Forsiktig feiring av bergensk operajubileum

– Vi vil ikke gå for hardt ut. Vi er et ungt operaselskap og det er fantastisk at vi faktisk har overlevd i ti år, sier sjef for Bergen Nasjonale Opera, Mary Miller.
Sesongen 2016/2017 er den tiende sesongen til Bergen Nasjonale Opera (BNO). Operasjefen gleder seg til å markere jubileet, men understreker at hun ikke vil gjøre et for stort nummer av det.
– Det er jo kjempegøy. Men vi er fortsatt veldig unge, og alt vi gjør er en del av et langsiktig arbeid. Spesielt for i år er recital-serien med kjente sangere, og turneringen til andre steder i Norge – og det er ting vi har lyst til å fortsette med, sier Miller.

Bergen Nasjonale Opera – eller Den Nye Opera, som den opprinnelig het – ble startet i 2006 som et samarbeid mellom Musikkselskapet Harmonien, Festspillene i Bergen, Grieghallen og Den Nationale Scene. Målet var å videreutvikle profesjonell opera på Vestlandet og skape kvalitetshevende synergieffekter mellom de deltagende aktørene.
Etter 10 år er målet fortsatt det samme, og BNO er blitt et etablert produksjonsselskap for opera med 3-5 hovedsceneforestillinger i løpet av hver sesong. Men det har ikke bare vært en dans på roser.
Siden Mary Miller tok over som operasjef etter Stein Olav Henrichsen i 2010, har hun hatt nok å henge fingrene i. Kritikken har tidvis haglet:
• Manglende samarbeid med det allerede eksisterende operaselskapet Opera Bergen.
• For få fullsceniske forestillinger i Bergen i forhold til mengden offentlig støtte.
• For mange utenlandske sangere og regissører i forhold til norske.
– Det har vært noen utfordringer, sier Miller.
Men hun har forsvarene klare.
Vil ikke ”bare” være regionsopera
Med sterkt fokus på internasjonalisering har hun gjort det til et nummer å ta Bergens-operaen ut i verden. Navnebyttet i 2012 , fra Den Nye Opera til Bergen Nasjonale Opera, skapte noen reaksjoner, da selskapet gikk fra å være regional opera til å bli ”nasjonal” med et pennestrøk.

Hun har også gjennomført samarbeider med blant andre Opera de Lyon, Amsterdam-operaen og Aix-en-Provence-festivalen. Og det har båret frukter. I år tar Aix-en-Provence BNOs oppsetning av Brittens En midtsommernattsdrøm på turné til Beijing og Bahrain, med Bergens opprinnelige besetning.
– Teknisk sett er vi en regional opera. Vi får offentlig støtte gjennom Kulturdepartementet som regional opera. Men at vi ikke er en hovedstadsopera betyr ikke at vi kun skal synes regionalt, sier Miller.
– Men som regional opera, hvor viktig er det å fokusere så mye på utenlandsk virksomhet?
– Vi er en Bergensk institusjon, med stolte røtter i Bergen. Når vi opplever at internasjonale kritikere blir begeistret for det vi gjør, og internasjonale kompanier vil jobbe med oss, så er det med på gjøre Bergen som operaby stolt. Det er viktig. Norge bør være ordentlig, ordentlig stolt av at vi har flere operaer som bemerker seg internasjonalt, sier Miller.
Kritikk for få forestillinger
I 2015 fikk BNO 28 millioner kroner i offentlig støtte (19,5 millioner fra staten, resten fra Hordaland fylke og Bergen kommune), og hadde tre ulike produksjoner på scenen i Grieghallen.
– Burde dere fått til mer for pengene?
– Avtalen med Grieghallen og BFO tillater to forestillinger hvert år, og samarbeidet med Festspillene tillater ett fullscenisk prosjekt under festivalen. Utenom det har vi ikke tilgang til Grieghallen eller orkesteret, sier Miller.
– Når vi ikke har noe eget operahus betyr det også at vi må leie Grieghallen hver gang, pluss omtrent 2000 arbeidstimer i rigging. Det blir i gjennomsnitt rundt tre millioner kroner for hver produksjon. I tillegg gjør vi mange ting som ikke synes like godt, som talentutviklingsprogrammet Unge Stemmer, Prosjekt Opera og en rekke produksjoner på operafestivalen Mimi Goes Glamping-festivalen, sier Miller. Hun trekker også frem forestillinger satt opp utenfor Grieghallen, som fjorårets Markuspasjonen som reiste til Stavanger og Oslo.
– Hva tenker du om kritikken om at dere bruker for få norske sangere?
– Det handler om kunstneriske valg. Vi vil alltid ta det aller beste vi kan få, men vi kan ikke velge og vrake. Norske toppsolister vil ikke alltid velge Bergen dersom de har internasjonale muligheter, og da må vi også se oss om internasjonalt for å få det beste, sier hun.
Miller understreker også at konflikten med Opera Bergen er over.
– Det var en stund det var en sak, men de siste årene har vi levd fint med hverandre.
Frykter for kontinuiteten
Peter Larsen er klassisk musikkanmelder i Bergens Tidende, og har fulgt mange av BNOs forestillinger det siste tiåret.
– Det som kjennetegner BNO er at de ikke er et kompani, men et selskap. De har ingen faste sangere eller eget orkester, og er i praksis en administrativ enhet som må starte forfra hver gang en forestilling skal produseres. Det gjør det umulig å sammenligne dem med for eksempel operaen i Oslo, sier han.

Han er kritisk til organiseringen, og mener den gjør det vanskelig å utvikle en permanent kompetanse i Bergen. Forsvinner BNO, så forsvinner kompetansen med dem, frykter han.
– Man kunne ha prøvd å knytte til seg faste sangere eller regissører, for å styrke og utvikle det bergenske operamiljøet. Det ville også på sikt styrket argumentene for et operahus i Bergen, sier han.
Han peker også på graden av import som har preget programmeringen. Oppsetningen av Brittens En midtsommernattsdrøm fra 2015 var en gjenoppliving av en 1991-produksjon fra Opera de Lyon. Også årets Madama Butterfly og 2011-forestillingene Hoffmanns eventyr og Hans og Grete var importert fra andre.
Miller er imidlertid uenig med fremstillingen av BNO som et importselskap. Siden 2011 har 11 av de 18 hovedsceneforestillingene vært egenproduksjoner.
– Vi legger vekt på en blanding av egenproduksjon og samproduksjon på lik linje med nesten alle operaselskap i Europa. Det ville være vanskelig å finne et operakompani i Europa som kun produserer selv, svarer operasjefen.
Larsen er likevel godt fornøyd med nivået på forestillingene som kommer ut.
– Jeg har forståelse for de som mener at det produseres for lite. Jeg skulle gjerne gått på opera hver måned. Men jeg må si at det jeg har opplevd fra BNO har vært veldig bra. Kunstnerisk er det ingenting å klage på, sier han.
– Verdensklasse
Susan Nickalls er skribent og kritiker for blant andre Financial Times, The Scotsman og fagbladet Opera Now. Hun har ved flere anledninger dekket Bergen Nasjonale Operas forestillinger, og delt ut både ris og ros til vestlandsselskapet. Den første utgaven av operafestivalen Mimi Goes Glamping i fjor høstet uhemmet skryt hos Nickalls, mens hun ga Tan Duns Marco Polo 3 av 5 stjerner i Financial Times. Festspillforestillingen i 2014 Stemmer fikk også en noe kritisk omtale.

– Jeg synes faktisk at Bergen Nasjonale Opera er blant de mest spennende og visjonære selskapene i Europa. De har en utrolig evne til å samle sammen store talenter og få dem til å jobbe godt sammen, sier hun på telefon fra et Edinburgh i full festivalstemning.
– Jeg ser så utrolig mange forestillinger på et år, og jeg mener det – det de produserer er helt i verdensklasse. Bergen kan holde hodet høyt i internasjonal sammenheng.
Hun ser likevel at små budsjetter og mangelen på et fast ensemble kan gjøre dem sårbare for ytre omstendigheter.
– Men jeg synes likevel de får utrolig mye ut av det budsjettet de har, både i forestillinger og i outreach-arbeid. Jeg mener, hvem får Sir Thomas Allen til å komme å synge på en liten mikrofestival i Aamot?
Nickalls legger ikke skjul på begeistringen. I år var hun tilbake på Mimi Goes Glamping for andre gang.
– Jeg hadde jo ikke giddet å komme tilbake igjen og igjen hvis det var provinsielt og kjedelig. Den lokale pressen burde støtte mer opp, heller enn å gi plass til billige utspill om ting som at man bør bruke flere norske sangere. Norge har mange solister av internasjonalt kaliber, men de blir opptatt, og man skal ikke booke sangere bare fordi de er norske, sier hun.
Ønsker større anerkjennelse som ”nummer to-by”
Operasjef Miller er takknemlig for den internasjonale oppmerksomheten, men anerkjenner at selskapet fortsatt må jobbe for å utvikle profilen sin.
– Det er klart vi synes det er kjempestas når vi får internasjonal anerkjennelse, og det er fantastisk at internasjonale kompanier vil jobbe med oss. Men vi må jobbe mer med profilen vår, spesielt i Norge. Det er lett å tenke på Oslo-operaen som den eneste internasjonale, og så ”alle de andre”. Men vi driver med forskjellige ting alle sammen, og det må vi få frem, sier hun.
– Hva har du opplevd som den største utfordringen til BNO gjennom din tid som sjef?
– Å få publikum til å stole på oss når vi utvider repertoaret. Det er lett å få folk til å komme på La Bohème og La Traviata, men det krever mer å få folk til å komme og se mindre kjente ting. Da vi gjorde Janaceks Den listige lille reven i 2013 var det ikke bare lett å overbevise publikum. Men det går riktige veien, og det virker som publikum stoler mer og mer på oss. På Rimskij-Korsakovs Gullhanen gikk det lettere.
– Hva skulle du ønske dere hadde fått til som ikke er på plass ennå?
– Hm. Jeg har lyst til å si mer offentlig støtte. Det hadde vært hyggelig å føle at vi ble anerkjent som ”nummer to-by”, slik som Gøteborg eller Aarhus. Men det er selvfølgelig ikke noe vi har rett til, vi må fortjene det, igjen og igjen. Vi er aldri bedre enn vår siste forestilling, sier Miller.