Madama Butterfly på Oscarsborg tukler lite med originalteksten og lar Eli Kristin Hanssveen bære forestillingen.

© Ellen Lorenzen

Noe av det vanskelige med Madama Butterfly er samfunnskritikken og kjønnsrollene som kommer til syne i historien.

Den amerikanske soldaten Pinkerton gifter seg med japanske Butterfly – men bare midlertidig, før han skal finne en “ekte amerikansk brud”. Butterfly, som straks hun er innenfor huset fornekter hele sin familie og foreslår å konvertere til amerikansk, er voldsomt underkastende og frustrerende naiv når hun gjennom tre akter nekter å innse at Pinkerton ikke er noe å satse på.

Den amerikanske imperialismen får gjennomgå både tekstlig og musikalsk. Det er ingen tvil om at Pinkerton ikke akkurat er en helt, og når Puccini fletter inn den amerikanske nasjonalsangen er det med et tydelig drag av usjarmerende pompøsitet.

Butterfly er det verre med. Hun portretteres ofte i programbladene som den sterke, den som tror på kjærligheten når ingen andre gjør det. Men fra vår tids perspektiv er det vanskelig å se henne som noe annet enn besatt av en illusjon. Det var jo aldri kjærlighet mellom Pinkerton og Butterfly: Hun ville ha et bedre liv, han ville ha seg litt japansk underholdning fra en 15 år gammel jente.

Disse to temaene er vanskelige å presentere godt i dag. Imperialismekritikken kan fort føles plump, og du trenger ikke være en veldig god feminist for å ha trøbbel med Butterflys rolle.

Foto: Ellen Lorenzen

Eli Kristin Hanssveen som Madama Butterfly. Foto: Ellen Lorenzen, © Ellen Lorenzen

På Oscarsborg lar de originalhistorien utfolde seg uten å gjøre store grep for å kommentere disse trøblete forholdene. Vakker, men ganske streit scenografi av Leiko Fuseya og relativt forsiktig regi av Mira Bartov gjør at dramatikken bæres frem av kildematerialet.

Det betyr at det er tekst og musikk som driver fortellingen, og eventuelle moderne tolkninger må gjøres av hver enkelt publikummer.

Solide sangere gir historien dybde
Heldigvis kan jo det være ganske gøy.

Foto: Ellen Lorenzen
Henrik Engelsviken som Pinkerton. Foto: Ellen Lorenzen

Eli Kristin Hanssveen er en kjempegod Butterfly. Særlig i akt to, der Puccini virkelig lar solisten gå i dybden på Butterflys lengsel og fortvilelse, viser Hanssveen frem hele registeret, fra det fortvilt desperate til det bastant troende. Hun har evnen til å få frem en indre tvil hos Butterfly som er helt nødvendig for at forestillingen skal henge på greip. I pausen etter første akt kjente jeg på en viss irritasjon over at både Pinkerton og Butterfly fikk være så flate: en dust og en dukke – men etter å ha hørt Butterflys indre liv i Hanssveens tolkning ble følelsen en helt annen. Det ligger mer hos henne enn hva ord og bevegelser tilsier.

Også Henrik Engelsviken som Pinkerton er veldig fin. Han har en utrolig tiltalende klang, som gjør at vi til stadighet glemmer hvilken drittsekk Pinkerton egentlig er. Og i tredje akt, når han kommer tilbake med sin ”ekte amerikanske brud” legger han også angsten frem i dagen og får oss til å føle den – selv om vi ikke vil ha sympati med ham.

Det er i det hele tatt et veldig solid sangerlag i år. Oscarsborg har vært flinke til å bruke yngre, uetablerte sangere. Det er selvfølgelig en god ting, men det kan også føre til noe ujevne prestasjoner. Men årets lag oste profesjonalitet, fra de erfarne hovedrolleinnehaverne til de yngre sangerne Dagfinn Andersen (Commisario) og Knut Kristian Mohn (Prins Yamadori).

Mistet orkesterpunch
Også orkesteret, under Peter Szilvay, låter bra – så bra som de kan under forutsetningene. Lyden på utendørskonserter forsvinner fort, men Borggården har overraskende god akustikk og det er en lettelse at man slipper mikrofoner på sangere og orkester. Men begravd halvveis under scenen legges det lokk på lyden, og særlig de større, sveipende strykerbitene – de som skal få hjertene våre til å sprenge av medfølelse – mister litt av punchen man kunne forventet i en mer kontrollert sal.

Slik må det kanskje være på utendørsscener, men det er også en av de tingene som gjør at uteopera ikke er like musikalsk like moro som i et egnet operahus.

Erik Roland Egeberg-Jensen spilte Bonzo. Foto: Ellen Lorenzen

Rare grep
Denne utgaven av Madama Butterfly er en relativt tradisjonell oppsetning som er ganske tilbakeholden når det kommer til regimessige påfunn. Likevel tas det noen rare grep jeg ikke helt greier å finne meningen bak.

Blandingen av tider og stiler fungerer riktignok godt: Pinkerton ser ut som en tidlig etterkrigssoldat, Butterfly og tjenestepiken Suzuki er klassisk japanske, og Butterflys storfamilie er et eklektisk møte mellom Japan og utkledningsfest, med rare hatter, fjær og kreative sveiser i fleng.

Men ekteskapsformidleren Goro har fått et underlig grønt antrekk som gjør at han ser ut som en krysning mellom en casinovert og en Kiwi-ansatt. Også de fire koristene som bærer de japanske lettveggene rundt (de tar Pinkertons fascinasjon for japanske boliger bokstavelig) har fått et underlig James Bond-lignende uttrykk, i sorte dresser og solbriller.

Foto: Ellen Lorenzen
Trond Halstein Moe som Sharpless og og Halvar Djupvik som Goro. Foto: Ellen Lorenzen

Det er mulig at det ligger en slags referanse til nettopp casino- og gamblingverden der, for å antyde at det hele er risikosport. Butterfly bedriver høyt spill når hun satser alt på Pinkerton, mens Pinkerton på sin side oppdager at det han trodde var et spill viste seg å bli blodig alvor. Det kunne vært et fint grep, men kommer ikke godt nok frem til at det får noen ektefølt betydning.

Løper før det er slutt
Likevel evner forestillingen å fange den skjøre og vakre stemningen som er med på å gjøre Madama Butterfly til den klassikeren den er blitt. Bruken av gården, med sangere plassert både oppe på borgveggen, koret i prosesjon gjennom publikum, og kanonskudd fra vollen fungerte godt. Da Ballade var på forestilling hadde en hel flokk med svaler rigget seg til på en vinduskarm. Jeg går ut fra at det var for å følge med, for takket være sangernes innlevelse og musikalske evner ble det til slutt en gripende forestilling.

Dessverre sliter Oscarsborg litt med at folk løper fra plassene sine lenge før siste tone er spilt. Båten som tar folk til Drøbak, der mange har bilene sine, er liten, og for å unngå å måtte stå i kø for å vente på andre eller tredje retur, er det mange som løper av gårde for å sikre seg plass på første avgang.

Når så mange kunstnere har stått på så lenge for å lage en såpass god forestilling, er det pinlig at man ikke evner å gi dem en skikkelig applaus.

Publisert:

Del: