Trenger vi Norsk Artistforbund?

Rogalendingen var en av stifterne av forbundet, da han meldte seg inn som medlem nummer fire i år 2000.

Hovedsaken for stifterne var å sloss mot skjevheter i fonds, foreninger og offentlige myndigheter som slo ut i popmusikkens disfavør. Selv om bildet ser annerledes ut 18 år seinere, mener Brendeland fortsatt at det er behov for en organisasjon for de som enten er eller har vært heltidsartister, eller som jobber hardt for å bli det.

Etter at han og noen andre av de opprinnelige stifterne i 2015 begynte å lure på hvorfor det skjedde så lite i forbundet, og til sin store skuffelse etter hvert fant ut at både formelle ting som generalforsamlinger, regnskaper, revisjon og økonomisk drift var forsømt, ble det tatt grep.

Ringrever
I dag er han ulønnet arbeidende styreformann i en organisasjon som bare kanskje kan reddes. Det nye styret som overtok har jobbet på dugnadsbasis siden en generalforsamling valgte nytt styre i november 2016.

– Hittil har jeg brukt ett år av mitt liv på å forsøke å rydde opp. Også andre i det nye styret, ikke minst Atle Bakken og andre styremedlemmer, har brukt mye energi på det vi prøver å få til, sier Brendeland.

I tillegg rådfører han seg med det han kaller ”mange ringrever med solid bransje- og organisasjonserfaring, som hjelper med innspill og råd”.

– De gir helt avgjørende påfyll av profesjonell bransjeerfaring og levd artistliv. Artistorganisasjoner skal drives av profesjonelle artister. Ikke av kulturbyråkrater, jurister, akademikere og folk med en forkjærlighet for mastergrader og stadig nye kunstnerundersøkelser. Deres ekspertise skal hyres inn etter behov. De er gode på mange ting, men ikke på dette, sier han.

Foruten Brendeland sitter disse i Norsk Artistforbunds styre: Mikal Bøckmann, Olav Erik Johansen, Atle Bakken og Philip Vrålstad.

Stort kall
Siden 1979 har han drevet bandet Vestlandsfanden. Han har skrevet hundrevis av låter, både for eget bruk og for artister som Olav Stedje, Ivar Medaas, 3 Busserulls, Hanne Krogh og Wenche Myhre. I tillegg har Brendeland hatt styreverv i NOPA og TONO. Han har også vært leder i Tekstforfatterfondet.

Vil han greie å rydde opp i NA? Vil han finne pengene som skal til for å kunne fortsette? Hvorfor skal i så fall Norsk Artistforbund fortsette?

Det var ikke helt enkelt å komme seg fram til huset hans ved flyplassen på Gardermoen. På en vanlig dag ville det vært en hverdagslig sak, men Norge er ikke noe helt hverdagslig land. Akkurat denne torsdagen hadde værgudene slått snøkanonene på 11. Sikten var dårlig, køene lange, de som ikke holdt seg på veien lå med hjulene opp i en grøft ved Kløfta. Da jeg nærmet meg Brendelands husvegg passerte jeg først bandbussen som så rastruet ut der den stod inne i et stort plasttelt med alt for mye våt snø på det svaie taket.

Jeg ringte på en time etter avtalen, og den to meter høye, saudabuen åpnet døra med et smil om munnen og en kaffekanne i hånden. Vi tuslet over tunet og satte oss til i studioet hans. Det fungerer som både øve- og opptaksrom for Vestlandsfanden, som med vekslende besetning har gitt ut 16 plater og spilt tre–fire tusen konserter i løpet av sin snart 40 år lange eksistens.

Vi har ikke snakket lenge før jeg skjønner at litt snøføyke langs veien er peanøtter mot jobben Reidar Brendeland har påtatt seg.

Lønn?
Han legger en 60 siders dokumentbunke på bordet. Den inneholder sakspapirer fra skattemyndighetene og 34 sider med lister over minibankuttak gjort med kortet som forbundets tidligere leder disponerte.

Ballade har snakket med tidligere leder. Les hva han svarer om saken her.

– I Brønnøysundregisteret har vedkommende vært oppført som kontaktperson i Norsk Artistforbund. Tore Hansen (avdød) stod oppført som leder da det nye styret overtok i desember 2016, sier han.

Disse uttakene, overføringer til forrige leders kjøp av varer, som utgjør ca. to millioner kroner, er ifølge skattemyndighetene lønn til tidligere kontaktperson (de facto leder) i foreningen.

– Det har også dannet grunnlaget for et stort krav på ubetalt arbeidsgiveravgift til forbundet, sier Brendeland.

Han forklarer at det er skattemyndigheten som hevder at dette er lønn, ikke NA.

– Vi har ingen dokumentasjon om ansettelse eller lønn til denne personen kravene gjelder. Vedkommende har heller ikke, så langt, kunne fremskaffe noen slike avtaler.

Han sier han syns det er “veldig rart” at uttakene skal betraktes som lønn.

– Tidligere kontaktperson sier det ikke har foreligget noen avtale om lønn. Det er ikke naturlig. Men jeg går ut fra at myndighetene tenker slik for at de skal få sine penger.

Krav fra flere kreditorer
Den nye ledelsen diskuterer med myndighetene om hvordan disse uttakene skal betraktes og eventuelt betales.

– Vi må forholde oss til skattemyndighetenes krav om innbetaling. Det er deres bokettersynsrapport som ligger til grunn for dette. Det står i rapporten at vedkommende har brukt foreningens midler og konti som sin egen bukselomme. Det står også at det er hevet over enhver tvil at vedkommende har gjort det som står å lese i rapporten. Det er skattemyndighetens vurdering. Skattemyndighetene konkluderte også med å sende varsel om politianmeldelse til vedkommende. Det er grunnen til at NA ikke har politianmeldt saken. Det kan fort endre seg. Nå må NA betale kravene og finne løsninger. Så må vi eventuelt kreve tilbake de pengene som vi mener foreningen har mistet.

– Det er altså to saker som må avklares. Det ene er det som angår myndighetene. Det andre er hva vedkommende har gjort mot foreningen. Det er et møysommelig og tidkrevende arbeid. Ikke minst har det vist seg at det har vært en kamp mot vindmøller. Stadig nye skjeletter har ramlet ut av skapet. Det siste skattekravet kom for noen få måneder siden. Derfor har dette tatt ufattelig lang tid. For medlemmene i foreningen er dette ytterst beklagelig. Vi har ikke kunnet gi god nok informasjon om saken underveis. Det skal bli i orden hvis vi klarer å redde foreningen. First thing first, sier Brendeland.

Organisasjonens økonomi er dessuten tynget av et stort krav om ubetalt husleie, samt en del mindre krav. Brendeland oppfatter dialogen med disse kreditorene som god.

Som en konsekvens av skattesaken stanset rettighetsorganisasjonen Gramo utbetalingene av støtten Artistforbundet får som rettighetsorganisasjon.

Norsk Artistforbund fikk i februar utbetalt 200 000 kroner, og skulle etter planen ha fått utbetalt 202 000 kroner i høst fra Gramo. Sistnevnte sum er holdt tilbake. Brendeland legger ikke skjul på at stansen i utbetalingene og kravene samlet sett kan bety konkurs for forbundet.

Ballade har snakket med Gramo. Les hva de svarer om saken her.
Vi har også snakket med GramArt, som har plass i Gramos styre. Les vårt intervju med GramArt her.

Støtten til den såkalte utøversektoren, i praksis MFO GramArt og NA stammer fra penger Gramo har hentet inn for musikkbruk, men hvor summene er for små eller foreldet, og derfor blir fordelt, blant annet til de nevnte organisasjonene. Det er disse midlene som ofte blir kalt ”herreløse”.

”Forholdsvis store muligheter” for å overleve
– Kommer forbundet til å overleve?

– Ut fra så langt som vi har kommet i dag, tror jeg at jeg kan si at mulighetene for å overleve er forholdsvis store. Det avhenger imidlertid av om styret i Gramo velger å følge sitt eget fordelingsreglement. Pengene er allerede tildelt, men stoppet av styret. Vi har ingen plass i Gramos styre. Vi kan derfor ikke påvirke dem som vil dra nytte av at NA forsvinner.

– Når Gramo har skrudd igjen kranen, så er det vel i realiteten over? Støtten derfra er vel mye viktigere for forbundets økonomi enn noen hundrelapper i kontingent fra medlemmene?

– Det er riktig at pengene fra Gramo er viktige. Vi syns det er merkelig at det ble betalt ut penger til forbundet med alle de manglene vi har avdekket i driften. Gramo har endret forutsetningene for støtte etter at vi gikk inn og startet ryddejobben. Derfor har vi også sendt et prosessvarsel til Gramo.

(Et prosessvarsel er et skriftlig varsel man sender til motparten før man går til sak.)

– Dere skal altså saksøke Gramo?

– Ja, om nødvendig. Dette handler om mye mer enn denne ene tildelingen. Det handler også om flere enn Gramo.

– Hvor langt har dere i realiteten kommet i å få forbundet på beina?

– Det er fortsatt kritisk når det gjelder økonomi og medlemshåndtering. Alle krefter er brukt på å rydde opp sammen med regnskapsbyrå, advokat og revisor. Det var jo ikke gjort regnskap, revisjon eller holdt generalforsamlinger på mange, mange år. Foreningen er blitt tappet for medlemmer og penger. Vi overtok en synkende skute uten at vi var klar over hvor alvorlig skadene var. Bedre ble det ikke da vi fikk signaler om at tidligere leder skal ha fått tilbud om jobb i en annen utøverorganisasjon dersom han fikk lagt ned NA. Vi er imidlertid kommet langt i å rette opp i administrasjon, men trenger mye penger for å komme i normal drift igjen.

Les vårt intervju med GramArt-leder Elin Aamodt Forslag om nedleggelse og en samtale om jobb

Snart tre års rydding
Opprydningen startet med et møte 17. august 2015.

– Da ble det innkalt til et uformelt møte fra noen stiftere der vi spurte hvorfor er det ikke generalforsamlinger, hvorfor er det ikke orden på medlemslister eller økonomi.

– Hva var den direkte foranledningen til at dere stilte spørsmål ved driften?

– Vi oppdaget at det ikke var noen fornuftig aktivitet. Så derfor lurte vi på hva pengene ble brukt til. Da vi sjekket, oppdaget vi at det meste som foregikk hos Norsk Artistforbund ble gjort av andre. Da ble vi veldig skeptiske.

For noen år siden, “da foreningen ble drevet og hadde reell aktivitet”, som Brendeland sier, hadde forbundet 1387 medlemmer.

– Ok, så dersom dere skulle greie å reparere forbundets økonomi, hva er så grunnen til at Norsk Artistforbund skal fortsette? Hva er forbundets berettigelse i landskapet mellom MFO, GramArt og Nora?

– Det har vært hevdet over lang tid at det bare er å slå sammen GramArt og NA, at de to organisasjonene jobber med det samme. Hvis det var sant så hadde ikke NA blitt opprettet. Det korrekte er at alle utøverorganisasjonene jobber med saker som overlapper hverandre. Mange medlemmer er med i flere organisasjoner samtidig. Nora er nok den organisasjonen vi har flest felles interesser med, så langt. Vi støtter Noras arbeid fordi de fronter viktige profesjonelle bransjeinteresser. Hvorfor den jobben ikke er gjort tidligere av utøverorganisasjonene får du spørre dem om. Både GramArt, MFO og NORA og andre organisasjoner har mange saker vi kan samarbeide om. Det skal vi fortsette med.

Han sier at NA skal være organisasjonen for virkelige, profesjonelle musikere og jobbe for virkelige musikeres beste.

– Vi vil arbeide for alle de som har hovedinntekten sin fra musikk. De som lever for og med musikk i det frie feltet gjennom mesteparten av livet. Våre medlemmer skal være folk som reelt jobber i bransjen, eller som bruker all sin tid på å få det til, enten som studenter ved høyskoler eller annet. Det er også viktig å hjelpe hobbymusikanter ”over kanten” slik at de kan gjøre hobbyen til et levebrød. Vi skal også ha fokus på dem som har måttet gi opp å ha musikk på fulltid. Bransjen kan ikke leve med at flere og flere må ta ”streit jobb” for å overleve.

Amatørisering av bransjen
Brendeland kaller det ”amatørisering”, og mener at hobbymusikanter i for stor grad setter agendaen for den profesjonelle bransjen. Dessuten hevder han at utøverorganisasjonene rekrutterer for mange som ikke lever av musikken.

– Det er slik de (organisasjonene, red.anm) får tildelt midler. Det er «kjøttvekta» som gir foreningene herreløse midler og økonomi. Vi anklager ingen utøvere for at det er blitt slik, men utøverorganisasjonene har latt det skje. Det er veldig uheldig for et lands kulturliv. Spesielt med tanke på at vi ønsker å konkurrere med verdenseliten av artister.

– Det har konsekvenser for hva slags saker man tar opp. Et krav om å ha gitaren i hattehylla på fly har liten betydning i motsetning til de store viktige sakene som bransjen sliter med. Det er nedlastingsproblematikk, opphavsrett, tildelingspolitikk og ikke minst at spillesteder og arrangører får muligheter til å overleve. Du har ikke behov for å ha gitarene i hattehylla hvis du ikke har noen jobb å reise til. For de som ER ute på jobb vil jeg understreke at det er mer enn alvorlig når flyselskapet ødelegger verktøyet ditt, Jeg har fått ødelagt mye, både gitarer, bagasje og utstyr i årenes løp, sier Brendeland, som også understreker at han ikke har noe imot hobbymusikere, men at det er behov for en organisasjon for å spisse den profesjonelle delen.

Han mener det må gjøres av bransjefolk med erfaring.

– De fleste av oss starter jo som hobbymusikere. NA skal være med på å gjøre veien frem mot profesjon enklere. Det er i NA du skal være hvis du har tenkt å leve av musikken.

– Hvorfor bruker du så mye tid på dette, når utfallet er så usikkert som det er?

– Jeg har levd kun av musikk i 40 år. Jeg har opplevd å bli lurt utallige ganger og noen ganger har jeg forstått hvem som har gjort det. Denne saken handler om å komme til bunns i hva som har skjedd og prøve å rette opp. Det er ille når man ser at fantastiske, dyktige, anerkjente utøvere må kaste inn håndkledet for å ta en lærerjobb eller en sjåførjobb i Posten slik at de kan fø familien og overleve. Det er ille når profesjonelle utøvere må bruke så mye tid på å skrive 20-30 søknader i året bare for, kanskje, å få noen skarve kroner i støttemidler. I tillegg må de i hver søknad forklare hvem de er, hva de har gjort og hva de har tenkt å gjøre. Dette er ofte landskjente musikere og artister som har CV-er og karriere lengre enn Vøringsfossen.

– Det er et stadig rop etter nye prosjekter, fornyelse og anderledeshet. Det er kanskje på tide å legge til rette for fordypelse og fortsettelse. Jeg tipper at artister som Bob Dylan, Paul Mc Cartney og Bruce Springsteen ville stille seg helt uforstående til de krav som Kulturrådet og andre organisasjoner forlanger å få på bordet før de deler ut sine ”smuler” av støttekroner. Disse pengene som deles ut etter prinsippet ”alle skal få” eller bransjehype. Dette er direkte nedverdigende. Det er også provoserende å se at folk som har en fast, godt betalt jobb kan bli bevilget penger for å drive med hobbyen sin bare for å se dem forsvinne etter 2-3 år Spesielt ille er det å godta denne type politikk når du står fast i snøkavet med turnebussen på Finnmarksvidda i 25 minus og legger på kjetting.

– Seint nok til å si ifra
Brendeland sier han ikke kunne tatt denne jobben for ti år siden.

– Det ville vært katastrofalt for min karriere som artist. Nå er jeg 67 år og nå gjør det faen meg ingen ting hva jeg måtte si eller ikke si til hvem det nå måtte være. Det er mange aktører i denne bransjen holder kjeft fordi de vet hva som blir konsekvensene hvis de snakker. Jeg vet det er mange profesjonelle aktører som skjønner hva jeg snakker om, men som velger å holde kjeft av frykt for karrierestopp og manglende fremtidige tildeling av støttemidler. Det er veldig godt forståelig. Jeg har måttet gjøre det selv. Derfor skal Norsk Artistforbund kjempe slike kamper, ikke artistene.

– Ok, du kan kjempe, men hvorfor, egentlig?

– Jeg drives av kjærlighet til en bransje som jeg har brukt hele livet mitt på og som kanskje på mange måter reddet meg som ungdom da jeg var på ville veier. Jeg fikk mulighet til å jobbe i en spennende bransje og vise at jeg kunne brukes til noe. Jeg kom så langt som at jeg fikk gitt ut 18 album. Jeg føler at jeg skylder litt tilbake for de mulighetene og gledene jeg har hatt. Spesielt for å hjelpe unge som mest av alt drømmer om å leve av musikk. Hip Hop og rap er for eksempel en sjanger som helt klart må få større oppmerksomhet og support. Dessuten er det jo et faktum at veldig få mennesker setter pris på å bli utnyttet av «limere». Når andre graver i lommeboken din blir man som regel ilter. Ingen andre bransjer finner seg i forhold som musikkbransjen må leve med hver dag. Andre bransjer har til og med feriepenger. De har ordnede forhold når det gjelder helse, pensjon, arbeidstider og HMS. Det er vel kanskje bare østeuropeiske trailersjåfører som har verre forhold når man setter lupe på dette. Heldigvis er «kicket» og gleden over det å få drive med det yrket man elsker over alt større. Det er organisasjonene som skal ta støyten. Det er organisasjonene som skal forsvare alle anklager av typen ”de har valgt det selv, de er jo både rike og berømte og kjendiser klare seg nok».

Dette er når alt kommer til alt verdens flotteste og mest interessante bransje. Du vet ikke hva som kommer til å skje når du står opp om morgenen. Det er ingen andre bransjer som kan vise til så store kontraster som det frie feltet.

– Du har aldri kjedet deg i bussen eller på veikroa eller hotellet?

– Nei, jeg har reist på jobb, og vært like gira på å få gjort jobben, bortsett fra en periode på 80-tallet da det ble for mye alkohol, sier musikeren som sier han ikke har smakt alkohol på 30 år.