Kulturrådet og konsertarrangører: Mangfold i norsk musikkliv må bli bedre (del 1)

Red.mrk.: Dette er første del av en lengre artikkel om Kulturrådets rapport om det treårige prosjektet Inkluderende kulturliv i Norden, som ble publisert 22. april 2020. Neste og siste del inkluderer intervjuer med aktører i musikklivet, og publiseres på Ballade.no i morgen.

I slutten av april publiserte Kulturrådet en ny rapport om mangfold. Den oppsummerer det treårige prosjektet Inkluderende kulturliv i Norden, som har sett på rollen til musikkinstitusjoner og andre deler av kultursektoren i inkludering og integrering.

Rapporten kommer med en rekke funn, og har også forsøkt å finne løsninger for å gjøre sektoren mer relevant og tilgjengelig. Kulturrådets direktør, Kristin Danielsen, synes konklusjonene har vært vonde å ta innover seg.

– Hvordan kommer resultatene fra arbeidet og rapporten til å påvirke Kulturrådet, og alle utvalgene og rådene, i tiden fremover?
– Vi har fått veldig god innsikt i hvordan det står til med mangfold, deltakelse og representasjon i den nordiske kunst- og kultursektoren. Og det er jo ikke oppløftende, svarer hun.

I løpet av arbeidet fikk Kulturrådet ifølge Danielsen erfare at selve tittelen på prosjektet, Inkluderende kulturliv i Norden, er mer en visjon enn en beskrivelse av situasjonen.

– Noe av det vi har lært, er at vi må snu fra å gjøre ting tilgjengelig, og i større grad snakke om deltakelse. Og vi at må slutte å snakke om, og i mye større grad snakke med de som opplever at de ikke slipper til. For dem er det en god del av.

De som har våget å varsle, har opplevd å ikke få jobber etterpå.

Danielsen synes innsikten har vært viktig å få på plass, samtidig som den dessverre bekreftet en del av de mistankene Kulturrådet hadde. Om at det rett og slett ikke står så bra til med mangfoldigheten.

Krasjer med sektorens selvbilde
Rapporten peker også på hvilke barrierer som hindrer inkludering i dag, og hvordan disse kan brytes ned. Et av funnene er at mange kunstnere med minoritetsbakgrunn har møtt rasisme i kulturlivet, men vegrer seg for å melde fra.

– Å si fra om trakassering og maktmisbruk er vanskelig. Som dere påpeker i rapporten, kan det være like hardt i tilfellet rasisme som i #metoo-saker.
– Vi synes det er vondt å se. I prosjektet har vi etablert nettverket Critical Friends, som har vært veldig åpenhjertige og delt om sine personlige erfaringer. Nå skal vi være forsiktige med å si at det de har opplevd gjelder for alle, men det er jo likevel personlige vitnesbyrd som handler om at man har blitt sett på som vanskelig om man har sagt fra.

De som har våget å varsle, har opplevd å ikke få jobber etterpå, forteller hun.

– Når jeg sitter og representerer en maktstruktur, tenker jeg at vi må gjøre det vi kan for å sørge for at disse tingene ikke skjer. Det finnes rasisme i kultursektoren, det har vi nå sett. Og den er ikke nødvendigvis utspekulert, men handler om mangel på kunnskap om forskjellige kunst- og kulturuttrykk. Om å repetere vante mønstre. Det står i kontrast til den motivasjonen vi ser i feltet med å jobbe med mangfold, for i dialog med institusjonsledere og de som programmerer festivaler, opplever jeg jo en vilje til å gjøre en god jobb.

Rapporten beskriver disse problemene som skjulte mekanismer, og Danielsen forstår at det kan være et sårt tema.

– De fleste i kulturlivet oppfatter seg selv som en tolerant, antirasistisk sektor, og da er det klart det kan være vondt å lese at noen ser på den som nettopp ekskluderende eller rasistisk. Når rapporten beskylder sektoren for noe den virkelig ikke opplever at den er, så blir det vanskelig å snakke om.

Nå har heldigvis departementet ansvarliggjort Kulturrådet ved å legge et mål til vår drift.

Ansvarliggjøring og kunnskap
Mange musikere som selv har opplevd rasisme, vil ikke nødvendigvis ønske å uttale seg, heller ikke i en artikkel som den du leser i Ballade nå. Danielsen forteller at hun ser paralleller til da hun jobbet med kjønnsbalanse i musikksektoren.

– Veldig få kvinner hadde lyst til å fronte dette. Mange vil si at de bare har lyst til å være musiker, istedenfor å bli redusert til kvinnelig musiker. På samme måte har flere av våre Critical Friends tatt en risiko ved å være med i prosjektet: plutselig får de ikke lov til å bare være en kunstner, de må være en syrisk kunstner eller minoritetskunstner. Jeg skjønner at man kan vegre seg for å stå frem, for ikke alle ønsker å være aktivister.

– Rapporten sier at rasisme i kulturlivet må kartlegges bedre, og det er vel og bra. Men hva kan man konkret gjøre på sikt for å redusere mengden rasisme minoritetsmusikere opplever, og de vagere barrierene de møter?

– Jeg tror veldig på ansvarliggjøring og kunnskap. Nå har heldigvis departementet ansvarliggjort Kulturrådet ved å legge et mål til vår drift.

I tildelingsbrevet for 2020 satte Kulturdepartementet inn et nytt, overordnet strategisk mål for Kulturrådet: at de skal bidra til at kultursektoren oppleves som inkluderende, mangfoldig og representativ for befolkningen.

– Da må jeg levere på det. Da spør de meg i etatsstyringen om hvordan det går og hva vi har gjort for å få nå målene. Dette mener jeg er den eneste måten å løse saken på: Vi må ansvarliggjøres som virksomheter for å få det til. Det må inn i målene hos oss i Kulturrådet, og det må inn i målene til alle kulturinstitusjoner.

Danielsen mener at også alle tilskuddsmottakere som driver med offentlig støttet kultur må ansvarliggjøres. At de skal oppleves som mangfoldige og representative handler til syvende og sist om at kulturen skal være gjenkjennelig for hele befolkningen, slik hun ser det.

– Dette handler ikke om å skulle være snill og raus. Det handler om kvalitet, og det handler om at dersom vi skal ha et relevant kulturliv, så må vi ta i bruk hele talentbasen som finnes i landet. Og da må vi lete overalt, ikke bare på de vante plassene.

Viktig dialog
Silje Eikemo Sande ledet prosjektet hos Kulturrådet i tre år, fra dets spede begynnelse i mai 2017 til avslutningskonferansen «Nordic Dialogues» i desember 2019, og til den endelige rapporten ble levert i februar 2020.

– Hva synes du selv var de mest interessante funnene?
– Det er jo utrolig mye. Men nå i ettertid, som jeg har skrevet fra meg, tenker jeg det har vært interessant å observere hvor ulikt folk i insitusjonsfeltet og kunstnerne selv har både lest og definert utfordringene.

Inngangene er rett og slett ganske forskjellige, både utfordringene og hvor man står hen, mener Sande.

– Det vi i stor grad forsøkte var å få en forståelse av hva de faktiske utfordringene var, blant annet gjennom å etablere gruppen Critical Friends. Da vi snakket med de som hadde utfordringene, ble dialogen både veldig bra og ganske nyskapende.

Den ble også mer konfronterende enn hun hadde regnet med, forteller hun.

– Både fordi veldig mange gikk i forsvarsposisjon i stor grad, og fordi noen brukte prosjektet til å talesette ting veldig sterkt.

Sande hadde sin siste dag i Kulturrådet den 22. april, og begynte i Kulturtanken denne uken. I statsbudsjettet for 2020 fikk Kulturtanken ved Den kulturelle skolesekken fem millioner kroner til å etablere en søknadsbasert ordning for inkludering i kulturlivet.

– Er dette noe du skal jobbe med nå?
– Ja, jeg skal bidra til å utvikle ordningen, I tillegg til andre oppgaver. Det er fantastisk at Kulturtanken og Kulturrådet har fått oppdrag knyttet til mangfold gjennom statsbudsjettet, både med koordinatorrollen og midlene. Da vil det skje noe interessant i begge disse institusjonene som kan drive arbeidet fremover.

Kultursektoren er så finmasket av strukturer som du må kjenne for å få innpass, og nettverkene viser seg å være ganske lukkede.

Synlige minoriteter og nye nordboere
Kulturrådets rapport fastslår at man trenger bedre metoder for å måle representasjon og relevans, blant publikum og de på scenen.

– Prosjektet het Inkluderende kulturliv i Norden, men hvem var det som skulle inkluderes?
– Hovedoppdraget vårt var å fokusere på de synlige minoritetene, sier Danielsen.

– Da prosjektet ble igangsatt, var det midt under en omfattende flyktningstrøm, og da lurte man på i hvilken grad kultursektoren var en integreringsarena. Når man kommer til et nytt land, er det ikke alltid man kan språket, men musikken og kulturen kan være en møteplass.

– Men prosjektet viste eksempler på at det dessverre nesten er litt motsatt: kultursektoren er så finmasket av strukturer som du må kjenne for å få innpass, og nettverkene viser seg å være ganske lukkede. Når du kommer inn som helt ny, uten noe nettverk, er du ganske sjanseløs. Vi opplevde at sektoren var mer ekskluderende enn inkluderende, erkjenner Danielsen.

Hun peker igjen på repetisjon. Når man er på utkikk etter interessante, nye artister, ser vi en tendens til at de som skal programmere eller velge ut ofte drar på de samme showcase-festivalene. Eller snakker igjen med den samme bookeren man kjenner.

– Jeg pleier alltid å si at når man skal endre systemiske forskjeller, så handler det ikke om konspirasjon. Det handler om at vi gjentar ting fordi vi har pleid å gjøre det sånn. Da jeg jobbet med kjønnsbalanse i musikksektoren, var det ikke slik at alle de beste komponistene i verden er menn – det er bare det at vi har vært så vant til å spille musikk som er laget av menn. Og hvis ingen stiller spørsmål ved det, fortsetter vi med det, sier Danielsen.

Les Kulturrådets sluttrapport fra prosjektet Inkluderende kulturliv i Norden her.