Umiddelbar elektronikk

Vi musikknerder nyter ofte konsertopplevelsen lenge før bandet kommer på scenen. Ventetiden blir sjelden for lang bare vi har en nyrigget scene å hvile øynene på. Det er minutter da mange spørsmål og funderinger oppstår: Skal han spille på den utdaterte forsterkeren fra -73? Kan det være formålstjenlig at cymbalene er så høye? Slike ting.
Riggen som jeg satt tett opptil den desemberkvelden på Sagene i Oslo skapte riktignok forventning, men var i seg selv ikke spektakulær. Siv Øyunn Kjenstads tradisjonelle trommesett sto rett bak et “elektrokjøkken” med beskjedne bokser og en liten spilledåse av blikk, hvor jeg gjettet at Maja Solveig Kjelstrup Ratkje skulle komme til å stå. Det til høyre, der en litt uvanlig vibrafon tok det meste av min oppmerksomhet, måtte i så fall være Øyvind Brandtseggs oppsett.
Den gode feedback
Første del av konserten var dominert av Brandtseggs feedback-improvisasjonerGlidende uling i varierende tonehøyde ble frembragt av to mikrofoner som han vekselvis beveget fram og tilbake foran høyttalerne. Rundt overarmene hans, under ermekanten av t-skjorten, hadde han festet to brede remmer. Kroppsspråket var av en type man sjelden opplever på en elektronikkonsert. I stedet for et stivt blikk festet ned på en skjerm eller et bord med effekter og ledninger, var Brandtsegg fysisk til stede i noe som nesten lignet dans
Utover i konserten fikk jeg igjen oppleve Ratkjes karakteristiske dynamiske omgang med sitt lydkjøkken. Trommeslager Kjenstad bidro varsomt, men kjærkomment, med organisk tromming, der luften mellom frasene nesten virket like viktig som lyden hun laget.
Hva var det jeg hørte?
Gode konserter jobber i hodet lenge etter at de er over, men her var det ikke bare følelsen av at “det var godt” som satt i. For hva var det egentlig som hadde foregått? Hvor kom hvilken lyd fra? Hvem styrte hva? Og var Brandtseggs dansing egentlig dans?
Etter mye spekulasjoner om dette, iblandet en tids fundering over hvor innsynsfattig elektronisk musikk er i forhold til en analog konsert, der man stort sett umiddelbart ser og forstår hva som foregår på scenen, var det bare å gå til kilden og utbe musikerne en forklaring.
Det følgende er å et forsøk på å få armene rundt bandet BRAK RUG.

Gode konserter jobber i hodet lenge etter at de er over, men her var det ikke bare følelsen av at “det var godt” som satt i. For hva var det egentlig som hadde foregått?

Utgangspunktet
– BRAK RUG ble satt sammen til en konsert i Dokkhuset i Trondheim i 2014. Jeg ville finne situasjoner der instrumentene mine kunne få gode vilkår, sier initiativtaker og bandleder Øyvind Brandtsegg.
Når han snakker om “mine instrumenter” handler det bare i noen grad om ting han har kjøpt i butikken. For Brandtsegg er det nærmeste vi kan komme en digital instrumentbygger. Noen bygger fioliner, Brandtsegg bygger digitale prosesser med tanke på manipulering av innkommende lyd i live-situasjoner, ofte kalt live-elektronikk.
Da er han også avhengig av medmusikanter som tåler en trøkk, i betydningen at alt de spiller eller synger kan bli vridd og vrengt på av synthene som Brandtsegg selv har programmert.
Slike kvaliteter har han funnet hos sine medmusikanter i BRAK RUG.
– Noen sangere kan bli utrygge når en annen musiker for eksempel skal ratte med tonehøyder, men Maja sier bare kjør på. Hun er jo selv vant til å prosessere seg selv med elektronikk, sier han.
Muskulær elektroimpro
Den nevnte feedback-sekvensen i starten av konserten fungerte godt som åpning, men dansingen, hvor kom den fra? Brandtsegg smiler, og forklarer at dans ikke var en del av forestillingen, men et biprodukt av de båndene som var festet stramt rundt bicepsene hans.
– Forklar!
– Båndene sørger for at sensorer kan plukke opp elektriske signaler som går i musklene. Jeg har jo behov for å kunne skru opp lyden i mikrofonene hvis det ikke feeder, og tilsvarende skru ned for å begrense feedingen. Når jeg strammer musklene i en arm, går det strøm i muskelen, som igjen gjør at den trekker seg sammen. Tre elektroder plukker opp elektrisiteten, som overføres til en synthesizer, som igjen regulerer mikrofonnivået.
Derfor kan man tydelig se at jeg anstrenger meg mye når jeg skal ha maksimal effekt, og da forstår du kanskje hvorfor det kan se ut som en slags dans, svarer han.
Lumina
Brandtseggs el-vibrafon er en historie for seg. Det er en vibrafon som «ser» forskjell på de fire forskjellige køllene man spiller med, slik at hver kølle kan få forskjellig elektronisk klang. Den «ser» også at en kølle kommer mot tonestaven, og begynner således å spille like før den faktisk treffer instrumentet. Luminaen kommer opprinnelig med en integrert lydmodul. Lydmodulen har han imidlertid skrotet for lenge siden.
– Den er helt ubrukelig.
I stedet har han koblet Luminaen til en selvbygget synth han har laget med programmeringsspråket Csound.
Og dermed er vi framme ved den aktiviteten som har tatt det meste av hans tid som musiker de siste tjue årene, og som dessuten godt kan sies å ha gjort ham til instrumentbygger i tillegg til utøvende musiker og komponist.

Den fjerde mann
Strengt tatt skulle det vel stått en fjerde musiker på plakaten. Hun skulle i så fall hete Csound, programmeringsspråket Brandtsegg bruker for å “kode lydrutiner”, som han kaller det.
I Csound brukes tekst til å bestemme hvordan en spilt tone skal behandles i synthesizeren. Tekstprogrammeringen, i motsetning til den grafiske programmeringsmetoden i for eksempel Max MSP, er en metode som Brandtsegg mener er både praktisk og mer effektiv.
Skjønt praktisk? Er ikke det enkleste å overlate instrumentbygging til instrumentbyggerne, eller i denne sammenheng dataingeniørene?
– Det å sette seg ordentlig inn i et instrument som andre har laget, for så å skulle forme det til det du selv ønsker, er en omfattende oppgave i seg selv. Ettersom jeg kan lage tingene selv, er det nesten like effektivt å lage alt fra bunnen, sier Brandtsegg.
Hvis han oppdager en funksjon i en annen synth, bruker han heller energien på å finne ut hva de har gjort, for så å lage sin egen variant.
– Dessuten oppnår jeg muligheten for å spesialtilpasse instrumentet til mine musikalske behov og ideer.

Noen ganger lager jeg også et instrument for en spesiell komposisjon for å ha det instrumentet for hånden som kan realisere komposisjonens potensial.

Om å hente ut mer
For Brandtsegg handler synth-byggingen om å realisere et potensial. Derfor plasserer han det også et sted mellom komposisjon og instrumentbygging.
– Teknologi har jo noen føringer, noe er mulig og noe er ikke så lett. Da vil et selvbygget instrument også gi noen kompositoriske føringer. Noen ganger lager jeg også et instrument for en spesiell komposisjon for å ha det instrumentet for hånden som kan realisere komposisjonens potensial.
– Syns du det er rart at ikke flere går så langt inn i de elektroniske verktøyenes muligheter som du gjør og faktisk designer egne verktøy, effekter og instrumenter?
– Det hender jeg tenker at det er litt rart. Jeg tror at instrumentbyggingen lar meg hente ut mer potensial av både improvisasjon og komposisjon. Det handler om materialkunnskap rett og slett, for å jobbe kreativt med digital lyd tror jeg det er gunstig å ha inngående kjennskap til hvordan lyden lages, og å kunne påvirke detaljene i hvordan lyden formes. Det blir som en snekker som kjenner treverket sitt veldig godt, det gir grunnlag for å lage ekstra gode møbler.
Brandtsegg instrumentdesign har ført til utviklingen av Hadron Particle-synthesizeren, en soft-synth (det vil si et dataprogram) som er spesiallaget for å brukes i improvisasjon ved at lyd som kommer inn blir kuttet opp i småbiter (granulert) og så manipulert ved hjelp av 200 variasjoner (parametere) per tone.
Alt hans digitale instrumentbyggeri foregår i åpen kildekode. Det innebærer at andre fritt kan bygge videre på det han har laget. Da må man imidlertid lære seg kodingen. Alternativet er å laste ned gratisversjonen av Hadron, og eventuelt supplere med tilleggspakker.
Brandtsegg er professor ved Institutt for musikk på NTNU. Hans doktoravhandling fra 2004 hadde tittelen “New creative possibilities through improvisational use of compositional techniques, – a new computer instrument for the performing musician”.
Når han i rollen som utøvende musiker knytter til seg Ratkje, så handler det ikke om et nytt bekjentskap. Tvert i mot har Brandtsegg digitale innovasjoner vært helt sentrale også i Ratkjes elektroniske instrumentarium i flere år.
Helt siden 2004 har han vært en viktig bidragsyter til den digitale delen av Ratkjes lydkjøkken. Først leverte han en spesialtilpasset looper, ImproSkulpt, senere utvidet til den med den 7-spors «Takdimi» sampleren, basert på indiske rytmemønstre.
– Avgjørende
Samarbeidet med Brandtsegg om tilpasning av Ratkjes verktøy var i utgangspunktet beregnet for hennes solokonserter, samt for forestillingen Adventura Anatomica, som hun laget sammen med Odd Johan Fritzøe. Instrumentet kan også høres på Majas utgivelse (2006) med samme tittel. Nå tar hun dem med seg også inn i andre sammenhenger.
– I dag bruker jeg Øyvinds instrument også med andre musikere, som i SPUNK og i andre midlertidige sammenhenger. Det kjennes ut som mulighetene er mange fremdeles, og jeg finner stadig nye måter å lage musikk på. Det er en forutsetning og en betingelse for meg, når jeg driver med friimprovisasjon, at jeg alltid har følelsen av å komme meg videre i teknikker og valg av lyder.
Ratkje nøler ikke med å si at samarbeidet med Brandtsegg har hatt ”avgjørende betydning for hvordan hun har utviklet seg de siste årene når hun spiller solo eller sammen med andre med live-elektronikk.

Naturlig nok er det sånn at jo fler elementer man putter inn i et lydbilde, desto mindre plass får hver element, og desto mindre viktig blir hvert element.

Digitalisert improstrøm
I BRAK RUG mottar Brandtsegg signaler fra de to andre musikerne i en jevn strøm inn i hans pc. Lyden kommer direkte fra Ratkjes vokalmikrofon, det vil si før lyden har funnet veien inn i hennes pc. Siden Kjenstad ikke selv endrer lyden av sine egne trommer digitalt, tappes lyden av trommesettet direkte ut fra mikseren og inn i Brandtsegg oppsett.
Når han så slipper ferdig manipulert lyd ut i pa-en vil den ofte være forsinket med noen sekunder, kanskje reversert og ikke sjelden granulert, det vil si malt opp i mange små biter, ofte til det ugjenkjennelige.
– Selv om dette er en trio, så produseres det jo en del lyd før du sampler og ”skrur”. Kan det bli for mye på en gang? For tett tekstur?
– Elektroniske instrumenter jo har den egenskap at de kan fylle ut alle kroker av lydbildet og mette det helt. Det er en fin mulighet å ha, som et slags maksimumsutslag, samtidig er det jo oftest bedre å begrense seg litt og heller fokusere på ett eller noen få elementer. Naturlig nok er det sånn at jo fler elementer man putter inn i et lydbilde, desto mindre plass får hver element, og desto mindre viktig blir hvert element.
Brandtsegg legger til at den type looping som foregår i BRAK RUG ikke er en statisk looping som blir stående og gjenta seg selv automatisk, det er mer prosesser som kontinuerlig krever at man spiller på de for at de skal fortsette å lage lyd.
– Lyden dør stort sett ut i løpet av noen få sekunder, så da får vi ikke effekten av at for mye legges oppå hverandre.

Søm- og konfliktløst
BRAK RUG er, som vi skjønner, Brandtseggs initiativ, bygget rundt hans egenutviklede verktøy. Men hvordan oppfatter en så profilert soloartist og komponist som Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, sin rolle i bandet?
– Vi er tre likeverdige musikere som møtes, leker og utvikler en helt egen musikk, som jeg ikke har hørt noe annet sted før. Det er derfor jeg ønsker å spille mer med dette bandet.
– Først og fremst spiller vi med vår egen lyd, men både Øyvind og jeg spiller på lyden av Siv sitt slagverk, og Øyvind kan i tillegg også sample mine ting. Vi får se hva vi finner på etterhvert, det er ikke sikkert at signalgangen er låst til disse rollene bestandig, sier Ratkje.
Hun har dessuten tidligere invitert med seg Brandtsegg til å “skru på stemmen” hennes da hun skulle stå å synge i en installasjon i Finland.
Trommeslager Siv Øyunn Kjenstad har heller ingen problemer med å utsette seg for inngrepene fra de andres sampling og manipulasjoner.
– Jeg går inn med åpne ører! Det er så enkelt å spille med Maja og Øyvind. De spiller så organisk og gjør så fine ting, og det er veldig lett å plassere seg i lydbildet da. Uten å måtte ha noen spesiell strategi eller tankeprosess rundt det i forkant eller underveis. Jeg vil vel si at tilnærmingen er å være så tilstede jeg kan med det som skjer musikalsk. Da er det magisk å spille med Brak Rug.
Kjenstad er den eneste av de tre som ikke selv jobber elektronisk, men det får på ingen måte den også yngste bandmedlemmet til å føle seg utafor.
– Haha! Nei, det gjør jeg ikke. Selvfølgelig synes jeg det ser veldig gøy ut å ha så god oversikt som de har på det de gjør, men jeg har aldri følt det som noe problem at det ikke er mitt felt.