Publisert:

Del:

Bunnsolid trøndersk Otello setter det bekmørke, relasjonelle sjalusidramaet i forgrunnen, skriver Maren Ørstavik.

Otello - Trondheim Symfoniorkester og Opera Foto: Sven Erik Knoff

På tross av at Verdi er verdens mest spilte operakomponist, har ikke Nasjonaloperaen i Oslo slitt seg ut på operaene hans. Siden operasjef Per Boye Hansen tiltrådte i 2012 har det kun blitt gjort én Verdi-oppsetning i Bjørvika, nemlig La Traviata våren 2016.

Derfor er det gledelig at Trondheim Symfoniorkester og Opera tar Verdis sak i egne hender og setter opp Otello – Verdis nest siste opera og en musikalsk, dramatisk og performativ tour de force. Med en prisvinnende regissør, strålende solister, et imponerende operakor og et fleksibelt og medrivende orkester er forestillingen en sømløs produksjon og en innertier for musikkteatret i Trondheim.

Konvensjonelt relasjonsdrama
Foruten Verdi – og Shakespeare naturligvis, som stod for den opprinnelige teaterteksten – har den amerikanske regissøren David Alden en betydelig finger med i spillet for tolkningen av denne oppsetningen, som hadde sin premiere ved English National Opera i 2014.

Otello, som ofte portretteres som den svarte blant de hvite, skiller seg ikke lenger ut på utsiden. Men kanskje desto mer på innsiden. Alden har aktivt sett bort fra rasisme-elementet som er til stede i Arrigo Boitos librettobearbeidelse for Verdi, og enda mer hos Shakespeare, og lar Otello være «lik» som de andre. Men Otellos karakter sklir likevel lenger og lenger vekk fra de andre, når han faller dypere inn i tvilen, sjalusien og vrangforestillingene.

Otello – Trondheim Symfoniorkester og Opera Foto: Sven Erik Knoff

Alden, som er har vært kjent for å bedrive radikale tolkninger med tidvis harde politiske slagsider, er ikke spesielt utagerende med denne Otello’en. Riktignok trekker han handlingen ut av 1880-årene, men tilsynelatende mest for å gjøre iscenesettelsen mindre tidsbundet. Kostymene hinter om venetiansk renessanse, arbeiderbekledning fra 20-tallet, militærestetikk fra mellomkrigstiden og et Storbritannia like etter overgangen til 1900-tallet. Alden legger også det absolutte fokuset på menneskelige kvaliteter og relasjoner. Jago (Vladimir Stoyanov) er en ondskapsfull intrigemaker fra starten, Otello (Ian Storey) og Desdemonas (Marita Sølberg) forhold er inderlig og troverdig fremstilt. Det gir et velfungerende og hardtslående relasjonsdrama, men jeg kan ikke unngå å tenke at det her også ligger en tapt mulighet for å lage meget tidsrelevant politisk musikkteater.

Otellos tvil, først som en kime av musikalsk og rytmisk ambivalens, vokser langsomt frem, nærmest ubevisst for den som ikke følger med, før den tar over hele det musikalske uttrykket.

Musikalsk tvil og indre kakofoni
Ikke at det mellommenneskelige i Otello er flatt på noen måte. Det er Jagos subtile innblanding som setter i gang Otellos fall: Han får Otello til å tro at hans elskede Desdemona er utro med hans betrodde venn Cassio. Denne lille marken av en idé åler seg inn i Otellos bevissthet og tar langsomt større og større plass, før det til slutt knuser både ham selv og Desdemona. Det er her Verdis musikk gir liv til Shakespeares fortelling: Otellos tvil, først som en kime av musikalsk og rytmisk ambivalens, vokser langsomt frem, nærmest ubevisst for den som ikke følger med, før den tar over hele det musikalske uttrykket. Flere av ariene lar dessuten de ulike rollene synge om forskjellige ting samtidig, som når Jago prøver å få Roderigo til å drepe Cassio, mens Otello anklager Desdemona for utroskap foran hele det venetianske følget. Det er ikke originalt for Verdi, men fungerer i sammenhengen som et musikalsk symbol på den indre kakofonien som river og sliter i Otello.

Aldens regi tar nennsomt vare på disse musikalske grepene. Scenen, som består av tre borgvegger hvor vi noen ganger befinner oss på utsiden, noen ganger på innsiden, er stemningsskapende, men ikke overlesset. Det er sjelden mange solister på scenen på en gang. Selv koret er gjennomkoreografert, og tar ikke mer plass enn de må.

Det gir rom for å dyrke det musikalske dramaet gjennom prestasjonene til solister, orkester og kor.

Otello – Trondheim Symfoniorkester og Opera Foto: Sven Erik Knoff

Solister på toppnivå
Og det er snakk om prestasjoner på høyt internasjonalt nivå. Som trekkplaster bruker TSO «lokalheltinnen» Marita Sølberg (hun er fra Levanger), som vanligvis er å se i topproller i Bjørvika. Hennes runde og varme sopranklang har gitt henne en solid fanskare – undertegnede inkludert – og hun utgjør en myk og elskende Desdemona. Samtidig evner hun å gjøre Desdemonas forvirring og raseri over å bli feilaktig anklaget troverdig – selv om en kritisk sjel kunne ønsket seg enda mer råskap i disse utbruddene.

Også Vladimir Stoyanov som Jago er overbevisende, på tross av at han hoppet inn i rollen bare et par dager før premiere. Med et mørke og en viss heshet i stemmekvaliteten har han en naturlig annerledeshet, som fungerer godt som et udefinert tegn på ondskap. Blant solistene er det likevel Ian Storey som Otello som trekker mest oppmerksomhet. Han har en svær stemme og stålkontroll på nyansene, og evner å trekke frem detaljer uten å bli bombastisk. Det gjør at han kan synge en frase som låter lystig, og likevel gi den en følelse av melankoli – en absolutt nødvendighet i et stykke som Otello.

Å skaffe nok ensemblesangere
Men like imponerende var faktisk korensemblet. De bestod av Trondheim vokalensemble, som er en del av 4 millioner-kroners-satsingen fra Kulturrådet for å profesjonalisere koraktivitet i Midt-Norges, og prosjektensemblet Trondheim operakor. De fleste er basert i regionen, men noen har blitt hentet inn for anledningen – og gjorde en formidabel innsats. Det låt nyansert og fargerikt, stramt og veltrent, og stod ikke tilbake for flere helprofesjonelle operakor jeg har hørt andre steder i Europa. Å skaffe nok gode ensemblesangere kan være et problem for regionoperaene – og mangelen på det kan ødelegge en ellers god forestilling – men her har Trondheim gjort jobben sin.

Otello – Trondheim Symfoniorkester og Opera Foto: Sven Erik Knoff

Den musikalske biten ble ledet av italienske Massimo Zanetti, som holdt relativt stram kustus på Trondheim Symfoniorkester. Zanetti er spesialist på italiensk opera fra 1800-tallet, og fremhevet det gestiske hos Verdi – brå utbrudd og smygende bassmotiver understreket det dramatiske i musikken, mens de store, symfoniske bølgene fikk en varm inderlighet som kledde Otello og Desdemonas kjærlighetshistorie. Ujevnheter i messingavdelingen og en viss flathet der det bare er noen få instrumenter som spiller er irriterende, men ikke avgjørende – orkesteret låt fleksibelt og levende nok til å være med på å løfte forestillingen.

Mystiske elementer
Som helhet er Otello en gnistrende god forestilling i en helprofesjonell produksjon. Samtidig er det enkelte grep jeg synes det er vanskelig å forstå.

Danseren i første akt er et fint og annerledes innslag, som på sett og vis fungerer som et symbol på den kypriotiske befolkningen. Men når det sklir ut i superseksualisert samhandling med Otellos menn under fylleslaget, forstår jeg ikke hva hun skal referere til.

Også når koret trer inn som det venetianske følget, i klassisk britisk overklassesattire fra begynnelsen av 1900-tallet – floss- og bowlerhatter, stokker, paraplyer og omfattende damehatter, er referansene litt uklare. Å gjøre venetianerne om til britiske koloniherrer er kanskje en måte å fremstille makt på? Samtidig har ikke gruppen noen utpreget mektig rolle. Både de og deres ambassadør Lodovico (Magne Fremmerlid) er først og fremst vitner til Otello og Desdemonas krangling, ingen av dem griper inn på noe vis. Det eneste jeg kan tenke meg er at de skal fremstå nettopp som karikerte og tilbakelente tilskuere, som på makabert vis liker å se andres lidelse, men ikke kan reagere med mer enn et halvsjokkert gisp. Om det er mer typisk for finere London-befolkning for 100 år siden enn andre grupper, er jeg ikke så sikker på.

Otello – Trondheim Symfoniorkester og Opera Foto: Sven Erik Knoff

Til gjengjeld er det andre grep som fungerer utmerket. Koblingen mellom Desdemona og den katolske ikonografien er lekker – et bilde av Jomfru Maria settes sammen med Desdemona mens en flokk barn danser rundt henne. Det samme bildet fungerer som dartskive for Jago og Cassio senere.

Også lysbruken er effektfull – hardt, hvitt lys skaper skyggeteater på borgveggene i bakgrunnen. Det er som et nikk til Shakespeare og det klassiske teateret, og understreker at det er menneskenes handlinger – hva de sier til hverandre, hva de gjør og hvordan de ter seg – som er nøkkelen til hvordan vi kan forstå dem.

Har lagt listen høyt
Med Otello har Trondheim lagt listen høyt for fremtidige forestillinger. Jeg kan ikke skjønne at det skal være umulig å opprettholde nivået. Når lokale krefter er så solide, og de kunstneriske vurderingsevnene i ledelsen gode nok til å hente inn riktig kompetanse utenfra, ligger alt til rette for å musikkteater i Trondheim kan fortsette i dette kvalitetssporet.

La oss håpe det gjør det.