vi få til mangfold, må vi styrke kunstnerøkonomien. Gjøres ikke det, er det ingen sjans for at kulturlivet blir mangfoldig.

Rektor ved Norges Musikkhøgskole (NMH), Peter Tornquist Foto: Linn Carin Dirdal (Foto: Linn Carin Dirdal)

Nye studentgrupper
Rektor Peter Tornquist ved Norges musikkhøgskole (NMH) kan fortelle at mangfold var et sentralt tema da skolen utarbeidet sin nåværende strategiplan.

– Vi utarbeidet en strategisk visjon der det står at vi skal rekruttere nye studentgrupper, med ulike kulturelle og kunstneriske referanser.

Formuleringen ble satt slik både for å favne etnisitet og ulike sjangre, og for å fremme et utvidet mangfoldsbegrep.

– For oss er mangfold mer enn ulik etnisk bakgrunn. Det er viktig å også få sjangerbredde, ettersom det er flere etnisk norske grupper vi heller ikke treffer i dag. Mangfold for oss er å treffe bedre i hele befolkningen.

Uklart behov
NMH vektlegger internasjonal representasjon, og halvparten av studentene på masternivå har utenlandsk bakgrunn. Flertallet er europeiske, men Tornquist understreker at dette inkluderer flere fra både Sør- og Øst-Europa og ikke bare Norden, i tillegg kommer studenter fra Asia, Australia, Nord- og Sør-Amerika.

– Når det kommer til det flerkulturelle miljøet i Norge handler det mer om å finne hva slags utdanning det er behov for. For nyankomne musikere har vi hatt flere tilbud om samspill og videreutdanning. Dette er folk som allerede er gode til å spille, men som vil videreutvikle seg. Ofte er det en videreutvikling på det vi gjerne kaller vestlig, klassisk eller rytmisk musikk, og ikke at de vil bli bedre på å spille for eksempel tabla. Eller de vil ha en pedagogisk tilleggskompetanse for å kunne undervise.

– Men vi har altså ikke klart å avdekke noe ønske eller behov fra det flerkulturelle miljøet i Norge inn på våre tradisjonelle utdannelsesløp.

– Tilbyr dere noe utover det tradisjonelle?

– Jeg tror vi sliter like mye som resten av kulturfeltet ved å svare ordentlig på hvilket behov som finnes, og hvor man tidligst oppdager det behovet. Du har jo det samme på musikklinjene på videregående, de fanger heller ikke opp særlig mange elever med flerkulturell bakgrunn.

– For oss er det viktigste å gi et tilbud til de beste talentene i samfunnet. Så skal vi lage studieforløp som treffer det talentet, og ikke nødvendigvis formaterer alle inn til å bli klassisk-, jazz-, eller folkemusiker. På det frie kandidatstudiet er det større bredde i kulturelle bagasje, så kanskje det er et grepet vi bør bruke mer.

– Hvor langt strekker deres ansvar som høgskole seg til å gi utdannelse innenfor ulike tradisjoner?

– Vårt ansvar er soleklart. Vi skal gjenspeile samfunnet. Det er det ingen tvil om. Så gjelder det å finne måter å forvalte det samfunnsansvaret på. Vi kan ikke kvittere ut samfunnsansvaret ved å dytte alle gjennom den samme kverna. Og vi kan ikke gjøre det alene. Vi må spille på lag med grunnskolen, og amatørmusikkfeltet, og til enhver tid lytte til hvordan kulturlivet utvikler seg, slik at vi gradvis tilpasser våre studieprogrammer.

Tregheten som kan forekomme i endringene mener han er nødvendig og ønsket.

– Når vi gir en utdanning skal den kunne gi en kompetanse for livet. Vi skal ikke følge trender, det gjelder også populærmusikksjangeren. Vårt oppdrag er å gi talentene adgang og utviklingsmulighet, og i den grad vi klarer å være fleksible nok til å gi et tilpasset tilbud, legger vi til rette for det.

Andre studieformat
Tornquist medgir at de jobber lite med å rekruttere flerkulturelle studenter. NMH har noe samarbeid med kulturskolene, men som Tornquist viser til, der er det heller ikke et stort mangfold per i dag. Men når det kommer talenter, uavhengig av musikktradisjon og bakgrunn, henter NMH inn spesialister fra hele sitt internasjonale nettverk, både til opptaksprøver og ved sluttseksamen.

– Det er ikke der skoen trykker. Problemet er snarere studieformatene. Det er ikke nødvendigvis en bachelor- eller en masterutdannelse som treffer behovet, sier Tornquist.

– Men er det ikke en fare for at det kan bli en annenrangs utdannelse, som ikke for eksempel gir grunnlag for lederposisjoner og anerkjennelse?

– Nei. Innenfor musikkfeltet betyr det akademiske forholdsvis lite. Det er få situasjoner utover lærerutdanningen hvor du trenger et papir. For skapende og utøvede musikere, uavhengig av sjanger, er det den reelle kompetansen som er viktig.

– Når jeg sier at gradene kanskje ikke treffer, så handler det blant annet om heltidsstudium over flere år. Ta for eksempel låtskriverstudiene: Du blir ikke nødvendigvis en god låtskriver av å gå fire år på samme linje, du trenger kanskje heller intensive workshoper over noen måneder, med tilgang til band og studio døgnet rundt. Vi sliter, ikke bare i musikerutdanningen, med å finne studieformater som er relevante for nye studentgrupper. Finner vi svaret på det, så vil vi også ha svar på hvordan vi kan inkludere nye studentgrupper, også de med flerkulturell bakgrunn.