Øverst fra venstre: Kristin Danielsen i Kulturrådet, prosjektleder Silje Eikemo Sande, Stine Haugen. Nederst fra venstre: Mocci Ryen, Nasra Ali Omar

Kulturrådet og konsertarrangører: Mangfold i norsk musikkliv må bli bedre (del 2)

Mangfold kan bety så mangt, og både definisjon og gjennomføring varierer fra sted til sted. Arrangørene etterlyser mer oppfølging fra Kulturrådet, som i en ny rapport erkjenner at situasjonen er uheldig.

Kalender

BYOHP: Numinous Beginnings

28/11/2020 Kl. 12.00

Vestland

Kampenjazz Lyder Røed kvintett

29/11/2020 Kl. 20:00

Viken

Kim, alle klokker

06/12/2020 Kl. 18.00

Oslo

Cikada – Ultima 2020

19/09/2929 Kl. 16.00

Oslo

Red.mrk.: Dette er andre og siste del av artikkelen om Kulturrådets rapport fra det treårige prosjektet Inkluderende kulturliv i Norden, som ble publisert 22. april 2020. Her kan du lese første del.


Problematiske båser og bokser
Kulturrådet har hatt hovedansvaret for prosjektet, som har vært finansiert av Kulturdepartementet og Nordisk ministerråd. I oppdraget de fikk, ble gruppen mennesker med innvandrer- og flyktningbakgrunn omtalt med begrepet “nye nordboere”. Begreper som dette er litt uhåndterlige, mener prosjektets leder Sande.

– Hva legger man faktisk i dette på nordisk nivå? Og på hvilket tidspunkt er individer ikke lenger nye nordboere, men for eksempel bare norske? Dette er vanskelig fordi begrepene i seg selv fører til at vi segmenterer grupper. Nettopp derfor er vi nødt til å jobbe mer med dette analytiske nivået: hvordan klarer vi å se hva slags utenforskap vi skaper, samtidig som vi ikke reproduserer stereotyper og fordommer, og diskriminerer gjennom ordene vi bruker? Spesielt med tanke på etniske minoriteter, men mangfoldsbegrepet er jo videre enn det også, sier Sande.

Hvis man tar en kikk på søknadsbunken til Kulturrådet, er det vanskelig å finne ut nøyaktig hvilke av dem som er et mangfoldsprosjekt, mener Danielsen.

– Er det fordi det er én medvirker med afrikansk bakgrunn, eller to med asiatisk, eller én same? Mange prosjekter er mangfoldige helt av seg selv, og da blir det vanskelig å putte ting inn i en boks.

Samtidig er det ikke så vanskelig å måle hvem som er førstegangssøkere. Hvem som er de nye stemmene, de som hittil ikke er blitt hørt.

– Hva er mangfold, er det bare synlige minoriteter? Nei, det handler også om kjønn, det handler om legning, det handler om funksjonsvariasjoner. Og da kan ikke alle gjøre alt, og jeg tror ikke alle kan være til for alle, men det går fint an å velge seg ut noen som du vet du ikke er i dialog med i dag, og så nærme seg dem, mener Danielsen.

LES OGSÅ: Mangfold i norsk musikkliv må bli bedre, del 1

Dro helt nye grupper inn i festivaldriften
Stine Haugen var festivalsjef på nylig nedlagte Volumfestivalen. I dag jobber hun på Oslo Konserthus, og tidligere har hun vært ansatt på den multikulturelle scenen Cosmopolite.

På Volumfestivalen jobbet hun aktivt for mangfold i form av bredden i ulike uttrykksformer, samt kampen mot aldersdiskriminering.
– Festivalens fokus var på lokale artister og kunstnere. Vår definisjon på mangfold ble at vi ikke skulle ha noen begrensninger på sjanger, og at du hverken kan være for ung eller for gammel til å stå på scenen vår. Vi var hverken en rockefestival, popfestival eller folkemusikkfestival: alt av kunst og kultur var velkommen på vår scene, slår Haugen fast.

Stine Haugen (Foto: Haakon Sølland Tveter)

Hun forteller at kjønnsbalansen innad i organisasjonen var god, og det samme gjaldt folks alder og bakgrunn. Disse aspektene ble også regnet under Volumfestivalens mål om å være en mangfoldig festival.

– Aldersspennet i organisasjonen lå på 16 til 55 år, og dette var også folk som i det daglige jobbet med helt vanlige ting, som i politiet eller matbutikk. Hele livet deres dreide seg ikke nødvendigvis om teknikk, booking, markedsføring eller hva enn det måtte være. For meg var det viktig at hvem enn som ville kunne være med som frivillige eller i organisasjonen, inkludert ledelsen. Så lenge man var engasjert og motivert. Utdanning, spisskompetanse eller bakgrunn skulle ikke ha noe å si – alt kan læres!

– I rapporten skjønte jeg at det kom frem at det var krevende å finne en felles definisjon på mangfold, på tvers av alle arrangører. På Volumfestivalen jobbet vi ikke aktivt for mangfold i form av flerkulturell bakgrunn, eller inkludering av world music. Rett og slett fordi de som spilte hos oss måtte ha en tilknytning til Hedmark fylke – men utover det hadde det ikke noe å si hvem du var eller hva du drev med. Du måtte bare passe inn i vårt fokus, som var å løfte frem lokale kunstnere, forklarer Haugen.

Etterspør krav
Haugen etterspør mer tydelighet og oppfølging fra aktører som Kulturrådet for å løse de problemene som dokumenteres i rapporten.

– Jeg tror det handler mye om kommunikasjon og informasjon. Jeg har ikke noe minne av å ha lest at myndighetene eller kulturpolitikken oppfordrer til hverken det ene eller andre. Vil du starte en scene i dag, så får du til det – samme om det er metall, folkemusikk eller kommers pop. Og det er kjempebra, det, men burde man sette noen krav?

Hun mener det er viktig at kultur er tilgjengelig for alle.

– Siden mangel på mangfold er et problem i Norge i dag, ønsker jeg som arrangør en tydeligere definisjon på hva som menes med begrepet, og ikke minst hva myndighetene forventer av oss. Samtidig kan ikke alle arrangørene ilegges de samme kravene, heller – og dette handler om spørsmål som økonomi og forventninger om lokal tilknytning fra kommunens side.

– Det er også vanskelig å få grep på hvem som menes her: skal man forbedre mangfoldet i organisasjonen, i styret, eller i publikum? Er det snakk om de på scenen, eller de bak?

Kulturrådet bekrefter at dette er utfordrende.

– Vi blir for eksempel ikke bedt om å måle hvem som kommer som publikum på institusjonene, vi blir bedt om å måle hvor mange. Det eneste unntaket er i kategorien barn og unge, sier Danielsen.

Sande er også enig i utfordringen som Haugen beskriver.

– Dette mangfoldsordet har vært ekstremt lite tydelig. Selv i politiske dokumenter, til tross for at mangfold har vært en kulturpolitisk målsetting i lang tid. Hva det innebærer har vært veldig uklart, og slik ble det opp til hver enkelt institusjon og aktør å definere det.

Hun beskriver det som et spenningsfelt, og at prosjektet lot mange interessegrupper få talesette sine egne behov inn i mangfoldsfeltet.

– Spørsmålet er om definisjonen har blitt en slags kamparena. Hvilke grupper har rett til å bli definert under mangfold? Hvem er det vi jobber med nå, og skal vi jobbe med alle grupper samtidig? En ting som kom veldig klart ut av prosjektet, er at det burde finnes et faglig ansvar for å ta tak i spørsmålet om hva det egentlig vil si å jobbe med mangfold i kulturfeltet. Og det er dette Kulturrådet nå skal jobbe videre med som følge.

Fra Stoppested Verden 2019 (Foto: Lise Skjæraasen)

Det kosmopolitiske som nisje
Haugens tidligere arbeidsgiver Cosmopolite fokuserte på world music. Her hadde man spisskompetansen, erfaringen og sjangerkunnskapen som gjerne trengs for å integrere minoriteters musikk i norsk, offentlig kulturliv.

– Du har jo alle disse nisjescenene i Norge, som kan ha et bedre og større fokus på mangfold enn det andre scener gjør. Akkurat som du har egne scener for visesangere, folkemusikk eller metall, har du visse world music-scener også – hvor dette er det du driver med, brenner for og lever av. De er gode på dette, og de kan det. Men hvordan flettes det inn i andre institusjoner?

Ved siden av spillesteder som Cosmopolite, er festivaler som Oslo World, Riddu Riđđu og Førdefestivalen eksempler på spesialister som har gjort mangfold til sin kjernevirksomhet. Et annet eksempel er Stoppested Verden, en internasjonal kunst- og kulturfestival for barn og unge i Hamar. Festivalsjef Mocci Ryen, som også jobber som programansvarlig i Hamar Kulturhus, minner om at nisjestedene alene ikke holder for en musikerkarriere.

– Det alle musikere trenger er arenaer å spille på gjennom hele året. Ikke bare én gang på enkelte festivaler.

Hun understreker at dette er en problemstilling som først møter deg etter du har klart å etablere deg som et talent. Veien frem til musikerkarrieren beskriver hun som lang og full av utfordringer, i tråd med kulturråddirektør Danielsens betraktninger.

– La oss trekke trådene helt bakover til stedene hvor man plukker opp disse talentene, som kulturskoler. Der er det utfordringer både med rekruttering av barn og unge med minoritetsbakgrunn, og med å la de få utfolde seg med sine egne musikktradisjoner, forteller Ryen.

Problematikken med barrierene som Danielsen beskriver, handler ifølge Ryen mye om hva slags tilbud man har for å fange opp unge talenter i musikkbransjen, og hvordan man styrer disse.

– I storbyer som Oslo har man steder man kan henvende seg til, miljøer som har brukt lang tid på å bli innarbeidet. Hvis du er en dyktig sanger, gitarist eller sitarspiller, hvor skal du henvende deg i mindre lokalsamfunn? Man trenger arenaer hvor talentene kan utfolde seg allerede i ung alder, sier Ryen.

Bilde fra Stoppested Verden i 2017 (Foto: Kim Rognmo)

Unge trenger møteplasser
Nasra Ali Omar er rådgiver innen kultur og idrett i Tromsø kommune, og engasjerer seg for nettopp dette.
– Jeg har rigga opp et prosjekt som på vegne av kommunen skal sørge for at barn med flerkulturell bakgrunn skal peile seg inn  på en karriere som utøvere innen kultur. Tanken er at terskelen for å bli med er nødt til å senkes.

Hun forklarer at det ikke bare handler om å rekruttere til Tromsøs kulturskoler, men å endre hvordan disse er, og hvordan man snakker om dem. Effektive tiltak for integrering har vært å sørge for tilbud på språk som arabisk, men også å endre hvordan man henvender seg til foreldrene.

– Det har gått opp for meg at ofte når vi snakker om kultur her i Norge, så mener vi kunst. I andre land handler kultur om hele din identitet, og her kan det oppstå misforståelser.

Mange grupper ville nok forstått en bedre om man hadde sagt at man holdt på med kunst, mener hun. Kulturskolen handler jo heller ikke om å lære mer om norsk kultur, slik det kanskje kan låte ut ifra navnet. I tillegg er klasseperspektivet en del av det sammensatte bildet, legger hun til. Gratistilbud gjør at også barn fra familier med dårligere råd kan inkluderes.

Hamar-festivalen Stoppested Verden har holdt på i 13 år, og har opp til 14 000 publikummere i året. Festivalsjef Ryen beskriver publikummet som “svært mangfoldig”. Et uttalt mål for festivalen er at man gjennom kunst og kultur skal skape kulturell interaksjon, samt inkludering og likestilling.

– Vi mener at for å få til dette, så må vi skape arenaer der man faktisk møtes, og får muligheten til å delta og å oppleve ting sammen. I vår region er Stoppested Verden en slik arena: vi jobber tett med skoler og barnehager, organisasjoner, foreninger og enkeltpersoner som har både minoritetsbakgrunn og et minoritetsnettverk. Vi har skapt tiltak som gjør at talentene har en scene å stå på, forteller Ryen.

Mocci Ryen, Initiativtaker og festivalsjef for Stoppested Verden på Hamar (Foto: Stoppested Verden)

Utfordringen er oppfølgingen når disse skal ta steget videre. Ryen mener det er her en rekke lokalsamfunn sliter dersom de ikke har ildsjeler og miljøer som kan bistå videre. Skal vi oppnå mangfold i norsk kulturliv må vi starte med det lokale, understreker hun.

Hvis man har etablert deg som en dyktig minoritetsmusiker, men publikum likevel ikke kjenner til deg, er det vanskelig å få arrangørene til å booke deg, forteller hun. Som programansvarlig ved Hamar Kulturhus har Ryen også slitt med å selge billetter til det hun anser som gode prosjekter med dyktige minoritetsmusikere.

– Det er godt voksne folk som utgjør vårt kjøpesterke publikum. For å få introdusert mangfoldet i norsk musikkliv til denne og andre målgrupper, må vi sørge for eksponering. På de flatene dette publikummet forholder seg til. Hvor mange kunstnere med minoritetsbakgrunn frontes i TV i beste sendetid på fredager og lørdager?

– Til syvende og sist skal arrangør og musikere tjene penger. Jeg har selv tatt initiativ til å booke en egen konsertserie i Hamar Kulturhus nettopp for å etablere en arena for dyktige musikere med minoritetsbakgrunn.

Det viste seg å være vanskeligere å bygge opp et publikum der enn på hennes mangeårige, spissede festival. Som et kommunalt kulturhus har hennes arbeidsplass likevel et ansvar for å bidra til et kulturliv som gjenspeiler befolkningen, mener hun.

– Men når det kun selges én billett til konserten, så blir det vanskelig å argumentere for å fortsette satsingen. Heldigvis har denne konsertserien fått tilskudd fra Kulturrådet, slik at vi kan fortsette å eksponere publikum for et mangfoldig musikkliv.

Kommersielle arrangører tenker nok noe annerledes rundt dette, konkluderer hun.

Fikk med seg én festival
For to år siden gikk Nasra ut i lokalavisa Nordlys med en offentlig oppfordring til Tromsøs kulturliv om å komme med idéer til om hvordan man kan involvere minoritetene i større grad.

– Vi fikk ett konkret svar, forteller hun.

Sammen med festivalen Rakettnatt fikk Nasra, ved hjelp av midler fra Kulturrådet, etablert en konsertdag med fokus på ikke-vestlig musikk. De hentet inn øst-afrikanske og vest-afrikanske artister samt noen norske som opererer innen world music.

Nasra Ali Omar (Foto: Marius Fiskum)

Nå har de søkt om penger for å lage enda mer. I samarbeid med produksjonsselskapet TrAP i Oslo skal Rakettnatt og kommunen ved Omar i denne omgangen hente inn blant annet artister fra latin-amerika, serbisk jazz, og annet som er underrepresentert i Tromsø per i dag.

– Dette gjelder én festival så langt. Når jeg inviterte inn de andre, var det mange som uttrykte interesse for å være med, men de møtte  opp med ett mål for øyet: å skaffe penger for å gjøre mangfold. Det var interessant å observere hvordan de kun var interessert i å øke budsjettene sine. Med en gang vi går ut, er de ikke interessert i å fortsette mangfoldsarbeidet på egenhånd. Alt er prosjektbasert her i nord, og det er trist – det burde isteden være en etablert sannhet at mangfold finnes i Norge uansett.

Nasra håper hennes arbeid i kommunen kan være en katalysator for at flere festivaler tenker mangfold i programmering og innhold.
– Tromsø er en av byene i Norge som har kommet veldig kort når det gjelder mangfold i institusjonene. Det har jeg også snakket høyt om.

– Jeg prøver å påvirke hele tiden der jeg kan, og jobber for eksempel for at markeds- og kommunikasjonsavdelingen i Tromsø kommune tenker mangfold i annonsene de kjører ut. De er nødt til å gjenspeile samfunnet vi har! Statlige organer og oppnevnelser er generelt ofte sånn, men spesielt her i Nord-Norge er sammensetningen i organisasjonene skikkelig blendahvite. For å sette det litt på spissen. Dette gjenspeiler ikke det ønsket de selv har om å være relevante for flere. Det synes jeg er et symptom på problemet.

Problemet prøver hun å løse innenfra så godt hun kan, forteller Nasra.

– Det er sikkert veldig mange andre kommuner som har det sånn: det er prosjektbasert og avhengig av at man tilfeldigvis har en som brenner for det. Det blir for personavhengig, og ikke langsiktig nok, sier hun.

Uten langsiktighet går det ikke
Kulturrådet og arrangørene ser ut til å være enige: i litt for stor grad har mangfoldigheten vært opp til lokale ildsjeler som Mocci Ryen og Nasra, som har startet prosjekter, tiltak, festivaler og konsertserier. Disse individenes arbeid har også vært skjørt på grunn av uforutsigbarheten i finansieringen.

– Mitt store hjertesukk handler om at når du jobber med mangfold og inkludering, noe vi har valgt å jobbe med gjennom kunst- og kulturopplevelser, så er alle tilskudd man kan søke på i dette feltet kortsiktige. To- til treårige prosjektperioder holder ikke dersom vi skal utvikle en mangfoldig kultur. Her må det jobbes mer langsiktig og forutsigbart, sier Ryen.

Hun forteller om utfordringen med å jobbe på to plan samtidig: å både rekruttere og bygge oppunder talenter fra minoritetsmiljøer, samtidig som man bygger et mangfoldig publikum. Nettopp derfor kreves mer langsiktighet enn hva man har lagt opp til i kulturpolitikken og integreringspolitikken hittil, mener hun. 

– Jeg har et godt eksempel: Vi søkte og fikk et treårig tilskudd for å utvikle ulike arenaer i Hamar med ressursbyggende aktiviteter innen kunst og kultur for barn og ungdom med minoritetsbakgrunn. I løpet av det treårige prosjektet brukte vi mye tid og ressurser på å jobbe med miljøene, utvikle relasjoner og tillit for å sørge for at barn og unge i det hele tatt fikk lov til å delta i aktivitetene. Det var viktig for oss å bruke tid slik at nedslagsfeltet ble bredt og rekrutteringen stor.

Da de endelig hadde kommet til punktet der rekruttering og deltakelse satte inn støtet, var prosjektperioden over og aktivitetene måtte avsluttes, sukker Ryen.

– Slike tilskuddsgivere har som mål å få ting i gang slik at andre skal ta over finansieringen når prosjektperioden er avsluttet. Men hvem andre står der klare til det? Man trenger ordninger som er mer langsiktige og forutsigbare, og mindre ad-hoc-løsninger.

Bilde fra Stoppested Verden (Foto: Stoppested Verden)

Nasra føler seg heldig over at ikke dette skjedde i Tromsø.

– Her må jeg berømme Tromsø kommune, for vi har sett det motsatte. Kultursjefen som var med å bygge opp dette var tidlig ute med å si at det treårige prosjektet etter sin avslutning skulle fortsette som et fast tiltak.

– Nå er prosjektet en permanent del av en større helhet i Tromsø, så jeg kan samarbeide med folk over lengre tid. Det har også fått ansvaret for Tromsø Global, hvis mål er å globalisere scener og institusjoner. Jeg har god dialog med blant annet Kunstakademiet, Nordnorsk kunstmuseum og Rakettnatt. Likevel håper jeg at situasjonen om fem år er at mangfold ikke er noe vi må jobbe aktivt med på denne måten lenger, ved siden av alt annet vi gjør. Jeg håper det isteden da bare er blitt en helt naturlig del av byens kulturliv, sier hun.

Må inn i ordinær drift
– Hva kan Kulturrådet konkret gjøre for å sikre at hele landet alltid har den langsiktigheten dere har hatt i Tromsø, og at tiltak ikke dør ut?
– Vi har jo historikken fra kvinnekampen som vi kan lære av, svarer Nasra.
– Da Norge jobbet for likestilling i landet, var folk helt bestemt på hvordan de ville ha det. Det ble satt opp konkrete mål om ønsket prosentandel, og så gikk de inn og jobbet systematisk over lang tid, for å rekruttere og invitere, for å prøve nye metoder, alt med det formålet å få kvinneandelen opp. Departementet og Kulturrådet har virkemidlene de trenger: de kan bestemme at det skal være mangfold i alle nasjonale institusjoner. Og det skal de levere på. Jeg vil også gjerne oppfordre dem til å tenke utenfor Oslo-boksen. Vi kommer ikke til å lykkes med mangfold her til lands hvis vi ser på det som et storbyfenomen.

Et hovedstadstungt perspektiv gjennomsyrer dessverre rapporten, mener hun, og det samme opplevde hun da hun deltok på avslutningskonferansen Nordic Dialogues.

– Hvis vi lykkes med å løfte hele landet, skyter vi for alvor fart inn i fremtiden, og begynner å likne på Storbritannia. Om vi derimot kun jobber med storbyene, blir vi nødt til å jobbe videre med mangfoldstiltak i uendelig tid fremover.

Kulturrådet anerkjenner problemet som Ryen og Omar tar opp. Mye av arbeidet for å inkludere underrepresenterte grupper har vært kortsiktig og prosjektbasert, og dette er til stort hinder, ifølge rapporten. Isteden trenger man større strategier, og endring av strukturer, slår de fast.

– Men hva innebærer egentlig dette, Kristin Danielsen?
– Ofte når man ser en utfordring i sektoren, setter man i gang et prosjekt som skal belyse situasjonen. Og de gjøres jo av god vilje, men problemet er at de avsluttes, og så har man ikke holdt på grundig nok, eller lenge nok til at man har kunnet gå inn i systemiske endringer.

Hun har kommet frem til at man ikke ikke kan sette mangfoldsspørsmålet inn et prosjekt. For prosjekter har en sluttdato.
– Vår erfaring i Kulturrådet gjennom tjue år er at tiltakene havner i en limbo etter de fullføres. Deretter dør de ut, eller går tilbake til utgangspunktet. Det er noe av det viktigste vi har lært: vi må tenke langsiktig, strategisk og få dette inn i ordinær drift, sier Danielsen.

– Snakker vi her om prosjekter hos Kulturrådet, eller også lokale prosjekter rundt om i landet?
– Ja, vi ser jo en generell tendens om at man “prosjektifiserer” mangfold. Typisk har man lokalt ansatt en eller to personer som kan mye om mangfold, også krysser man dét punktet av sjekklisten.

Denne fella har Kulturrådet falt inn i selv, erkjenner hun. Man har gjennom 20 år hatt ulike initiativer, prosjekter og tilskuddsordninger som skal styrke mangfoldet i kulturlivet, men uten å lykkes med at disse har fått en reell inngripen i hele Kulturrådets drift.

– Disse prosjektene igangsettes med de beste intensjoner. Politikerne bevilger penger, og alle sier se så flinke vi er. Men så får man ikke den langsiktige effekten man trenger. Derfor er jeg glad vi nå har fått et varig oppdrag fra departementet.

Les Kulturrådets sluttrapport fra prosjektet Inkluderende kulturliv i Norden her. 

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Prosjekt-/medlemsansvarlig

Musikkforleggerne

Førsteamanuensis i musikkteori

Norges musikkhøgskole (NMH)

Førsteamanuensis II i obo og engelsk horn

Norges musikkhøgskole (NMH)

Førsteamanuensis II i eufonium

Norges musikkhøgskole (NMH)

Festivalprodusent

Oslo Jazzfestival

Produsent

Midtnorsk jazzsenter, Trondheim

Virksomhetsleder kultur

Eidsvoll kommune

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev