Levitten som forløste kirkesangen

Artikkelen er først publisert i I Sta. Cecilias tjeneste — Festskrift til Trond Hans Ferner Kverno på 70-årsdagen, og utgitt på Cantando forlag. Gjengitt med tillatelse.
Kirkemusikktjenesten er først og fremst tjenesten med sangen. All musikk – all kunst står i hans tjeneste som har skapt oss og gitt oss disse gaver.(1)
På denne måten innleder Trond Hans Farner Kverno sitt dokument, eller kanskje helst sitt kampskrift, om kirkemusikken og kirkemusikktjenesten. Og om liturgien.
Et på mange måter banebrytende verk.
Sitatet fra Nehemja 12,8 der det slås fast at det var «… levittene: Josva, Binnui, Kadmiel, Sjerebja, Juda og Mattanja, som sammen med brødrene sine sto for takkesangen», synes gjennom det som skrives i dette skriftet, å ha blitt selve grunnlagstenkningen og utgangspunktet for en av Norges fremste komponister av kirkemusikk og en av våre mest markante lærere. Her tegnes det opp et helt program for hvordan han former sine ideer om hvor han vil og hva han vil undervise om dette.
«Det er ikke tilfredsstillende å gi estetiske eller funksjonelle begrunnelser for den kirkemusikalske tjeneste. Sangen stikker dypere enn som så.»(2)
Tankene om kirkemusikken som en del av diakonatet, der klangen har både liturgisk og kerygmatisk funksjon, har vært inspirasjonen og drivkraften både i komposisjon, undervisning og utøvelse. Dette var på mange måter selve det pedagogiske programmet, nemlig å få omgivelsene til å ta ideen. Å betrakte tingene på denne måten var radikalt. Det skapte irritasjon og begeistring. Det er fortsatt radikalt, og det har kostet ham mer krefter å stå for dette enn noen vet. Likevel har ideene på mange måter seiret: Når dette skrives, kan kantorene, levittene som forestår lovsangen, ikle seg kirkelig skrud med skråstola som embetstegn. Det klingende diakonat har vunnet fram. Trond er ikke lenger alene og sær. Det radikale har båret frukter, og dette er i seg selv verd et festskrift.
Uten dette bakteppet er det neppe mulig å forstå pedagogen Kverno.
Året er 1979. Mitt første face to face-møte med dette fargerike, kirkemusikktenkende mennesket, som jeg fram til da bare kjente som et navn fra noter, ikke minst fra Salmer 1973. Han som skrev mange satser som ikke ville blitt godtatt av min satslærelærer.
Jeg sto i kø på det mikroskopiske administrasjonskontoret til Norges musikkhøgskole i Nordahl Bruns gate 8 for å klage på at lite på timeplanen stemte, og at jeg ikke hadde fått klaverlærer. Førstedagsstudent. Jeg kjente ingen i køen. Den var lang.
Men et par personer lenger bak sto det en i blå rundsnippskjorte, med kors rundt halsen og pipe i hånden.
Han var nysgjerrig på studentene i køen. Det var ikke tilfellet med de andre som sto der og åpenbart var lærere. Latteren runget stadig vekk, og han holdt seg ikke på plassen sin i rekka.
Han skulte bort på mitt ark og så koden for kirkemusikk. Ansiktet sprakk opp i et fantastisk smil:
«Nei, men der har vi jo en levitt! Rotet på timeplanen er lite i forhold til hva du kommer til å møte om du vil drive med kunst i kirken. Men vi er her for å gi deg de våpnene du trenger. Stå på gutten min. Halleluja!»
De andre studentene lo. Ikke lærerne. Trond satte fyr i pipa som han hadde i hånden.
Jeg var bergtatt. Her var det noe som tiltalte meg: Jeg skjønte at her kunne jeg hente det jeg ville. Det kom til å bli opp til meg.
Jeg forsto at her kunne jeg velge og vrake, ta imot og forkaste.
At han også hadde møtt en av sine beste venner i livet, visste ikke 19-åringen da. Men han må ha ant det.

I ettertid står det mer og mer tydelig at han i sin egen bevissthet kun underviste i ett: kirkens musikk forstått som praktiskteologisk disiplin nødvendig for at klangen skal male Kristus som ikon for menighetens øyne

Å kaste statens penger rett ut av vinduet
Det er lenge siden første del av 1980-tallet. På mange måter er det en fjern tid, og samtidig så nær.
«Dette mennesket Kverno», som ofte var den betegnelsen vi brukte på læreren, underviste i en lang rekke svært ulike fag. I ettertid står det mer og mer tydelig at han i sin egen bevissthet kun underviste i ett: kirkens musikk forstått som praktiskteologisk disiplin nødvendig for at klangen skal male Kristus som ikon for menighetens øyne:
Den mystiske klangen. Det uklare. Det synlige og usynlige.
Om det var satslære, bibelfag, kirkelig bruksmusikk, liturgisk spill eller improvisasjon: Det var ett fag i måten han tenkte på. Ett udelelig fag.
Innsteget var det samme. Og visjonen.
«Så gikk prestene ut av helligdommen. For alle prestene som var der, hadde helliget seg, uansett hvilken avdeling de hørte til, og alle levittsangerne, både Asaf, Heman og Jedutun med sønner og brødre sto der på østsiden av alteret, kledd i lin, med symbaler, harper og lyrer, og sammen med dem hundre og tjue prester som blåste i trompeter. På samme tid stemte trompetblåserne og sangerne unisont i for å takke og love Herren til lyden av trompeter, symbaler og andre musikkinstrumenter. De lovet Herren: ”For han er god, evig varer hans miskunn» . Da ble tempelet, Herrens hus, fylt av en sky. Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte Guds hus.
Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i en mørk sky.(3)
Tilnærmingen til dette store faget var på mange måter smerten og kampen. Vi er i tiden for skapelsen av kirkespillet Jeremia:
«Før oss tilbake til jordens skjønnhet, gi oss vår barndom hos deg tilbake, gi oss fremtid, gi oss lys, gi oss håp.»(4)
Komponisten og læreren er ett menneske:
«Uroen i skapelsesprosessen ble også vår. Vi fikk se inn i kreativitetens røkelsesfylte rom: Det dreide seg om å la Han som er lik en menneskesønn, klinge. Noe annet pedagogisk program hadde han ikke. Men han hadde kunnskapen. Den var en del av ham. Han var kirkemusikk, og det var tydelig at faget ikke var innlært. Naturtalentet var åpenbart.»
Norges musikkhøgskole, med base i Nordahl Bruns gate 8, var en merkelig skole hva lokaler angår. Kverno-uttalelsen om at man først finner ut hvor undervisningsrommet er når timen egentlig er over, er ikke det dummeste som er sagt om tilstanden. For Trond sin del gjennomskuet vi imidlertid fort at det av og til nok også var andre grunner til at klassen ikke ble funnet.
Tidlig morgenundervisning var nytteløst og unødvendig.
Selv åpenbarte han sin genuine selvinnsikt ved ganske enkelt å slå fast at «å be meg undervise før kl.10.00 er å kaste statens penger rett ut av vinduet».
Den store levitten har knapt heller deltatt i noen morgensang. Men han vet at den finnes. Han har lest om den i bøker. Og han har fortalt om den til sine studenter.
Det kan være at staten tapte noen kroner.
Ukens verste besvarelse – comes miserabilis
Sjung, min sjel, og la deg høre,
glem dog ei andektig gråt.
Sjung, la Jesu ånd deg røre,
sjung om eplet Adam åt.
Sjung så om det Jesus led,
om hans kors, hans blod og sved.
Sjung og tro så skal du stige
sjungende til himmerike.
Dette verset av Thomas Kingo er brukt som motto i motettsamlingen. «Du åpner døren» fra 1978. (5)
I det store kirkemusikkfaget vi møtte, var hymnediktningen en svært sentral del. Enten det var Romanos Melodos, Kingo, Brorson, Landstad, Ellingsen eller Skeie var komponisten og læreren henført av en tradisjon han hele tiden følte grodde opp av jorden: Hans svar på spørsmålet ”Adam, hvor er du?” var å skape, dyrke, lovsynge, be og klage, samtidiggjøre og å spre kunnskapen videre.
Visjonen om at enhver kirkemusiker er en degn (les: sanger i diakonatet), en evangeliets skald, en sangmester, må føre til at det stadig må skapes nytt for sakens skyld: Musikken ligger der for den som vil ta den i bruk. Den er der, og da er kirkemusikerens kall at man ikke kan holde seg unna; det går ikke. Det må skapes; det må hamres, det må lides og slites. Skråstolaen er et synlig tegn på dette åket: Kunsten fødes av evangeliet, av inkarnasjonen.

Kirkelig bruksmusikk var en fest. Det skulle skrives motetter og fuger, hymner, forspill og satser. Pedagogisk program: neppe.

Kirkelig bruksmusikk var en fest. Det skulle skrives motetter og fuger, hymner, forspill og satser. Pedagogisk program: neppe.
At læreren på tidlig 80-tall ble tatt opp i Frimurerordenen og var blitt tydelig inspirert, var merkbart i undervisningen. Det ble innført ritualer der vi ble innviet som f.eks. fugens mester og mere til: Knelende ned i vannbad, mens én utførte sitt bicinium som en del av orgelimprovisasjonsfaget, forsto vi at vi var i nærheten av det kultiske uttrykk som vi trengte å utvikle!
Det har knapt vårt holdt morsommere undervisning i kristenheten.
Men vi lærte et håndverk som for min egen del har vært fantastisk i det videre arbeid som kirkemusiker.
Det var ingen satslærelærer vi hadde. Vi hadde en komponist på Grieg-nivå. En som kunne måle seg med hva som helst av det beste som finnes. En komponist som var tydelig på hva som var bra og ikke bra, og som stimulerte til arbeid. Det var en bestemt vennlighet som var imponerende.
Det var en unik og svært spesiell undervisning. Den utløste mer enn det som var fagets intensjon. Og det satte spor.
Når Trond underviste i kontrapunkt etter Bach-stilen, var det som om han fant opp stilen der og da. Følelsen av at vi kikket på en gammel museal gjenstand fra en bok, fantes ikke.
I det hele var læreren ikke særlig opptatt av stilarter, men av god musikk. Det var kunsten han var ute etter. Og fant han ikke spor av den, kunne kommentaren være tydelig.
For egen del husker jeg godt endeliktet til motetten i 12-tonestil over teksten «Likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen…»:
«Slangen bør slett ikke opphøyes, men legges i en skuff», og i det samme hengte den daværende førsteammanuensisen den berømte medaljen om min hals: Inskripsjonen var:
Ukens verste besvarelse. Og på reversen: Comes miserabilis
I årene etterpå, fram til denne dag, sender jeg alltid mine komposisjoner til nå professor emeritus: Jeg får alltid en årlig kommentar, men det er sjelden det medfølger medaljer.
Parallelle kvinter, tjærelukt, røkelse og orgel
Å det er vent i Neslandskyrkja,
vor Herre held disk og duk.
kver den einaste heilag dag det i hug.
hjölp den som er gamal. (6)
Messefeiringen der brødet brytes og vinen skjenkes, er selve kjernen i komponistens skapende prosess. Når kalk og disk løftes etter at klangen av det store Sanctus har gått over i den store nattverdbønnen. Da er Ordet blitt klang.
Hele tiden fornemmer vi Tronds skapende tenkning forankret her i brødet og vinen. Da synger komponisten Herrens virkelige nærvær i de dyrebare elementer. Dette synges til Hans ihukommelse.
Ingen kjenner Trond som ikke har opplevd ham over folketonens mysterium. Veien til tårene er kort når han stadig tas av «Draumkvedet» eller «Jesus Kristus er opfaren». Liturgiens dunkende puls.
En satslæretime på Norsk Folkemuseum på Bygdø ble til en hel dag i undring over melodiene, med hver vår noteblokk i hånden. Vi var en heldig gruppe ungdommer. Vi satt i et miljø der røkelsen var det eneste som manglet.

Heldig er den som møter en kreativ lærer uten for mye struktur. Eller tider helt uten struktur.

Her, i tjærelukt fra stavkirken og andre hus, fikk vi en undervisning i tonalitet og sats som søkte å hente tilbake folketonens tapte underliggende harmonier som det er få forunt å oppleve. Det handlet om mer enn det tradisjonelle med å finne de parallelle kvintene for å unngå dem. Vi lekte oss med det forbudte, lærte det tradisjonelle for å bruke alt som samtidsmusikk i messen. Vi ble stilt krav til, og vi lærte. Heldig er den som møter en kreativ lærer uten for mye struktur. Eller tider helt uten struktur. Det dukket opp få lærebøker. Vi hadde liturgien, hymnene, mestrenes verker, Lindemans samlinger og Den hellige skrift.
Vi hadde en lærer som lette, og i ettertid ser jeg at temaet for mye av det vi gjorde på Folkemuseet og i klasserommet, var det samme som Grieg allerede hadde uttrykt nesten 90 år tidligere:
«… Men at mange av våre eldste folketoner er skapt med basis i gamle kirkesanger, synes meg utvilsomt…» Harmonienes rike har alltid vært min drømmeverden, og forholdet mellom min egen harmoniske følemåte og den norske folketonen har vært meg et mysterium. Jeg har oppdaget at våre folkemelodiers dunkle dybde skyldes deres rikdom på uante harmoniske muligheter. (7)
Læreren tenkte alltid vokalt. Derfor var også orgelet en vokal størrelse for Trond.
Han var en skattet underviser i liturgisk spill og i improvisasjon. Alltid skulle orgelet synge.
Hans teologiske tenkning rundt instrumenter er interessant. Særlig husker jeg hans reaksjoner etter en fantastisk forelesning av metropolitt Johannes i Helsingfors under en studietur. Temaet hadde vårt: «Hvorfor vi ikke bruker instrumenter i liturgien». Trond var svært begeistret for alt som ble sagt. Og enig. Men likevel svært uenig i konklusjonen.

Likesom røkelsen er de hellige bønner, slik er også instrumentalmusikken i liturgien en ikon av den samlede kirkes tilbedelse i himmelen og på jorden.

«Hos oss spiller orgel og instrumentalmusikken samme rolle som ikonostasen og røkelsen gjør i østkirken. Likesom de hellige bilder i øst er et vindu mot en annen dimensjon, mot Guds elskede Sønns rike, slik er orglet i vår sammenheng også transparent for denne andre virkelighet «som intet øre hørte, og som intet øye så.» Likesom røkelsen er de hellige bønner, slik er også instrumentalmusikken i liturgien en ikon av den samlede kirkes tilbedelse i himmelen og på jorden. Instrumentalmusikken er dessuten ikke konfesjonell, og dermed i beste forstand ekumenisk. Tjenesten ved orglet tilsvarer tjenesten med røkelsen, samsvarer med litaniene foran billedveggen.» (8)
Det liturgiske spillet må være et av Tronds yndlingsfelt, eller kanskje heller: en vesentlig og sentral del av det vi har omtalt som det «store kirkemusikkfaget». Strenge krav ble stilt til utførelsen. Avstand mellom vers, registrering, forspillets utforming, ulike satsteknikker med cantus firmus både her og der ble alltid svært kritisk kommentert.
Trond ble av mange beskyldt for liturgisk å ha «den engelske syken», og mange av oss takker ham for det. Sammen med Terje Kvam, parhesten i NMH-miljøet i denne tiden, førte han noe av det bankende hjertet tilbake til liturgien. Ikke minst hadde dette skjedd gjennom Salmer 1973. Vår på mange måter ganske ensidig tyskpåvirkede tradisjon ble tilført berikende nye impulser, Trond og Terje må nevnes sammen både fordi de hadde en så sterk entusiasme for å skape kirkemusikere, og fordi de var så ærlige og åpne at deres diskusjoner, der de til tider var svært uenige, nærmest ble fruktbare forelesninger for oss som fikk høre på.
Hva disse to enerne sammen og hver for seg har betydd for oss som kom i berøring med dem, kan ikke overvurderes.
Men det var altså det liturgiske spillet. At mange kirkemusikere sitter rundt omkring i kongeriket og har ikke lært seg å transponere ned, men bare opp, har sin årsak i at Trond ikke hadde samvittighet til å lære bort nedtransponeringens hemmelighet. Og her var den faktisk ofte svært så fleksible Kverno så sta som bare han kan være: Man kompromisser ikke på dette. «Påskemorgen slukker sorgen» kan gjerne gå i A-Dur. I hvert fall på påskedagen. Det er bare å prøve, sa Trond mens røyken stadig steg fra pipen.
Fra Notre Dame de Paris til Jórsalborg
22. april 1983 vandret Trond og en gruppe studenter inn i Notre Dame i Paris. At vi dermed ble deltagere i en messe til minne om folkemordet på armenerne i 1915, var vi ganske uforberedte på. Den armenske kirkesangen var enormt sterk. Den orientalske sangen, stigende mot hvelvingen i en av Vestens store kirker, gjorde inntrykk.
Komponisten med klisterhjerne, absolutt gehør og sansen for klang virket helt satt ut. Etterpå var han hvileløs og på leting etter å notere, men det kunne egentlig ikke noteres. Her var en tonalitet som ikke passet Vestens noteark.
Her hadde han funnet sårheten i folketonene og lukten fra stavkirken på en ny måte og i en ny utgave. Men det var den samme kirken og den samme klangen. Den universelle.

Selv ved gitte anledninger når ikke engang Salomo i all sin prakt kan ha vært kledd som Trond, og biskoper fikk hakeslepp, fikk jeg impulser å ta med noe videre.

Et vennskap bygges gjerne over tid. Slik var det med mitt forhold til Trond. Han hadde et syn på kirkemusikktjenesten og liturgien som jeg tror jeg hadde drømt om som barn uten å kunne sette ord på det. På mange måter skjønte jeg gjennom Trond hva jeg hadde lett etter. Allerede i køen for å klage på timeplanen i 1979 skjønte jeg litt. Senere skjønte jeg mer.
Og i Paris skjønte jeg at Tronds ideer om kulturdiakonatet var reell: Kirkemusikken har også karitative dimensjoner, den trøster og leger, den klager, skriker og roper.
Selv ved gitte anledninger når ikke engang Salomo i all sin prakt kan ha vært kledd som Trond, og biskoper fikk hakeslepp, fikk jeg impulser å ta med noe videre. Også hellig skrud er en del av kirkemusikkens uttrykk.
Etter hvert var det mennesket Trond som kom til å bety mer og mer: en radikal person, en med omsorg for alt svakt, en som kjempet, en som ikke alltid gjorde det så enkelt for seg selv, en som alltid tok spørsmål på alvor. En som likte debatt og strid. Som egentlig liker å fighte.
Geografisk avstand gjør at vi ikke møtes så altfor ofte. Men samtalene minst hver uke er verdifulle utvekslinger av surt og søtt. Tronds genuine interesse for min arbeidshverdag er fantastisk, og jeg er stadig slått av hvordan han bruker krefter og skaperkraft på et kirkesamfunn som etter hvert ble for trangt for ham.
I 1987 måtte vi igjen armensk liturgi og mere til i Jerusalem. For mange av oss måtte vårt syn på kirke og kirkemusikk justeres kraftig. Vi er enige om at det på en måte er et før og et ett er Jerusalem. Forhåpentligvis ble vi mer vidsynte, mer åpne og økumene enn før. Kirken er mer enn det vi ser her på berget. Men uansett løftes det en kalk og en disk mens lovsangen stiger.
Vennen Trond og læreren Trond er én person. Hvilken del som har gitt meg mest, er vanskelig å si. Disse to naturene hans kan uansett ikke skilles, og så er det bare å takke for at han finnes og at vi gjennom ham har sett en kirkemusikalsk fornyelse som ville vært umulig uten.
Kirken har svært mye å takke ham for. Svært mye.
Jørn Fevang er kantor i Bragernes kirke.
1) Kverno, Trond: ”…og levittene foresto lovsangen”. Om kirkemusikeren og kirkens embeder. Norges musikkhøgskole, Oslo 1986.
2) Kverno 1986.
3) 2. Krønikebok 5, 11–14 + 6, 1.
4) ”Jeremia – et kirkespill”. Eivind Skeie og Trond Kverno. Verbum 1984, s. 46 f.
5) ”Du åpner døren”. Norsk Musikkforlag, Oslo 1978, forord.
6) Dikt av M.B. Landstad sitert etter Knut Nystedt: ”Neslandskyrkja”. Harald Lyche og co., Drammen 1982. Vers 3.
7) Edvard Grieg, Brev i utvalg. Aschehoug, Oslo 1998, s. 10, brev til Henry Th eophilus Finck 17. juli 1899.
8) Kverno 1986, s. 34.