Jonas Alaska (Foto: Erik Valebrokk)

Jenter og sånn

Jonas Alaska er i ferd med å slippe sin mest overraskende plate til nå i en ti år lang karriere. «Girl» er et stykke moderne popmusikk om gutter og jenter, og noe helt annet enn alt han har gjort før.

Kalender

– Jeg er mer inspirert av damevokal og tar mye mer i, sier Jonas Alaska, født Jonas Aslaksen for 33 år siden, om hvordan han som sanger har angrepet de ti sangene på Girl. Disse er skrevet med artister som Astrid S og Dagny i tankene, og var opprinnelig et forsøk på å etablere en ny dagjobb. Det strandet på at han syntes sangene var så fine at han heller ville spille dem inn selv.

Fra han debuterte i 2011 har det vært mye Jonas Alaska i monitor. Det selvtitulerte førstealbumet er blitt fulgt opp av ytterligere fire album, og Girl er det sjette i rekken. I tillegg har han rukket å gi ut en konsertplate, samt en plate med Hollywood, samarbeidsprosjektet han har med forloveden Billie Van og bestevennen Mikhael Paskalev.

Jeg liker meg bedre i studio.

Etter fjorårets plate Roof Came Down var han i ferd med å gå lei av hele sirkuset, men fikk en lys idé da han hørte Billie Eilish. Noe i låtskrivingen hennes fanget oppmerksomheten, og inspirert av hennes sanger satte han seg fore å gjøre noe nytt, å skrive for andre artister. Slik gikk det altså ikke med sangene som trillet ut av ham, men seriøst: Var han virkelig så lei av seg selv?
– Å ja, det er ofte den følelsen som kommer når jeg har sluppet et album. Det er en del av syklusen, føler jeg. Jeg legger selvfølgelig veldig mye i et album, og da har jeg et fokuspunkt som er selve albumet. Jeg jobber mot det og har store forhåpninger. Når jeg er ferdig og slipper det, føler jeg meg alltid litt tom. Det som ofte kommer da er at du skal ut og spille det live, og det er ikke noe jeg er så veldig glad i. Jeg er riktignok blitt mer glad i det, men jeg har inntrykk av at veldig mange andre synes det er det gøyeste av alt, at de gleder seg til å komme ut og treffe publikum. Jeg liker meg bedre i studio. Jeg tror favorittdelen min av hele syklusen er når jeg begynner å se omrisset av et album, når jeg ser at jeg har en del låter som blir til noe mer. Det elsker jeg. Jeg er blitt mer og mer opptatt av kvantitet over kvalitet, jeg lager mye.

Jonas Alaska på Øyafestivalen i 2017, der han spilte i bandet til Mikhael Paskalev. (Foto: Erik Valebrokk)

– Jeg får høre at jeg er produktiv, men det er litt rart, for det føles ikke sånn. Men jeg vil ha den hyppigheten. Låter «visner» ganske fort for meg, så det gjelder å spille dem inn når jeg har trua på dem og få dem ut før jeg er lei dem. For meg er det en grense der et sted. Hvis det er gått et år så begynner interessen å dabbe av.

Jeg er en bedre pappa, et bedre medmenneske når jeg er kreativ, men det er ikke så ofte jeg er der.

– Det må jo være en ganske stor frustrasjon?
– Ja, det er for så vidt det. Jeg synes jo det er en dritvanskelig jobb. Det er det letteste i hele verden når jeg er inspirert og skriver mye. Det er som en drøm, og da er jeg en mye bedre person også. Jeg er en bedre pappa, et bedre medmenneske når jeg er kreativ, men det er ikke så ofte jeg er der.

– Så du er en slask store deler av tiden?
– Ja, men jeg kan jo ikke være en slask når jeg er småbarnspappa, så jeg må ta meg sammen. Jeg tenker jo på musikk og er på jakt etter låter hele tiden. Jeg tror det var annerledes for ti år siden, da jeg gikk på skole og bare skulle jobbe med musikk og hadde helt andre ambisjoner. Jeg tenkte mye større og hadde mye mer trua, kanskje. Nå er det mer at det er blitt en jobb. Det er jo bra at jeg kan leve av det, men det er også dritskummelt at jeg er avhengig av å være kreativ.

Om ikke annet er ikke Jonas Alaska alene om å ha ansvar. Sammen med sin forlovede, artisten og låtskriveren Billie Van (hvis egentlige navn er Merete Pascual), har han en sønn på to og et halvt år og en nyfødt datter. Sammen med Mikhael Paskalev utgjør de det trehodete trollet som kaller seg Hollywood på én felles plate, 2019-utgivelsen Close To You, som også driver plateselskapet Braveheart Records sammen, og er å finne på hverandres soloplater og mer enn gjerne hjelper hverandre på scenen også.

Jonas Alaska, Billie Van og Mikhael Paskalev er Hollywood. (Foto: Joe Wills)

Trioen møttes på musikklinjen på LIPA (Liverpool Institute for Performing Arts), skolen Paul McCartney stiftet i hjembyen i 1996.
– Vi gikk i klasse sammen. Jeg husker Mikhael satt og holdt på med en låt på et lite rom, og jeg kom inn og hørte på. Jeg syntes det var ordentlig bra, og jeg tror han ble veldig glad for det. Billie og Mikhael var venner og bodde på samme campus, og litt senere kom de luskende bort til meg i kantinekøen og spurte om vi skulle starte band. Det er veldig nusselig å tenke på, minnes Jonas.

– Det ville jeg absolutt, men jeg slutta i bandet etter et år. Det var et ganske bra band på den lille skalaen. Vi ble ganske populære på skolen og fikk spille en del rundt i byen. Det var litt buzz eller i hvert fall mer buzz enn jeg hadde hatt før, så det var litt brutalt at jeg slutta. Men det var noe jeg følte jeg måtte gjøre. Jeg ville lage musikk aleine. Det gikk bra, så ble det sånn at vi begynte å jobbe i hverandres prosjekter.

Vi er veldig nærme, det er veldig fint.

Jonas forteller hvordan han og Mikhael hadde et sunt konkurranseforhold og trigget hverandre. Hadde den ene laget noe fint, skulle den andre toppe det. Men hva med Billie?
– Hun var ikke så mye med på den tingen der, tror jeg. Hun er en litt annen type låtskriver, men jeg og Mikhael er hennes største fans. Vi skjønner bare ikke helt hvordan de låtene hennes kommer frem. De åra der på LIPA var vi bestevenner og kjærester og sånn og så var det litt konkurranse i låtskrivinga.

– Så bare holdt dere sammen? Det ble dere?
– Ja, det ble det. Vi er veldig nærme, det er veldig fint.

Både Mikhael og Billie bidrar på Jonas’ nye album Girl, men den mest sentrale samarbeidspartneren denne gangen er produsenten Eivind Helgerød, som er kjent for å ha jobbet med Astrid S, Cezinando, Emilie Nicolas og andre artister som befinner seg et godt stykke fra hva Jonas Alaska «egentlig» driver med.
– Jeg hadde møtt ham noen ganger, for fem-seks år siden, og likte ham godt. Jeg hadde tidligere tenkt han ville være bra for Billie, men en kveld bare slo det meg at han hadde vært kul å jobbe med og ringte ham. Han lurte på hvorfor jeg spurte ham, og det hadde jeg ikke noe klart svar på. Jeg er veldig fan av den Cezinando-plata han har vært med og jobbet på, Et godt stup i et grunt vann, så jeg tror nok at han lå i underbevisstheten. Det ble til at vi tok et møte for å snakke litt om det, og da han skjønte prosjektet ble han veldig gira.

Jonas Alaska har tatt opp kunstmalingen igjen, etter mange års pause. I mange år var han oppsatt på at det var billedkunstner han skulle bli, forteller han til Ballade. (Foto: Erik Valebrokk)

Jonas skrev sangene på Girl med blant annet Astrid S og Dagny i tankene, og på sangen «You’re Not Fooling Anyone» er Dagny med som duettpartner. Årsaken til akkurat det var at Dagny allerede jobbet med vennen Mikhael.
– Det er et viktig poeng her, at Mikhael skriver og produserer for andre, og jeg tenkte at det høres digg ut. De skulle jobbe sammen, og han spurte om jeg ville være med. Da ble det til at vi jobbet med den låta. Vi håpet lenge at den skulle bli med på plata hennes, men så ble den ikke det. Da var jeg i gang med å tenke på at jeg skulle lage et eget album, så da ble hun ble med der i stedet. Jeg var jo også veldig inspirert av debutalbumet til Billie Eilish. Ikke at jeg skulle pitche en låt til henne, men det trigga prosjektet. Det var det første kule jeg hadde hørt på lang tid. Jeg synes hun har veldig bra tekster, sånn rent teknisk, som er noe jeg liker. Det er ikke noe jukseri der, det er veldig bra skrevet. Og det var noe helt annet enn det jeg hadde trodd, så jeg ble veldig gira da jeg hørte den plata.

Apropos tekstene: Sangene på Girl, som «You Can Do To Me», «Light Switch», «Minute», «You Don’t Know How To Dance» og flere, handler om dansing og drikking og sjekking og høres ikke nødvendigvis ut som de er skrevet av en familiemann og småbarnspappa.

– Nei, og det er fordi jeg skrev alle låtene veldig kjapt som skisser. Jeg ville inn i det gamet som låtskriver for disse artistene som har lyst til å dra ut og spille live. Jeg var blitt pappa og tenkte at det hadde vært en deilig jobb å bare skrive. Det er noe jeg aldri hadde prøvd før, så jeg så nesten på det som en skoleoppgave. Det liker jeg. Jeg liker alltid tanken på å sette meg sjøl i en sånn underdogsituasjon der jeg tenker at jeg skal vise folk hva jeg kan, hvis du skjønner? Det ble jeg ganske gira på, og det ble veldig befriende for meg å bare male med store strøk. Og igjen, kvantitet foran kvalitet. Jeg skulle bare lage masse. Jeg skrev lister over hvor mye jeg hadde skrevet den uka og den uka, et sånt dustete opplegg. Det ble kanskje 20 låter, og jeg tror vi hadde 14 som vi jobba mer med i studio. Tanken var jo at jeg skulle gi dem vekk, men plutselig så jeg muligheten til å lage et helt kokko album, sier han.

Det er noe jeg har hatt lyst til lenge, at noen bare skulle si til meg hva jeg skal lage, og så skal jeg gjøre det.

Jonas Alaska har ikke vært fremmed for å skrive fengende popmelodier tidligere heller, men låtene på Girl er muligens mer hook- og groovebasert, mindre singer/songwriter-aktig.

– Ikke sant? Jeg har skrevet en del av låtene på gitar, men da har jeg mjuta på en basstreng og tenkt inni hodet mitt at det er en synthbass. En annen ting er at det var så deilig å skrive tekster som ikke var så precious, på en måte. På tidligere plater har jeg egentlig skjønt at her skulle vi bare gått rett til refrenget, men så har jeg ikke kunnet gjøre det fordi det har vært så viktig at jeg får sagt alt jeg skal si der og der og sånne dustete ting. Mens her var det veldig lett for meg å si «vekk med det og det» og gå rett inn i refrenget.

– Du kutta dogmene?
– Ja, veldig. Jeg hørte også på Ed Sheeran for å finne ut hva som er greia der. Han begynner med slutten på et refreng som en liten intro, og så vers, pre-chorus, refreng, den type oppsett på nesten hver eneste låt. Jeg forholdt meg til det som en skoleoppgave. Det er noe jeg har hatt lyst til lenge, at noen bare skulle si til meg hva jeg skal lage, og så skal jeg gjøre det.

At man ikke er helt fornøyd er jo ofte en katalysator for den neste plata, sier Jonas Alaska. (Foto: Erik Valebrokk)

– Hvilke nye innsikter fikk du av å jobbe med Eivind Helgerød?
– Jeg var veldig klar på at jeg skulle slippe ham helt fri, og det viste seg å være veldig smart. Han er en veldig musikalsk type, og jeg jobbet mye med å la ideene hans synke inn litt. Det var veldig digg å jobbe med ham i forhold til å tracke vokal. Tidligere har jeg ofte gjort det i ett take fordi det var sånn de gjorde det på 60-tallet liksom, men her måtte jeg gå mye grundigere til verks. Vi var veldig enig i hva som var bra og hva som var dårlig.

– Er du egentlig litt lat?
– Jeg vil nok heller si jeg er rastløs. Jeg er ikke lat. Jeg blir veldig gira, men da skal det skje her og nå.

– Ble du litt mer disiplinert av å jobbe med denne platen?
– Ikke så veldig, he-he. Jeg kommer til et punkt hvor jeg synes det er fint nok. Med små unger hjemme føler jeg ofte at jeg har dårlig tid. Når jeg hører på dette nå, tenker jeg at jeg gjerne skulle tatt meg litt bedre tid, men sånn vil det uansett alltid være. At man ikke er helt fornøyd er jo ofte en katalysator for den neste plata.

Nå er jeg nede i bånn igjen.

Nå som Girl er utgivelsesmoden er fremtiden igjen uviss for Jonas. Det mest konkrete er at han til uka skal ut på turné sammen med Thom Hell. Han vet ikke hvordan konsertene blir lagt opp, men de to artistene deler band; Thomas Aslaksen (som er storebroren til Jonas), Even Ormestad, Kjetil Grande og Ronny Yttrehus.
– Det er en kul gjeng, bekrefter han.

– Men holder du på plan B med å skrive for andre, eller har du andre personlige prosjekter på gang?
– Nei, etter turneen vet jeg ikke helt. Nå er jeg nede i bånn igjen, medgir han.

Det er neppe noe som heter at om alt annet skulle svikte så har man alltids kunsten, men for Jonas’ vedkommende er det ikke helt på jordet. Ballade møter ham hos Oslo Prosjektrom, et kunstnerisk fellesareal der han leier et beskjedent atelier. Jonas Alaska har tatt opp kunstmalingen, må vite, etter mange års pause.

– Jeg begynte på kulturskolen i Åmli da jeg var 9-10 år gammel. Jeg hadde alltid vært veldig glad i å tegne, og der hadde jeg en veldig bra kunstlærer som heter Karin, som for øvrig fora meg med masse bra musikk. Jeg var egentlig veldig oppsatt på at det var kunstner jeg skulle bli, så jeg gikk på tegning, form og farge i tre år og så på folkehøyskole på Trøndertun oppe i Melhus. Jeg skulle gå kunstlinje, men da hadde jeg oppdaget Dylan og søkte meg inn på Trøndertun fordi jeg visste det var bra musikklinje der. Det ble LIPA etter det, så jeg har ikke malt på lang tid.

Måten Knausgård beskriver et bilde av Turner på ga Jonas Alaska lyst til å prøve å male landskap. – Så det har blitt min hang-up, og det er dødsvanskelig, det er helt sinnssykt vanskelig. (Foto: Erik Valebrokk)

– Jeg har lenge hatt lyst til å ta det opp igjen, men da trenger man jo en plass å holde på. Jeg hadde en liten runde i 2017. Da sto jeg nede i kjelleren hjemme og malte noen bilder, og så begynte jeg igjen nå nylig. Alle bildene her er helt nye, fra august og fremover. Men det er litt vanskelig å vite hva jeg skal gjøre. Akkurat nå synes jeg det her er det gøyeste. Jeg har egentlig alltid vært en fyr som bare har tegnet og malt ansikter og sånn, men så leste jeg Knausgård som er så vanvittig bra på å beskrive kunstverk i bøkene sine. Han skrev om et eller annet landskapsbilde av Turner, og måten han gjorde det på ga meg lyst til å prøve å male landskap. Så det har blitt min hang-up, og det er dødsvanskelig, det er helt sinnssykt vanskelig.

– Lyset i Turner-bildene er jo helt spesielt. Kan du noe om det?
– Nei, ingenting. Jeg kan ingenting om det, og han malte med olje som jeg ikke får til. Jeg har prøvd, og jeg skjønner det ikke. Og igjen så blir jeg veldig rastløs. Jeg maler et bilde på en dag, men hvis man skal male grundig, et ordentlig bra Turner-inspirert bilde, så må man jo holde på i ukevis, eller månedsvis, mens jeg blir litt lei og tenker at «Ja, dette ble litt mer Munch-aktig». Altså Munch-aktig, det er jo på ingen måte en Munch.

– Hvilke likhetstrekk ser du mellom låtskriving og kunstmaling?
– Iallfall den gleden som ligger i å skape noe. Det trigger den samme spoten i hjernen min. Det er den skaperprosessen som gjør jobben verdt å gjøre.

– Og når du er ferdig med noe kommer tomhetsfølelsen?
– Ja, det er en ganske skremmende følelse. Da står jeg på bar bakke og vet ikke hva jeg skal gjøre, og jeg kan ikke noe annet heller. Og jeg er livredd for ansvar. Jeg kan ikke ha en jobb med ansvar for andre, så det er ganske skremmende, med to unger og sånn.

Besteforeldrene og foreldrene til Jonas Alaska synes han maler «dritbra» bilder, forteller sangdikteren, komponisten og musikeren Jonas Alaska. Kanskje får vi se bildene hans på utstilling etter hvert. (Foto: Erik Valebrokk)

– Det er mye mat for en psykolog her?
– Absolutt, men jeg må jo bare lære meg til at det er sånt som skjer hver gang.

Det lille atelieret er fullt av bilder som for undertegnedes noe utrente kunstøyne ser veldig fine ut. Det er noen landskapsbilder, spesielt fra Åmli der kunstneren og musikeren vokste opp, og dessuten et utvalg bybilder. Han betrakter flere av dem og forteller hva han er fornøyd med og hva han ikke er fornøyd med, hvordan han kan endre noen av bildene til det bedre eller hvordan han bare vil male helt over andre som han ikke liker i det hele tatt. Men har han tanker om noen utstilling eller om å melde på noen bilder til en utstilling?
– Jeg blir fort sånn at når jeg har laget noe så vil jeg vise det fram. Det hadde vært gøy å stille ut, men så er jeg litt redd for å gjøre det også. Kanskje jeg ødelegger litt for meg sjøl hvis jeg skal få det ut til vurdering og ikke bare sende det til besteforeldrene mine og mamma og pappa? De synes jo det er dritbra selvfølgelig, ha-ha. Men jeg jobber litt med det i hodet at jeg skal prøve å få til en liten utstilling, avslutter Jonas Alaska.

– Jeg maler et bilde på en dag, men hvis man skal male grundig, et ordentlig bra Turner-inspirert bilde, så må man jo holde på i ukevis, eller månedsvis, mens jeg blir litt lei og tenker at «Ja, dette ble litt mer Munch-aktig». Altså Munch-aktig, det er jo på ingen måte en Munch. (Foto: Erik Valebrokk)

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Stillinger

Produksjon og plansjef

Carte Blanche

Kulturskolelærer, fiolin

Drammen kulturskole

Kulturskolelærer, klarinett

Drammen kulturskole

Organist

Kvinesdal kirkelige fellesråd

Akkompagnatør ved Unge Talenter

Barratt Due musikkinstitutt

Direktør

Teater Ibsen

Produsent

Oslo Circles

Markeds- og kommunikasjonsansvarlig

Stiftelsen Oslo Jazzfestival

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev