Sirkus Burana

Utendørsopera er en spesiell sjanger. Utfordringer knyttet til scene, visuelle effekter, og særlig lydkvalitet er betydelige, og i Norge inntar dessuten været en krevende rolle. Ofte kommer disse utfordringene direkte i veien for den kunstneriske opplevelsen.

Men opplevelsen av kvalitet for utendørsopera står ikke bare på det kunstneriske innholdet i det som skjer på scenen. For de fleste er den like mye avhengig av den sosiale settingen, hva som skjer før og etter forestillingen, stemningen i omgivelsene, og følelsen av å være på en felles utflukt for å oppleve noe sammen.

Årets oppsetning på Oscarsborgoperaen, Carmina Burana, gir en fin visuell opplevelse. Men med kun en drøy times spilletid er den ikke sterk nok til å på egenhånd forsvare en halvdags ferd ut i fjorden.

Stor tolkningsfrihet
Pedagogen og komponisten Carl Orff (1895-1982) er mest kjent for tonesettingen av Carmina Burana. Det er ingen opera, men en tonesetting av 24 dikt fra middelaldersamlingen med samme navn – kjærlighetssanger, drikkeviser og naturdiktning. Orff har satt dem sammen i det som gjerne fremføres som en scenisk kantate. På Oscarsborg kunne publikum følge tekstene oversatt til norsk på store tøyremser som ble rullet opp langs veggene etter hvert som sangene fulgte hverandre.

Diktformatet betyr at det ikke er noen fast handling som må utspilles, og gir stor frihet i hvordan sangene kan uttrykkes scenisk. Det ligger riktignok sterke føringer i Orffs musikk – som den lekne friskheten i flere av sangene om fruktbarhet og begjær i første halvdel, eller råskapen i den store drikkevisen ”In taberna quando sumus”. Men tekstene er åpne og tvetydige, og gir rom for en rekke tolkninger som kan gjøre både de eldgamle tekstene og Orffs 1937-musikk lett tilgjengelige for et 2017-publikum.

Varmt og fantasifullt visuelt uttrykk
Forestillingens største styrke er det visuelle overskuddet. Oscarsborgoperaen har hentet inn Erik Ulfsby, teatersjef ved Det norske teatret, som også har stått bak Peer Gynt-spelet de siste tre årene. Han har tatt med seg flere fra teamet på Gålå til festningen: koreograf Belinda Braza, scenograf Arne Nøst og kostymedesigner Christina Lovery.

All denne aktiviteten er riktignok med på å trekke oppmerksomheten bort fra de rene musikalske prestasjonene – men det er i flere tilfeller en god ting.

De har tilsynelatende forsøkt å legge vekt på det allmenngyldige i de gamle tekstene, og kledd ensemblet i tidstypiske drakter fra mange forskjellige deler av den vestlige sivilisasjonens historie. Her er middelalderkjøpmenn, viktorianske adelsdamer, romerske generaler, 1960-talls-damer med høyt hår og korte skjørt, katolske geistlige, biker-gutter og en fotballspiller. Scenens midtpunkt er et stort, liggende hjul som fungerer både som podium og som en symbolsk påminnelse på historiens fremdrift og gjentagelse. Hjulet går også igjen i den buede broen som er bygget over scenen, og spiller fint med Borggårdens buede arkitektur.

Les også: Trygg Butterfly i kjent stil

Med god hjelp av lysdesigner Torkel Skjærvens varme og fantasifulle lyssetting, er scenen nesten alltid magnetisk i sin tiltrekningskraft. Det er masse å se på, både når hele ensemblet er på scenen, og når mindre grupper og solister trekkes frem. Balansekunstner Eskil Rønningsbakken er også hentet inn til å gjøre halsbrekkende stunts, og er med på å trekke assosiasjonene mot sirkusformatet.

All denne aktiviteten er riktignok med på å trekke oppmerksomheten bort fra de rene musikalske prestasjonene – men det er i flere tilfeller en god ting. Koret er solid, men er ofte plassert på en lang rekke, noe som gjør at enkeltstemmer ofte skyter frem mot publikum og kommer i veien for fellesskapsfølelsen. De mindre ensemblegruppene sliter litt med å skjære gjennom orkesteret i utendørsakustikken. En del av solopartiene i Carmina Burana er dessuten ganske uspennende – de kan oppleves litt statiske og monotone, så det gjør ikke så mye at fokuset deles med annen aktivitet på scenen.

Lettkledde damer i vinduet
Min hovedinnvending til forestillingen er den påfallende teksttro fremstillingen av temaene. I mange tilfeller er det et sterkt én-til-én forhold mellom tekst og bilde. Synges det om skip i stormen, duver det historiske skip over borgmurene. Synges det om ansiktssminke, spretter dollete ungjenter rundt foran speil. Synges det om vår og vellyst står det damer i røde silkenattkjoler og kropper seg i borgvinduene, mens de sikles på av menn som prøver å ta seg opp til dem.

Les også: Otello viser tvilens musikalske og emosjonelle makt

De teksttro grepene gjør også at vi går glipp av en del av de poetiske mulighetene som ligger i tekst og musikk.

Sistnevnte er en ubegripelig kjedelig fremstilling av våryrhet og kåtskap. Å illustrere sommer og fruktbarhet ved å stille ut lettkledde damer i et vindu til kollektiv glaning og begjær, oppleves for meg irrelevant, nedlatende og plagsomt gammeldags. Seksualitet i opera er et betent tema allerede. La oss ikke gjøre vondt verre.

De teksttro grepene gjør også at vi går glipp av en del av de poetiske mulighetene som ligger i tekst og musikk. Tenorsoloen ”Olim lacus colueram” er svanens klagesang, der Mathias Gillebo i de lyseste toner – på grensen til hva som er behagelig å høre på – klager sin nød over hvor vakker han en gang var, og hvor svart, svidd og død han er nå. Arien illustreres med et digert svanehode i det som ser ut som pappmasjé, festet til et svært hvitt seil som flagrer rundt på scenen. Det er iøynefallende, men underlig intetsigende. Svaner og svanesang er smekkfullt av kulturhistoriske konnotasjoner og symbolsk mening. Hvorfor ikke bruke det?

Forestillingens musikalske høydepunkt
Musikalsk er Fredrik Zetterström forestillingens høydepunkt. Han har en kraftig og klangfull barytonstemme som bærer godt i Borggården – han har også vært der før, som Rigoletto i 2014. Om falsettpartiene i ”Dies, nox et omnia” mistet noe av intensiteten de kunne hatt i et mer klangfullt rom, tok han det igjen i de kraftigere ariene ”Omnia sol temperat” og ”Estuans interius”.

Også Alexandre Büchel presterer godt, selv om hun også kunne ha hatt godt av mer romklang på de lyseste tonene. Men særlig de langsomme ariene former hun vakkert, og hun synger med innlevelse og overbevisning når hun i ”In trutina” må velge mellom kyskhet og kjærlighet.

Sangerensemblet leverer bra, men utleveres som litt ujevne når de spres tynt utover scenen. De imponerer mest i de mer kompakte korpartiene, som den kjente åpningssatsen ”O, fortuna”. Orkesteret er det vanskelig å si noe nøyaktig om – først og fremst fordi det er vanskelig å høre nyanser og detaljer i et utendørs amfi som Oscarsborg. Men hovedinntrykket er at dirigent David Maiwald får dem til å spille med velvilje, trøkk og intensitet. Det låter gjennomgående profesjonelt, uten å ta stor plass med bemerkelsesverdige grep verken i tempo- eller klangvalg.

Ikke bortkastet tid
Alt i alt er Carmina Burana på Oscarsborg en velmenende og visuelt betagende forestilling som vil utgjøre en fin ramme for en utflukt med familie eller venner.

At den ikke står helt på egne ben, skyldes først og fremst en overlessing av visuelle elementer som skygger for musikken, en tidvis forflatende tolkning av temaene, samt at forestillingen er for kort til å forsvare plassen på en scene som krever såpass med reising.

Samtidig har den mange interessante og velfungerende elementer som gjør at den lille timen den varer på ingen måte er bortkastet. Storslagen koreografi, spektakulær lyssetting og en generell følelse av energioverskudd gjør at mange vil gå smilende fra denne forestillingen.

For en utendørs sommeropera er kanskje nettopp dét hovedmålet.