Vil kulturbransjen ha mangfold må bransjen fremsnakkes i minoritetsmiljøer som heller vil at ungdommen skal bli lege.

Nassima Dzair. Umar Ashraf, Amina Sahan og Ayaz Hussain Foto: TrAP

Transnational Arts Production (TrAP) og nettverket Minaretens seminar ”Hva skal til for at flere unge med minoritetsbakgrunn vurderer kreativ utdannelse?” hadde et positivt utgangspunkt.

– Det er to grunner til at dette er viktig. Den vi velger å fokusere på er at dersom kulturbransjen ikke tar mangfold på alvor så har vi ikke relevans. Vi mister kontakten med publikum, vi mister muligheten til å få frem de unike kunstneriske uttrykkene. Mangfoldet er derfor en nødvendighet for bransjen, sier kommunikasjonsansvarlig Frida Rusnak i TrAP.

Den andre grunnen hun peker på er Minaretens perspektiv. For dem handler det om minoritetenes muligheter i møte med barrierene som er der i dag.

I motsetning til en rekke andre arrangementer med tema mangfold var vinkelen i panelsamtalen ikke majoritetens mer eller mindre manglende integrering av minoritet. Spørsmålet var snudd, og lød: Hvordan kan kulturbransjen gjøre seg mer attraktiv?

Panelsamtalen Foto: TrAP
Panelsamtalen Foto: TrAP

Lav status
Svarene var flere. Men de fleste av dem rettet seg mot minoritetsmiljøene selv. Kreative yrker har lav status i disse miljøene. Og hele panelet svarte bekreftende på å ha møtt både fordommer og utfordringer for sine kreative valg.

– En ting er at det er lite kjennskap til mulighetene. Kunnskapen om kreative utdanninger er lav i minoritetsmiljøene, sa Umar Ashraf, forfatter og kommunikasjonsrådgiver i Statens vegvesen.

Han mente det derfor ikke holder å henvende seg til ungdommen. De kreative utdanningene og næringene må nå hele miljøet, og fortelle om hvilke muligheter som finnes til en foreldregenerasjon som vil ha barna inn i trygge, kjente statusyrker.

«Informasjon er nøkkelen», sa han og ble supplert av Nassima Dzair, leder i Interbridge, som pekte på at det må skapes en kultur i storsamfunnet og minoritetsmiljøene som øker statusen til kreative yrker.

– Ingenting får en skeptiker til å tie mer enn suksess. Derfor må storsamfunnet heie frem rollemodeller. Og de må heie uten å tagge med #minoritet. De som gjør suksess er del av norske narrativer og norske suksesser, sa Dzair.

Uaktuelt å bli musiker
Etter panelsamtalen spurte Ballade om denne skepsisen til kulturyrker betyr at det for en del minoritetsungdom er uaktuelt å velge en karriere som for eksempel musiker?

– Ja, svarer Ashraf.

Umar Ashraf Foto: Privat
Umar Ashraf Foto: Privat

Han viser til masteroppgaven Jakten på de skjulte faktorene: Årsakene til manglende etnisk mangfold i reklamebransjen han skrev sammen med Sara Aisha Khan på Høyskolen Kristiania. Oppgaven dokumenter påstandene om manglende kjennskap.

– Foreldrene har ofte ikke kunnskap om hvilke kreative studier som finnes. I tillegg har kanskje eldre søsken lagt føringer gjennom å ta for eksempel lege-, ingeniør- eller advokatutdanning. Det vil sikkert få en generasjon før man får inn kjennskap. Dette henger også sammen med hva som blir ansett som statusyrker. Prestisjen i disse yrkene er noe foreldrene kan vise frem til familie i hjemlandet.

– Dette er særlig et fenomen blant norsk-pakistanere. Mange kom som arbeidsinnvandrere på 70-tallet, og forlot sine slektninger og kjære. Barnas yrkesvalg blir en del av det å rettferdiggjøre valget. I tillegg kommer jo det å flotte seg i eget nettverk med tre legebarn. Det er en kultur som må brytes, og det kan vi kun gjøre med å løfte frem rollemodeller.

Utrygge rammer
Dzair opplever spørsmålet mer todelt. Hun mener musikeryrket blir mindre attraktivt for ungdom som ikke vet om alle muligheter, og har få musikerforbilder. Men hun mener også at det ligger et ansvar på miljøet for å løfte frem dem som velger en kreativ karriere.

Nassima Dzair Foto: Privat
Nassima Dzair Foto: Privat

– Noe av dette handler om sikkerhet og trygge rammer. Foreldrene vil at barna skal få en trygg lønn, og ettersom kreative yrker innebærer usikre økonomiske perioder, vil det bidra til at for eksempel musikere ikke heies opp.

– Det er klart at i hjemlandet finnes det mange som velger en kreativ jobb. Men det er mindsettet til diaspora-foreldre som ønsker å vite at alt de har vært igjennom bunner i at barna har det bra. Da tenker de trygghet. Suksess innenfor kreative yrker er viktig å vise for at frykten kan viskes ut.

¬ Ser du en fare for at det loves mer trygghet enn det som er realistisk ved å vise suksesshistoriene?

– Jeg synes det er viktig å løfte frem de historiene uansett. Det er både med på å skape et mer positivt narrativ i samfunnet og det inspirerer andre til å utforske sine talenter. Jeg vil sammenlikne det med sport. Det er ikke alle som lykkes og får de tryggeste rammene der heller, men ved å fortelle om de som gjør det skapes gode historier som gir respekt for utøverne.

Foreldrene vil at barna skal få en trygg lønn, og ettersom kreative yrker innebærer usikre økonomiske perioder, vil det bidra til at for eksempel musikere ikke heies opp.

Gode rollemodeller
Begge peker på at artister som Nico & Vince og Karpe Diem er med på å åpne dører. Ashraf understreker viktigheten slik synlighet, at man ser noen som speiler en selv. Rollemodeller er «alfa og omega» for å nå frem til både unge og voksne.

– Ser du på de yngste, så har du nå flere rap-klaner som går sammen for å hjelpe hverandre. Du har også Amanuel Kidane, tidligere manager for Nico & Vince, som har tatt flere under sine vinger. Ungdommer kjenner på behovet for å uttrykke seg kreativt, og tar veier som er mer synlige. Skrur du på TV nå er det langt flere skuespillere, dansere, sangere og musikere med ulik bakgrunn enn da jeg vokste opp, sier Dzair.

Storsamfunnets rolle
Hun tror tiden jobber for mangfoldet. Mange vokser nå opp som tredje generasjon innvandrere, og har kanskje større mulighet til å lære et instrument, om de har lyst til det. Samtidig må alle involverte parter bidra mer for at det skal bli mer. Det betyr bidrag fra storsamfunnet og andre som sitter med nøkkelen til å slippe flere folk inn.

– Det er viktig at de som er på den siden fanger opp disse ungdommene tidlig nok til å vise at det er muligheter, dersom det er reelt talent der. Dette er tosidig, understreker Dzair.

Ayaz Hussain Foto: TrAP
Ayaz Hussain Foto: TrAP

Under panelsamtalen snakket man om at ikke alle utfordringer ligger i minoritetenes egne holdninger. Det sitter også beslutningstakere og andre rundt i norske kulturnæringer. Skuespiller Ayaz Hussain og manusforfatter for VGTV-serien, Kasim Bæder, fortalte blant annet om flere stengsler og en bransje med tildels store utfordringer med å se utenfor stereotypiene. Han har derfor startet et eget prosjekt. Uten støtte.

Støtte både i form av kontakt med politiske myndigheter og tilgang til økonomiske midler, ble fremhevet som viktige virkemidler, for alle kulturfelt.

– Det må settes av egne midler til mangfoldssatsning. Og de må komme fra politisk hold. Det er det ingen tvil om, sier Ashraf.

Lønnsomt mangfold
Han vil ha øremerkede midler i kulturnæringssatsingen, og ønsker utlyst midler innen utdanning og i kultur-Norge for å frem mangfoldet. Han mener det vil lønne seg, og viser til forskning.

– Rapporten McKinsey Diversity Matters sier at mangfold i arbeidsstokken resulterer i hele 35 prosent høyere økonomisk gevinst på bunnlinja. Det er en betydelig sum. Personlig er jeg av den oppfatning at mangfold i arbeidsstokken fører til økt innovasjon, økt kreativitet og at dette gir økt lønnsomhet. Internasjonal forskning støtter dette synet. Det er derfor helt nødvendig at organisasjoner tar dette innover seg.

Midler er også ønsket til kompetanseheving innen det interkulturelle arbeidet.

– Man må satse på aktører med en slik kompetanse. Om strukturene ikke tilegner seg den kompetansen, vil det heller ikke skje noen endringer sier Dzair.

Publisert:

Del: