For Rawdna Carita Eira er kjærligheten til nord noe hun stadig vender tilbake til i sitt arbeid. I tekstene til Circus Polaria problematiserer hun hva som skjer når polarisen smelter (Foto: Bente M. Hætta)

Samiske Rawdna Carita Eira: Forsiktig optimist

– Javisst har jeg stått på barrikadene for det samiske. Vi kan ikke la være, for da forsvinner vi. Men nå velger jeg en annen måte. Min måte er å formidle kunnskap for å øke forståelse.

Kalender

Cantango på Gamle Raadhus Scene

02/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

Legg til arrangement
Se alle

Joik har større kraft enn krutt, sang Sverre Kjelsberg mens Mathis Hætta bidro med den etter hvert så kjente joiken. Mari Boine har sendt knallharde beskjeder til herrefolket i sør:

Og la ingen betvile din overhøyhet
Sånn holder du nede en minoritet
La språk og kultur få sin plass på museum
Som forskningsobjekt, og turistattraksjon
Hold festlige tala på hvert jubileum
La splittes og dø det som var en nasjon

Den samiske forfatteren og dramatikeren Rawdna Carita Eira har skrevet både sceneforestillinger, bøker, dikt og sangtekster. Og hun er bevisst på hva hun skriver. Kritisk? Ja. Samfunnskritisk? Definitivt ja. Hun bærer på et ansvar for å stå opp for viktige og grunnleggende verdier, og hun kjenner på nødvendigheten av å ta oppgjør med overmakt, urett og fordommer.
– Jeg tror de aller fleste samiske kulturarbeidere står på barrikadene og sloss for at vår kultur skal leve og blomstre og utvikle seg, og vi gjør det på ulike måter. Min måte har vært å formidle kunnskap, å synliggjøre. Å stimulere til nysgjerrighet og å legge til rette for samtaler.

Og noe Rawdna gjerne vil ha samtaler om, er kjærligheten hennes til nord. Det mangekulturelle nord. Her møtes og møttes folk med hver sin historie. Og mange av historiene er ennå ikke fortalt. Det opplever hun som en fantastisk kulturell skattkiste hun kan øse av i sitt arbeid.
– Det gir meg uendelig mange muligheter til å se og vise flere perspektiver gjennom det jeg skriver. Jeg opplever at mitt arbeid blir godt mottatt i storsamfunnet, kanskje fordi jeg prøver å skrive om universelle ting. Selv om tekstene mine er skarpe i kantene. Men jeg har tro på kommunikasjon, nysgjerrighet og åpenhet. Jeg ønsker å åpne opp, sier hun ettertenksomt.

Med en norsk far fra Solør og en samisk mor fra Kautokeino, trådte hun sine barnesko i Sør-Norge. Deretter bar det av sted til Brønnøysund, heller ikke det et sted med sterk, synlig, levende samisk kultur.
– Det tvang frem et identitetsvalg for meg. Hvem er du? Hvem vil du være? Og jeg valgte å ta tilbake det samiske språket steg for steg og fant en solid forankring i den samiske kulturen. I dag står jeg forankret i det samiske fordi det er mest meg, men samtidig bærer jeg i meg både den norske og den skogfinske delen av mine slekter. De ulike perspektivene er viktige for meg. Jeg bærer alle kulturer i meg, men står i det samiske fordi det er mest meg.

Rawdna forteller at mange som leter etter sitt samiske opphav i utsatte områder, gjerne ved kysten, opplever tøffe ordvekslinger om det samiske.
– De forteller at mine tekster gir dem styrke, og da kjenner jeg at mine tekster har en verdi. Det er viktig å formidle at det ikke er så komplisert hele tiden …det å være til.

Nordsamisk er altså hennes andrespråk, et språk hun lærte seg som 16-17 åring. Hun legger ikke skjul på at det er krevende, men likevel lærerikt å bli bevisst språket. Alt er ulikt; ord, setninger, ordbilder.
– Men det er godt å tøye språket, leke med det.

Rawdna forteller begeistret om joikepoesi. En helt særegen form for tekst. Mange joiker har nemlig det som kalles for «dajahusat»; forskjellige, korte, tekster som tilføres joiken som et ekstra, beskrivende element.
– Ofte er dette metaforer som er nydelige. Joikepoesien innebærer treffende beskrivelser på få ord. Og det er utrolig enkelt, men presist. Jeg blir aldri lei av å høre på det, sier hun.

Og så er vi kanskje ved kjernen av det å skrive. Språket. Hun jobber på norsk, nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Det samiske omtales ofte som gullspråket, gollegiella. Eller hjertespråket, váibmogiella. Det finnes en nordisk samisk språkpris som bærer navnet Gollegiella, mens Sametinget står bak en utredning som ble kalt Hjertespråket. Tung symbolikk, men ikke helt uproblematisk for Rawdna. Hun syns det er litt vanskelig å forholde seg til selve begrepet hjertespråk.

– Måten det blir brukt på insinuerer på en måte at man bare kan ha ett språk som tilhører hjertet, og min erfaring er at sånn er det ikke. Språk er noe man lærer gjennom hele livet. Språk former deg, og du former dem. Språk er ikke noe bestandig for meg. Språkene forteller en historie om etikk og verdensforståelse, men også om kulturell utveksling. Jeg lærer noe nytt hver dag. Og jeg har kommet frem til at samisk er det språket som best uttrykker de verdiene som er viktige for meg, det mest grunnleggende. Derfor gir det meg mye å skrive på samisk. Men begge språkene har plass i hjertet mitt – begge er en del av meg.

Selv om hun har skrevet mye forskjellig, opplever hun det som spesielt fint å skrive sangtekster. Det er noe helt eget, som hun sier. Musikk gir informasjon til ordene, musikken skaper en annerledes musikalitet i språket og språket får en egen rytme som hun fascineres av. Ofte tenker hun at det ikke bare finnes en riktig måte å gjøre ting på. I slike tilfeller opplever hun at musikk og hennes tekster fungerer for å gi andre perspektiver.
– Tekst og musikk åpner opp og hjelper en til å løfte blikket. Kanskje mot nord, sier hun med et smil.

Latteren sitter løst hos Rawdna, men hun er samtidig bærer av et stort alvor og ansvar. Kanskje er det noe alle samiske kunstnere kjenner på, spør hun seg.
– Jeg har stor respekt for alle våre samiske kunstnere som gjør dette hver eneste dag, som drar lasset sammen.

Hun forteller at i bestillingsverket «Duvvene», initiert av Troms fylkeskommune, skriver hun om øylandskapet i Nordland der samiske dimensjoner er usynliggjort.
– Der brukte jeg tekster for å åpne opp om det samiske i området. Jeg bruker sangtekster om vår historie for å nå inn til folk på en annen måte.

Hun ønsker å gi et mangfoldig bilde av nord, og ikke minst av folket i nord. Hun kjenner på et ansvar for å skrive om det samiske, men opplever ikke det som en byrde. I starten var hun redd for at dette skulle innskrenke henne i arbeidet, men hun har kjent gleden ved å gi et mangfoldig bilde av nord og av folket i nord.
– Å slå fast at vi samene er her, at vi alltid har vært her og at den samiske kulturen også er et av fundamentene for det som gjør menneskene her nord til dem vi er. At det er en del av vår felles kulturelle arv i Norden enten man anerkjenner det eller ikke.

Hun har skrevet mye forskjellig, og for artister og band som Mari Boine og Hekla Stålstrenga. I samarbeid med musikerne Roger Ludvigsen og Kjetil Dalland ga hun ut en plate under navnet Circus Polaria.
– Du kan si at låtene på den plata er ti små musikalske mininoveller fra iskanten i nord. De kom fra en drøm jeg hadde; jeg var på vei nordover med en gammel isbryter, og passerte kysten der folk har bodd i titusenvis av år. Hva skjer nå, når isen smelter?

Circus Polaria er et prosjekt der Eira i samarbeid med musikerne Roger Ludvigsen og Kjetil Dalland tonesatte flere av hennes noveller. Men å stå i front, er ikke noe for Rawdna Carita Eira, som liker seg bedre i bakgrunnen (Foto: Bente M. Hætta)

Men å stå som frontfigur og formidle egen tekster i sangform, er ikke noe hun føler seg spesielt bekvem med.
– Du står mer naken som formidler av egne tekster. Jeg trives nok bedre bak, ja. Det er ikke min drivkraft å stå i front, sier hun. Men drivkraften mot nord finnes i tekstene:

mot nord drar vi
mot nord er vi på reise der hvor livet beveger seg sakte
men tusen år går på et øyeblikk
i brystet kjennes et vindpust
en gammel, velkjent sinnsstemning
og mil etter mil blir igjen
og fjellene dukker frem i en disig verden

Og eldgammel tro og dagens bekymringer blir tonesatt til disse ordene:

en gang var jorden vår mor
livets flod var ren
en gang var vår mors sang vårt vern
hør svalene gråter i haukenes jernklør
hører du tårene som renner over elvemælene

Hun har også levert bestillingsverk til teatre, og ikke minst skrevet opera i Canada.
– Ja, helt utrolig! Første opera på cree-språk og samisk!

Rawdna drar på smilebåndet. Hun forteller at dette er en lang historie. Men i korte trekk startet det i 2008 da et produksjonsselskap i Toronto lagde en cree-opera og etter hvert ønsket seg et slags «sister piece» basert på noe samisk. Rawdna ble forespurt, og hennes ideer vekket interessen deres. I november 2019 ble dette fremført i Canada, og det jobbes nå med å få stykket til Norge.

Og så er vi tilbake til tematikken hun stadig vender tilbake til i tekstene sine. Historier nordfra. Om nord, livet i nord, folket i nord. Og selv om hun ikke skriver protestviser for å skape oppmerksomhet og forståelse for det samiske, så danner det samiske dagliglivet klangbunnen i hennes tekster.
– Det samiske er det jeg kommer fra og står i. Likevel vil jeg skrive tekster som alle skal kunne kjenne noe igjen i, noe som går igjen i deres liv. For meg er det viktig å fortelle at jeg og vi samer fremdeles er her! Selv etter massiv, systematisk fornorskingsprosess. Jeg vil fortelle om evnen og viljen vi har til å fremdeles være her.

Dette var også tematikken i en stor festforestilling, «Jielemen aavoe – Livets glede», som ble laget til markeringen av 100-årsjubileet for det første samiske landsmøtet som ble avholdt i Trondheim februar 1917. Denne forestillingen ble produsert av det samiske nasjonalteateret Beaivváš i samarbeid med Kringkastingsorkestret, og Rawdna skrev tekstene.

– Jeg ville synliggjøre samenes styrke. Og hva er det som utgjør vår styrke? Jo, at vi fremdeles er her! Vår kunnskap og viten, at vi har overlevd, at vi klarer oss, at vi ikke forsvinner. Men de fleste i det samiske samfunnet bærer på sine åk, og jeg tenker at det kanskje er på tide å bruke krefter på å lege sårene og smerten vi bærer på. Lytte, bry oss, senke skuldrene. Det er en rikdom at vi ser hverandre, vi har vår felles arv og sammenfallende verdier. Vi har et sterkt fellesskap som styrker oss.

I 2017 skrev Rawdna Carita Eira festforestillingen «Jielemen aavoe – Livets glede» ved markeringen av 100-årsjubileet for det første samiske landsmøtet som ble avholdt i Trondheim februar 1917. Med den ville hun vise at samene fremdeles er her (Foto: Brita Åse Norlemann)

For henne er nettopp denne delen av formidlingen viktig. Hun understreker at hun ikke lenger aksepterer å bli holdt nede av storsamfunnet og majoritetsbefolkningen. Uvitenhet om samer i år 2020 mener hun er uholdbart.
– Alt finnes på nettet om du bare er interessert!

Og hun opplever at det finnes en større interesse for det samiske utenfor Norges landegrenser. I så måte har Mari Boine gjort en fantastisk innsats, mener hun. – En fighter som har banet vei ut i verden for de som kommer etter. Hennes musikk viser at man ikke må forstå ordene i språket, i teksten. Musikaliteten i tekstene sammen med Maris stemme og utstråling når hjertet uansett.

Rawdna har skrevet tekstlinjene til Mari Boines etter hvert så kjente sang om Elle, Ellen Skum. Denne sangen er bærende i filmen Kautokeino-opprøret.
– Elle satt 16 år i fengsel etter Kautokeino-opprøret, og levde med en usikkerhet om hun noensinne ville møte sine gjenlevende nære. For å overleve som menneske, tenker jeg man må muittašit, minnes. Beholde minnene om hvem man er for å se et håp. Derfor ble teksten som et minnebilde av et menneske som minner seg sjøl på hvem man er for å makte det vonde. For å holde tak i lyset.

Mari Boine har selv sagt i intervju at disse tekstlinjene er de fineste hun synger.

And so the spring river opened up again
And so we let ourselves drift with the flood
The night of ice had to give in
My dearest son of the wind
Surely I flew with the bluethroat
Surely I danced with the northern light
In the strongest of breath we exhaled as one
My dearest son of the wind
The lips of the silenced people bursted out in speech
The stream of words once again were flowing
Over the frozen riverbanks when we finally came together
My dearest son of the wind
When you’re walking alongside the reindeer-herd…
When you guard the reindeer-oxen with the great antlers…
All of the horizon comes alive and starts to move
My dearest son of the wind

Rawdna sverger til kulturens kraft, og mener kunsten danner kjernen i ethvert samfunn.
– Det er der vi henter nye krefter. Det er bærende når alt annet går til helvete!

I dagens samfunn mener hun det er viktigere enn noensinne å skrive tekster som maner til større åpenhet. For samer er det utvilsomt lettere å komme gjennom utenfor Skandinavia. Ikke skjønner hun hvorfor det samiske skal være så vanskelig, sier hun retorisk.
– I Norden har man et problem med å se at det samiske er relevant også for andre enn samer. Jeg prøver å stimulere til samtale og økt nysgjerrighet slik at det blir nærmere også for den som ikke har det samiske i sin hverdag. Kanskje de omsider kan se på kultur som noe universelt.

Litt sint, altså. Men likevel ingen protestviser fra hennes hånd. Hun mener vi utvilsomt trenger protestviser, men det ligger ikke for henne.
– Nei, hvis man bare er sint så går gluggan igjen! Men joda, æ skriver om æ blir forbanna!

Rawdna håper at flere vender blikket mot nord, til det hun omtaler som en kulturell skattkiste hun kan øse av i sitt arbeid. – Jeg ønsker å bidra til kunnskap og økt forståelse gjennom mine tekster (Foto: Brita Åse Norlemann)

Hun sier at hun selvfølgelig kjenner på en utålmodighet og irritasjon på vegne av det samiske, men samtidig vet hun at prosesser tar tid. Drivkraften i henne er å forene mer enn å splitte. Hun tror på samtalen. Spesielt i områder der det samiske er blitt usynlig med tiden.
– Jeg vil vise at det samiske ikke er farlig. Derfor håper jeg at mitt arbeid kan bidra til økt nysgjerrighet. Jeg er blitt bestemor til to. Da er det blitt viktigere for meg enn noensinne å bidra til åpenhet. Og jeg håper at mine tekster kan bidra til å gjøre livet lettere for de mange samene som fremdeles har vonde sår. Heldigvis har vi de unges nysgjerrighet. Det er lettere for de unge å være åpne og nysgjerrige. Derfor er jeg optimistisk med tanke på vår samiske fremtid.

Til min datter
I luebåndet tvinner jeg inn
fjell-lerkens gledeskvitring
sommerens føhnvind
vil styre tankene dine

Koftekanten pynter jeg med
svalemorens gledesdans
som morgenstjernen
vil du for alltid ha en lyskrans rundt deg

Til skulderstykkene fester jeg
ørnefjærenes hellige kraft
like over jorden
skal du ferdes trygt

I silkesjalet knytter jeg perler
lom-morens tårerop
slik at du husker
levende sorg gir klarsyn

Nær hjertet gjemmer jeg en pose
ærfuglens dun til beskyttelse
i frostnatta
forblir du dagslys

Om vinddraget kaller på deg,
stryker over kinnene dine
er du ferdig kledt
så dra min kjæreste

Stillinger

Dirigent – hovedkorps

Hosle og Bekkestua skolekorps i Bærum

Direktør for komponisthjemmene

KODE Kunstmuseer og komponisthjem

Kantor

Haugesund Kirkelige Fellesråd

Festivalsjef

Kongsberg Jazzfestival

Assistentdirigent

Arktisk Filharmoni AS

Daglig leder

Høstscena

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev