Ti år etter det store mangfoldsåret i Norge opprettholdes gamle mekanismer i kunst- og kulturlivet: I ro og mak fordeles goder og posisjoner rundt de privilegertes bord.

Malika Makouf Rasmussen, © Richard Baltauss.

Innlegget er en redigert versjon av en tekst som først var publisert i magasinet Hårsår i juni 2017.

Mangfoldsåret 2008. Jeg spør noen bekjente av familien, et par konsertgjengere i Oslo, venner rundt et middagsbord, studenter jeg har, om hva de husker fra dette året, fikk ut av dette året, men får et spørsmål i retur: Hva var det?

– Fra og med 2008 skulle hele kulturlivet i Norge gjenspeile kulturelt mangfold, svarer jeg i tråd med tiltakets særlige fokus. Jeg spør bevisst tilfeldige personer, fordi Mangfoldsåret skulle mobilisere og engasjere hele folket. Vi ble lovet at tiltaket blant annet skulle bidra til økt kunnskap om, og respekt for, det kulturelle mangfoldet som utgjør Norge. Dette skulle oppnås gjennom umiddelbare og langsiktige tiltak, aktører i kulturfeltet over hele Norge skulle bidra til dette. Mangfoldsåret skulle fremfor alt representere bredde og være for alle.

Det var noe storstilt, optimistisk og dugnadsaktig over det hele. Så hvor står vi i dette, ti år senere? En ting er klart, på den norske kunstscenen favner ikke mangfoldet bredden, men er en merkelapp som klistres på de fleste som representerer de andre, altså alle som ikke er hvite nordmenn. Og dette mangfoldet er fremdeles henvist til randsonen av det norske samfunnet. Det ville naturligvis være urimelig å skylde på Mangfoldsåret 2008 at det er slik, men det gir mening å tenke over saken på bakgrunn av noe av den tematikken som utgjorde fokusområde nettopp dette året, ikke minst hvordan mennesker i og utenfor kulturlivet gjerne forholder seg til nettopp dette mangfoldet.

Vi husker FrPs Kent Andersens og Tybring Gjeddes kronikk “Drøm fra Disneyland” i Aftenposten i 2010. I denne ga de det de hevdet er “fremmedkulturer og ukulturer som samler seg i Norge“ skylden for det som ble fremstilt som dødsstøtet for landet, med henvisning til en slags pågående marginalisering av norsk kultur som truer (ekte) nordmenns verdier ut i periferien. De trodde ikke på “flerkultur som er det samme som rotløshet satt i system”, hevdet de. Og så kom det: De manet til kulturell opprensking slik at Norge ikke skal rives i filler! Jøje meg, som om majoritetssamfunnets standarder noen gang kan utryddes av små grupper av minoriteter.

For oss som lenge har vært tilknyttet den delen av kunst- og kulturlivet som puttes i “mangfoldssekken”, de “flerkulturelle“, eller verre: de “fjernkulturelle“, må vi stadig gå i diskusjon med folks stygge holdninger, som i de senere årene har fått friske ben å løpe på. For om det er snart åtte år siden Andersen og Gjeddes tekst sto på trykk, har ikke disse årene hjulpet verden å bli så mye bedre. Listhaug, Trump og Le Pen er høyst levende og aktive.

Les også: Et ønske om mangfold

Så mens de holder på med faenskapen sin i storpolitikken, holder vi “mangfoldskunstnere” stadig på å sparke inn dører og rive ned barrierer, som stadig mobiliseres mot oss. Én skulle nærmest tro storsamfunnet beleiret seg mot noe smittsomt og farlig — det som klinger annerledes — av ren frykt: Oss, vi med annerledesklingende navn, røtter til flere kulturer, annen hudfarge, aksenter, matretter som lukter og ser annerledes ut, som danser annerledes og som hører på musikk fra hele verden. Jo da, det har skjedd gode ting også. I Oslo ligger for eksempel store, flotte kulturbygg fra Majorstua til Torshov, via Grønland og til Sentrum, som dyrker, utvikler og speiler kunst- og kulturuttrykk fra hele verden, og legger til rette for at kulturell diversitet skal ha sin rettmessige plass i samfunnet. De gjør alle et viktig arbeid, finansiert av offentlige midler.

Men hvordan står det til utenfor disse miljøene, hvem bryr seg? En bekjent av meg fra Indre Østfold gikk i feil retning på veg ut fra Oslo S da hun skulle til Karl Johan for å kjøpe klær: “Der var det mye svartinger, rare lukter og kokomusikk”, sa hun. Og så lo alle rundt bordet. Grønland, tenkte jeg. Oslos pustehull, som gjør byen rikere, finere, rausere, mer smakfull og morsom. Da jeg tok toget til Oslo S fra Indre Østfold som ung, drømte jeg om et Grønland jeg kunne gli naturlig inn i, med alle mine preferanser og ønsker som ikke hadde klangbunn andre steder. Jeg ble kjent med andre som opplevde den samme følelsen av å ikke høre til, ha noen plass.

– Vi skjønner ikke hva dere vil, sier eller forsøker å uttrykke, dere er ikke dyktige nok, fikk vi høre. Som det at talenter faktisk blir dyktigere av å få gode oppdrag og noen økonomiske rammer ikke skulle gjelde for oss. Den systematiske utestegningen av oss kom fra mennesker i programkomiteer, bookingagenter, festivalsjefer, teatersjefer og ledere av kulturorganisasjoner – ikke minst i Oslo-regionen. Dette var mennesker med makt som hadde gitt seg selv i oppdrag å fortelle oss, og samfunnet forøvrig, hva som var den gode og viktige kunsten og kulturen.

Vi ble riktignok ofte hentet inn av de samme personene når de hadde behov for førstehåndskunnskap i arbeidet med å utvide sin virksomhet som skulle omfavne det nye kulturelle mangfoldet, en øvelse som var særlig populær på nittitallet. Og så ble vi sparket ut igjen. Men vi stod selvsagt ikke med lua i hånda, vi slo oss sammen, vi andre. Vi var kunstnere, kulturaktører, skribenter og aktivister. Vi startet kunstnerkompanier, kunstnerkollektiver, foreninger, band, produksjonsselskaper og åpne nettverk. Vi inntok det offentlige rom, trengte oss inn i mengden hvor vi skapte vår egen plass med våre uttrykk, vår kunst.

Så når noen av oss i dag står lengst fremme på de viktige scenene, har det naturligvis hatt sin pris og tatt tid. For det destruktive med hersketeknikker og hverdagsrasisme er at de har en stygg tendens til å fungere, og er en viktig årsak til at det sitter en rekke (ofte de samme) mennesker i viktige posisjoner som legger premisser for hva som skal gjelde til enhver tid, de sorterer.

Kom ut fra kontorene deres og vis dere fram, krever vi. Fortell for alle hvem dere er og hvordan dere jobber. Det er ytterst problematisk at det fremdeles er så få mennesker med utenlandsk bakgrunn i lederstillinger i kulturlivet, at enda så få utenlandske artister som bor i Norge står fremst på scenen, ikke får prestisjefylte oppdrag eller tilgang til viktige posisjoner i kunstlivet.

Det er ytterst problematisk at det fremdeles er så få mennesker med utenlandsk bakgrunn i lederstillinger i kulturlivet, at enda så få utenlandske artister som bor i Norge står fremst på scenen, ikke får prestisjefylte oppdrag eller tilgang til viktige posisjoner i kunstlivet.

Vi vil ha svar på hvorfor noen få personer går igjen i korridorene, får toppvervene, hvorfor toppstillingene besittes av den samme ulla! Vi aksepterer ikke at utjevningen hevdes fullendt, at likestillingen er vunnet og kulturlivet åpent for alle. Ikke så lenge det forvaltes av de samme folkene med maktbegjær og svært ofte forvirrende kunnskapsløshet i eget arbeid. Bak lukkede dører, i de stengte nettverkene sine, godt privilegerte. Som stenger vegen for nye generasjoner med andre tanker, ideer og behov.

Så lenge man i kunstlivet hevder at klassisk, vestlig dans er normen for den store kunsten,
insisterer på at språklige aksenter ikke har noe å gjøre på norske teaterscener eller ikke gir skuespillere med innvandrebakgrunn større innpass på norsk TV, presenterer verdensmusikk i nisjeformata med dumme navn, gir de fleste ettertraktede oppdragene til veletablerte hvite nordmenn, eller forsøker å innbille oss at norske kulturinstitusjoner er rause mot innvandrere.

Så inntil videre fortsetter vi nøyaktig som før: Å dytte, velte og sparke inn dører, snakke høylytt om det vi ser og opplever, kreve en mer rettferdig fordeling av goder og posisjoner. Og det med en kraft som henter energi fra alle verdens kulturer, uttrykk og teknikker. Den franske filosofen og forfatteren Jean-Paul Sartre hevdet at å gi ut bøker er som å gi en gave til verden ingen har bedt om. Det er en sannhet som gjelder for skapende mennesker, uansett opprinnelse og bakgrunn, og som beskriver at anerkjennelse ikke er noe som kommer av seg selv. Men vi nekter at det skal eksistere to verdener, én for de andre som kan oppnå anerkjennelse og respekt for arbeidet sitt, og én annen for oss hvor vi behandles med likegyldighet, mangel på respekt og knebling.

Malika Makouf Rasmussen
Skriver, utøver og produserer musikk, kurator og filosof, grunnlegger av Global Oslo Music

Publisert:

Del: