Store forskjeller mellom regions- og distriktsoperaene

Telemarksforsking har på oppdrag fra Kulturdepartementet evaluert den statlige satsningen på region- og distriktsopera/musikkteater. Resultatene er presentert i rapporten Operasjon operanasjon.
I evalueringen har Telemarksforskning lagt vekt på særlig to forhold:
1. Er institusjonene viktige og relevante aktører i sine nærmiljø
2. Holder de høy kvalitet?
Positive ringvirkninger
Rapporten konkluderer positivt på det første spørsmålet. Institusjonene og produksjonsmiljøene de representerer ses på som viktige bidragsytere og kulturaktører i sine respektive regioner.
– Ikke bare styrker de operavirksomheten i regionene, de har overveiende positive ringvirkninger langt utover dette relativt begrensede kunstfeltet, skriver forskerne.
Forbedringspotenisiale
Dette betyr imidlertid ikke at det ikke finnes forbedringspotensial. I rapporten pekes det særlig på institusjonenes ansvar for å utvikle og løfte lokale talenter, samt ansvaret for å fungere som verdifulle miljøer også for det frie feltet innen musikk- og teater.
– På dette området finnes betydelige institusjonelle forskjeller. Ikke alle er like gode. Særlig er dette knyttet til institusjonenes vilje og evne til å se operafeltet som en helhet, der nettopp topp og bredde er gjensidig avhengig.
Det vises blant annet til institusjonene Bergen Nasjonale Opera og Trondheim musikkteater/TSO, der det er helprofesjonelle produksjonsmiljøer, men også begrenset vilje til eksperimentere med «uferdige» utøvere», selv om disse kan ha relevant utdanning. I rapporten hevdes det at denne begrensingen er mest fremtredende i institusjonenes hovedforestillinger, mens milljøene ser større rom for utvikling av amatører og nyutdannede i mindre forestillinger.
Forskerne understreker imidlertid at det er rimelig å forvente at operaene har en målsetting om utvikling av og rekruttering av lokale utøvere, av hensyn til både hjemmepublikummet og verdikjeden. Flere av distriktsoperaene oppgir også at de ser på seg selv som springbrett for nyutdannede sangere til en profesjonell karriere og at dette er en viktig kvalitativ side ved egen virksomhet. like fullt kan man også se en del gjengangere på scenen i disse miljøene.
– Tilsynelatende er det lengre mellom nye og unge navn blant regissører og dirigenter enn for solistene, selv om det også der er de etablerte sangerne som dominerer. Her er det allikevel flere unntak, skrives det i rapporten.
Ulikt repertoar
Institusjonene har også ulik repertoarpolitikk. Noen institusjoner hadde i perioden 2010-2015 en overvekt av det rapporten omtaler som høydepunktforestillinger, altså forestillinger med highlights fra kjente verker. De fleste hadde overvekt av klassikere, definert som operaer med premiere før 1900. Blant repertoaret som ble spilt i operainstitusjonene i perioden var nærmere halvparten av alle forestillingene i denne kategorien. 15 prosent av forestillingene var nyskrevet norske. Sistnevnte kategori omfatter oppsetninger med både relativt ulik kunstneriske profiler og varierende grad av regional forankring.
Betydningen av frivillige
Den viktigste suksessfaktoren for lokal forankring fant forskerne forøvrig i involvering av frivillige. Samtidig fant de en relativt omforent oppfatning blant opera og musikkteatrene om at profesjonalisering gir kvalitet. Den holdningen har imidertid en bakside, påpeker Telemarksforskning.
– Den lokale entusiasmen og oppmerksomheten fra befolkningen i nærområdet/regionen svekkes. Videre har det konsekvenser for publikumsoppslutningen – institusjoner med stor grad av frivilliginvolvering gir høy «tante-faktor»; institusjoner med høy profesjonaliseringsgrad trekker et smalere og ofte dermed mindre publikum. En utstrakt bruk av frivillige gir med andre ord befolkningen en sterkere følelse av stolthet og eierskap til den lokale operaen enn institusjonene som i større grad vektlegger profesjonalisering.
Distriktsoperaene hadde jevnt over en høyere andel frivillige, og det var også her det lokale engasjementet var høyest. Men funnene var ikke entydige.

Kvalitetsbegrepet avgjør
Svaret på spørsmålet om kvalitet avhenger så av hvilket kvalitetsbegrep som legges til grunn.
– Det er ikke til å komme forbi at den framføringskvaliteten man finner, særlig ved de institusjonene som ikke har faste og helprofesjonelle orkester tilknyttet, ikke er på høyde med den man finner ved større institusjoner. Når det er sagt, skal man kanskje ikke henge seg opp i framføringskvalitet.
Forskerne er altså kritiske til å la fremføringskvalitet være enerådende som målestokk på kvalitet, og mener Kulturdepartementet kan gjøre lurt i å inkludere forståelsen av opplevd kvalitet; altså folkelig oppslutning og entusiasme, pasjon og selvoppofrelse fra de involverte i sin kvalitetsvurdering. Det har de selv gjort, og konkluderer dermed at målet om høy kvalitet nås.
– Det er selvsagt forskjeller de ti institusjonene imellom, og at man ved å åpne for en kvalitetsforståelse som utgår fra ulike lokale virkeligheter og institusjonsidentiteter, da bør åpne for høy kvalitet som et bevegelig mål som må forfølges, både med tanke på framføring og lokal forankring.
– Å stille krav om at samtlige institusjoner skal ha like god måloppnåelse på alle fronter, synes både urimelig og lite hensiktsmessig. Vi anbefaler derfor departementet om å føre en operapolitikk som gir rom for at den enkelte operainstitusjon i større grad enn i dag kan rendyrke sin institusjonsidentitet.