Sterkt comeback på Oscarsborg

Med sin glitrende akustikk og stemningsfulle setting er borggården på Oscarsborg som skapt for uteopera, selv om det kanskje ikke var det man hadde i tankene da den ble bygget på begynnelsen av 1850-tallet.

På samme tid i Europa var Giuseppe Verdi i ferd med å få sin big break, med operaer som Rigoletto, Il trovatore og La traviata. Men det skulle ta enda noen år før han fikk fullført den omfattende Aida, Verdis grandiose gammelegyptiske drama, spekket med svære korpartier, fyldig orkestrering og meningsmettede arier.

I år er forestillingen tilbake på Oscarsborg, i forfrisket versjon av produksjonen som ble spilt samme sted i 2010. På grunn av manglende midler ble den årlige uteoperaen i fjor nedskalert til en «jubileumsforestilling», men med midler fra Kulturdepartementet, Akershus fylkeskommune og Frogn kommune er det i år igjen fullskalaopera på øya. Godt er det.

Gledelige overraskelser
Et solid femspann i hovedrollene er noe av hovedgrunnen. Det er ikke selvsagt i blandingsoppsetninger som denne, hvor økonomi ofte legger begrensninger på hvor mange etablerte og virkelig gode solister man kan hente inn.

Det er en lykke å høre Magne Fremmerlids drønnende røst som Ramfis. Yngve Søberg, en gjenganger på borgen, er en nærmest ideell Amonasro, og Kolbeinn Jon Ketilsson gjør krigeren Radames passe heltete med en klar og følsom tenor. Men det er de to rivalinnene som stjeler showet. Siv Iren Misund som Ramfis datter Amneris er en mezzosopran med stål i stemmen, særlig det dype registret. Hun får konfrontasjonene med Aida til å dirre av raseri og sjalusi, og gir liv til scener som står i fare for å bli litt emosjonelt statiske i all sin ståhei.

Rivalinnene Amneris og Aida i «Aida» på Oscarsborgoperaen (Foto: Dag Jensen)

Mindre overraskende for publikum som ofte befinner seg i Bjørvika, men like gledelig, er Birgitte Christensen som Aida. På tross av en gjennomgående forknytt scenefremtoning, utfører hun Aidas arier med finstemte mikrodynamikker. Det er imponerende, og særlig i uteopera-sammenheng der de detaljerte nyansene ofte må vike for kraft og tydelighet for å nå gjennom friluftssuset.

Sopran Birgitte Christensen som Aida på Oscarsborg (Foto: Dag Jensen)

Også koret, med sin blanding av dyktige amatører, sangstudenter og unge frilansere imponerer med bredde i uttrykket og presisjon i fremføringene. Jørn Fossheim holder Oslofjord Kammerfilharmoni stramt i tøylene, også når sangerne er spredt utover hele borggården.

Orientalistiske eventyr
Produksjonen er altså en reprise fra 2010, men det er en produksjon som vel tåler gjensyn. Regissør Bentein Baardson, sammen med scenograf Torkel Skjærven og kostymedesigner Leiko Fuseya, lar en dus forestilling om oldtids-Egypt utgjøre kjernen, med forgylte kapper og kroner, laurbærkranser og hieroglyfiske symboler på septre og flagg. Men historisk realisme er på ingen måte målet. Militæret stiller i Luftwaffe-inspirerte heldresser, komplett med hardhjelm og støvler, og de svarte flaggene som vaier i den fredelige norske sommerbrisen gir en – muligens utilsiktet, men likevel interessant – terrorist-referanse.

Militære i Luftwaffe-inspirerte heldresser, hardhjelmer og boots i «Aida» på Oscarsborg (Foto: Marius Schumann Vannum)

Aida ble til som et bestillingsverk til åpningen av kediven av Egypts nye operahus i Kairo, men ble forsinket på grunn av beleiringen av Paris i 1870-71 (og dermed brukte de Rigoletto i stedet). Fortellingen springer ut fra ideer fundert i tidens franske egyptologi, sterkt påvirket av den franske historikeren Auguste Mariette. Faktisk skal det ha vært Mariette (som blant annet sørget for at Louvre fikk utviklet og utvidet sin Egypt-samling og hadde det prestisjefylte ansvaret for den egyptiske delen av Verdensutstillingen i Paris i 1867) som skisserte det første plotet til operaen.

Selv om Mariette fortsatte å være dypt involvert, blant annet i arbeidet med å gjøre kostymer og rekvisitter mest mulig historisk korrekte, er det verdt å merke seg at operaen er laget med orientalistiske franske 1800-tallsbriller på. Det gjelder ikke bare historien, men også musikken: Prestinnens påkalling av Phta i annen akt er et velkjent eksempel. Snirklete melodier i myke kvinnestemmer gir en eksotisk slangetemmersmak som har langt mer å gjøre med europeiske forestillinger om det orientalske enn med egyptisk eller nord-afrikansk musikk.

Fra «Aida» (Foto: Marius Schumann Vannum)

Filosofen Edward Said tok tak i dette i sitt omfangsrike essay «Aida: The Imperial Spectacle» fra 1987. Her argumenterer han for at Mariettes medvirkning og plotskisse legger grunnlaget for at Aida først og fremst var en europeisk iscenesettelse av et oldtids-Egypt slik de ønsket å se det.

Men ikke alle er enige, og det går an å finne andre vinkler. Ser man på maktforholdene mellom egypterne og etiopierne, som i Aida er bitre krigsfiender, fremstilles egypterne som krigshissere og overgripere, og etiopierne som underdogs. Den musikalske sympatien ligger hos etiopierne, selv om ekstravagansen er egyptisk. I et slikt perspektiv er det ikke Egypt som utsettes for imperialisme, men heller Egypt som utøver det.

Slike utfordringer åpner for mange interessante lesninger. På Oscarsborg er det løst med en forsiktig sløring. I blandingen av eventyrlige, historiske og realistiske elementer skapes det et nytt, selvstendig fiksjonsunivers som er tydelig på at det ikke behøver å tas bokstavelig. I stedet understrekes den dramatiske kjærlighetshistorien og de omfattende, stramt koreograferte fellesscenene. Resultatet er et godt utført musikkteater med høy underholdningsverdi og mange estetiske kvaliteter.

«Aida» er et godt utført musikkteater med høy underholdningsverdi og mange estetiske kvaliteter (Foto: Dag Jensen)

Praktiske utfordringer
Det fineste med Oscarsborg er scenen som borggården tilbyr, og regissør Baardson utnytter utendørssettingen til fulle, hånd i hånd med mørkets frembrudd. Operaens mest gripende øyeblikk (kanskje med unntak av den nydelige sluttscenen mellom Christensen og Ketilsson) er når Ramfis og herrene i koret trer frem av skyggene oppe på kanten av muren, mens de rytmisk messer «forræder». Med så mye å se på rundt i hele amfiet, gjorde det nesten ingenting at tekstmaskinen til stadighet var i utakt med musikken.

Fra «Aida» på Oscarsborg (Foto: Dag Jensen)

Men plasseringen ute på øya er også en stor utfordring. Nærmest før siste tone er sunget reiser folk seg for å løpe til brygga, for å sikre seg plass på første båten hjem. Selv med en ekstra båt satt inn for å halvere ventetiden i år, ble det et pinlig kaos. Publikummere kræsjet med ensemblesangere og solister i midtgangen idet den ene gruppen febrilsk forsøkte å komme seg ut, og den andre gruppen måtte albue seg frem for å komme opp på scenen for å ta applaus.

Administrativt anlagte må gjerne sende gode ideer til Oscarsborgoperaen om hvordan best å løse dette. Stenge dørene til etter applausen? Oppfordre sterkere til bruk av felles ferge fra Aker brygge? Selge billetter til spesifikke båter på forhånd slik at det ikke hjelper å være først ut av gården? Det er så synd å avslutte en så god forestilling med et så pinlig oppbrudd.