Marius Mevold, kjent under produsentnavnet Slick Shoota.

Klubbnettet

Er en musikkscene norsk dersom den hovedsakelig eksisterer på nett?

Kalender

Under den store paraplyen av klubbmusikk jobber flere norske musikkprodusenter i et internasjonalt klima. Cashmere Cat har produsert for Kanye West, mens Bergenbaserte Drippin nylig har kommet tilbake fra Asia-turné. Slick Shoota gir ut på amerikanske Mad Decent, Rytmeklubben bygger navn i Australia og nykommer Hasta har blant annet tyskbasert bookingmanagement.
I det nye klubbmiljøet er ikke geografisk tilhørighet lenger et definerende element. Den yngre generasjonen klubbmusikkprodusenter kan ikke grupperes som typisk norsk under bannere som NuDisco eller en Oslo-basert lyd.
Så hva definerer egentlig disse musikerne?
Inn i klubben
Gruppen Rytmeklubben har vært Trondheim-basert, men er på en sakte migrasjon mot Oslo. Lenge har de spilt i band og utdannet seg innen musikkteknologi, men først de siste årene har de kommet inn i klubbmusikken. Her har de til gjengjeld gjort det godt. I år mottok de NOPA-stipend og singelen deres «Seen» fra 2014 ble spillelistet på statlige radiokanaler.

rytmeklubben presse mai2014 kopi

Rytmeklubben  mener de fysiske klubbene har vært viktige for oppdagelsen av musikken. Foto: Ming Unn Andersen. (Foto: )


– Vi oppdaget klubbmusikken gjennom klubber da vi ble gamle nok til å dra på dem, forteller ett av medlemmene, Martin Basmo Aspen.
Raw Juice-konseptet, musikken de spilte og de internasjonale artistene de booka var veldig viktig for oss, fordi vi dermed ble bedre kjent med sjangeren og utøverne i den, sier et annet medlem, Ole Torjus Hofvind, som også kan fortelle at Raw Juice senere har tatt over deler av managementet av Rytmeklubben.
I kategorien klubbmusikk sier det seg selv at klubber er en viktig brikke, men selve spredningen og dyrkningen av musikken skjer i dag på nett. Her identifiserer unge produsenter likesinnede, utveksler referanser og diskuterer musikken.
– Den geografiske tilknytningen som musikk har i dag er historisk, sier Marius Mevold aka Slick Shoota.
– Chicago house, UK garage – det oppstod før internett var like vanlig som nå. Men selv om alt har blitt større og åpnere, er røttene samtidig på plass, sier han.
I følge Mevold er det altså fortsatt viktig for produsentene å vedkjenne og være klar over musikkens opprinnelse.
– På en måte er jeg del av et norsk miljø fordi jeg har arrangert klubbkvelder i Trondheim og Oslo. Men i forhold til musikken, som er mitt område, er jeg ganske alene, sier produsenten.

Blandingsforhold
De to produsentene Marius Mevold og Thomas Wesenlund med artistnavn Hasta – samt Rytmeklubben-grupperingen, er norske utøvere, men lager musikk som ikke nødvendigvis bærer med seg nasjonale kjennetegn.
Isteden lager de musikk i konteksten av et internasjonalt musikkmiljø. De kommuniserer på nett, bruker software i produksjonen av sin egen musikk, finner inspirasjon online, og sprer igjen sin egen musikk på nett. Så kan man egentlig definere et musikkmiljø som norsk — og i så tilfelle hvordan? Er det måten man kommuniserer på eller hvordan man arbeider? Er det ved at utøverne selv anser det som et element i musikken, er det gjennom estetiske kjennetegn?
Der musikken til Rytmeklubben kan sies å ha en mild og tilgjengelig lyd, både lytter- og klubbvennlig, og passende tilbehør både i daglige gjøremål og til dansing om kvelden, har Marius Mevolds musikk en røffere kant, en eklektisk blanding av harde rytmer, skrudde hooks og sampler. Den som lytter nærmere kan høre en britisk skittenhet, typisk for sjangre slik som drum and bass, jungle og grime. Ta som eksempel den klassiske grime-låten av Lethal Bizzle, «Pow (Forward)».

Den repetitive musikklinjen går i en gnagende gang, mens Lethal og grime-artister slik som Flowdan og Napper leverer linjene sine med aggressiv lidenskap.
I kontrast til Lethal B kan man høre på DJ Rashads footwork-låt «I Don’t Give a Fuck».

Også her er det råskap og aggresjon, men i den Chicago-baserte lyden er det større beherskelse. Sjangeren juke vokste opprinnelig ut av Chicago house og ghetto house, og gjenkjennes for sin høye BMP på rundt 160-170. I en typisk juke-låt brukes det ofte MPC-maskiner som tillater produsentene å legge inn samplede lyder, legge på forskjellige rytmer og manipulere lyder. Legges det vokal over er den dominert av klipp-og-lim-estetikk. Footwork som betegnelse kommer opprinnelig fra måten man danser til juke, slik navnet tilsier, med raske fotbevegelser. Siden har det blitt en måte å omtale en utvikling av juke, med mer stakkatorytmer og flere rytmiske utfordringer for dansere. Det ligger i sjangrenes natur å ha tilholdssted på klubber, og de to musikkbenevnelsene juke og footwork brukes ofte om hverandre. I Rashads låt kastes blikk mot industrial techno, men større er bevisstheten om hiphop- og soul-røtter.
– Mange som ikke har hørt det før ville sikkert kalt musikken min ekstrem. Da jeg hørte juke og footwork første gang klarte ikke hodet mitt å plassere alle lydene, forteller Mevold. Han har selv endel kontakt med footwerk crewet Teklife som den nylig avdøde Rashad var del av å stifte.

– Mange som ikke har hørt det før ville sikkert kalt musikken min ekstrem, tror Marius Mevold.

– Musikken min er klubbvennlig, mye bass, off-key perkusjon, choppa vokaler som strekker seg til det ytterste. Roten ligger i at det er veldig høyt tempo og at det er klubbvennlig, men samtidig hardt og melankolsk. Det er ikke for hardt og ikke for mykt, sier Mevold.
– Cashmere Cat, som har gjort det enormt bra og fått copycats som lager fløyelsmyk klubbmusikk, det er feil for meg. Det blir for mykt, men jeg liker heller ikke når det blir veldig hardt og industrielt når du ikke klarer å wrap your head around it. Jeg er på en måte en mellommann der.

Hasta. Foto: Mats Taugard Bakken.

Hasta. Foto: Mats Taugard Bakken. (Foto: )


Nye mikser
Produsenten Hasta, Thomas Wesenlund, beskriver musikken sin som en særegen blanding av Chicagos houserøtter og sjangeren Jersey Club fra New Jersey. Jersey club ligger på en lavere BMP enn juke, omtrentlig 130-140, men deler mange sjangertrekk med juke, slik som klipp-og-lim vokalsampling.
Jersey Club har påståelig en mer tilgjengelig estetikk med en upbeat rytme, og flere Jersey Club-produsenter har funnet veien inn i mainstream musikk – slik som norske Cashmere Cat. Til gjengjeld mikser og omarbeider sjangeren ofte populære hiphop-, rap- og pop-låter. Slik som med juke-sjangeren har også jersey club en tilknytting til dans der yngre klubbgåere har utviklet dansestiler som hører til sjangeren.
Wesenlund forteller at han blander dette sammen med RnB-sensibilitet – en musikksjanger som de siste par årene har blitt dratt frem i klubbsettinger og i fjor blant annet førte til en gjenoppliving av sjangerbetegnelsen RnG: Rythm and Grime. Å blande sjangre som ligger under klubbparaplyen på påståelige individuelle måter, for slik å skape en egen lyd, er også et trekk man ofte ser i klubbmusikken.
– Jeg bruker element på en uortodoks måte, sier Wesenlund.
– Du hører det er jersey club, du hører en takt eller typisk trekk, men jeg har det som utgangspunkt og bruker ikke typiske sjangerelement.

Nettikette
Flere undergrunnssjangre har vokst fra konsertsteder, platebutikker – både i inn- og utland, fra klubbkvelder eller en lokal gruppering, og også i klubbmusikken har de geografiske røttene stor betydning. Flere av sjangrene har geografiske lokasjoner i navnet sitt (UK Funky, UK Garage, Chicago House, Jersey Club…), men nettet tillater disse å finne møtepunkter, å overlappe og løsrive seg fra et fysisk tilholdssted.
– Da jeg fikk internett for 15 år siden måtte jeg lete for å finne folk i forum som var like interessert som meg i musikken jeg likte, forteller Mevold.
– Jeg fikk den lokale Narvesen til å importere blad om drum and bass og jungle. Når jeg ser tilbake, var det ikke så mye jeg slukte da i forhold til hvor mye folk gjør nå. I dag kan du browse på Soundcloud til du blør ut øret.

Musikkproduksjon er tilgjengelig for alle med en datamaskin, og alt ligger til rette for at en 13-åring skal kunne starte sin produsentkarriere. Godt informert om miljøet man befinner seg i er det ingenting i veien for å ta kontakt med andre artister og produsenter man beundrer.
– Skulle ønske jeg var ung nå, sier Mevold og ler.
– Jeg har venner i utlandet, i USA og England for eksempel, som jeg snakker med på Facebook og lignende steder, og jeg jobber med de over nett. Man sender tracks og sampler, forteller Wesenlund på spørsmål om hvordan han kommuniserer med andre produsenter.
– Det blir også mye self-promo. Eller, det var mer av det før. Nå er det mer av at jeg legger ut en lenke på Facebook og tagger en artist, men jeg holder det til de jeg kjenner, forteller han. 

– Du vet ikke alltid hva det er du sier når du bruker referanser, fordi du har bare dyppa litt i dem, sier Ole-Torjus Hofvind i Rytmeklubben.

Sampling
Som i mange andre nyere sjangre, er sampling en hyppig brukt teknikk i dagens klubbmusikk. Ofte er det snakk om en direkte kopi av den originale lyden. I sampling av lyder ligger det også henvisninger til sjangre og undersjangre, til utgivelser, artister og bevegelser. Disse homagene, pasitsjene og regelrette simulacrum kan nesten ses på som sjangeren som bekrefter seg selv, samtidig som det hurtige tempoet på nett tvinger den til å ha en kontinuerlig utvikling. Kan man da si at estetikken som allerede er til stede er del av å definere utviklingen av scenen?
– Dersom du nerder mye på nett og finner ut hvilke lyder som er lagt i forskjellige sanger så kan du lage egne produksjoner med dem. Du vet ikke alltid hva det er du sier når du bruker referanser, fordi du har bare dyppa litt i dem, mener Hofvind i Rytmeklubben.

– Det er viktig å ha sin egen lyd, sier Wesenlund.
– Jeg kan godt herme etter andre for å øve, men det er viktig å være seg selv og lage noe originalt. Når man er individuell, da blir det gøyere.
– Men man blir bevisst på referansene i lydene. Det kan være noe så enkelt som å spørre: Kan den lyden som er veldig referanserik passe inn her? sier Martin Basmo Aspen.
– Det er kanskje lett å gjemme seg bak det å bruke en lyd fordi folk syns den er kul. Så går det muligens på bekostning av originalitet og kredibilitet. Man må bli bevisst noen lyder og forstå at de ikke passer inn visse steder, eller at det minner folk om ting, at det har sin historie og det kan bli kræsj.
Nettværelse
Det er ikke gitt at man får en sample eller en låt å mikse. Det krever at produsenten man spør godkjenner deg, og Hofvind peker på at ved å dele ut til for mange,«vanner man ut eksklusiviteten sin». Slik som i reggae og dancehall-kulturen hvor man lager individuelle dubplates til gitte deeyajs og produsenter, er det likheter innen den bassbaserte klubbmusikken. Det handler ofte om å være tro til sine egen lyd, å ha kredibilitet som produsent. Samtidig må man også være dyktig.
– Du kan ikke bare: «Yo send meg tracks!», sier Mevold.
– Sånne requests får jeg hele tiden, men du blir ikke så gira på å legge tid og arbeid ned hvis det fremstår som useriøst. Det er viktig at online tilstedeværelse er på plass.
– Når du får en forespørsel fra noen som vil ha tracks eller gjestemiks, da er det første du gjør å sjekke ut profilen til den personen. Du googler, sjekker Soundcloud, Facebook og Twitter. Du ser om det er en ordentlig person og om det kan bli et bra samarbeid, forteller Mevold.
Selv har han rundt 12 000 følgere på Soundcloud, og utenom sin personlige twitter-konto og Slick Shoota-konto har en venn av ham også laget en Slick Shoota-bot som twitrer beskjeder basert på tidligere tweets fra Mevold.
Selvreferende
Når Mevold jobber med drum and bass-elementer er det på Grünerløkka. Hos Wesenlund kommer det Chicago-lyder ut fra en høyttaler i Porsgrunn.
– Det handler om forskjellige musikalske tradisjoner. Jersey club er en kultur og måten de lager musikk på fungerer der og i den konteksten, sier Hofvind.

– Jeg tror at vi, oss imellom, vil få egne referanser som snakker om oss, sier Martin Basmo Aspen.

Når Rytmeklubben bruker jersey club-elementer er det ikke lenger i den opprinnelige formen, der tenåringer uten musikkompetanse setter sammen låter som bommer på takter, der musikken er komponert for å lage god stemning på en klubb på USAs østkyst. Hvordan fungerer da denne musikken i en ny kontekst?
– Dersom man har hørt mye på for eksempel grime og jersey club, så går det å ta inspirasjon fra det, svarer Hofvind.
Kompanjongen Basmo Aspen hopper inn:
– Jeg tror at vi, oss imellom, vil få egne referanser som snakker om oss.

Ut i verden
Til Wesenlund stilles spørsmålet: Er du del av et norsk musikkmiljø?
– Både ja og nei. Ett av booking-managementene mitt er i Tyskland, så blir det noe internasjonalt bak det hele. Men mine musikkvenner er i Norge. Rytmeklubben for eksempel – de gir ut jersey club med sitt preg, og da blir det litt norsk.
Til Mevold: Hvem er publikumet ditt? Hvor er de?
– De er ikke i Norge i alle fall, svarer han kjapt.
– Jeg har alltid likt mørk klubbmusikk, og har spilt masse i Russland, Ukraina, Tyskland og Nederland, blant annet.
– Slick Shoota-greien er veldig nærme juke og footwork som har en ghetto Chicago-opprinnelse. Så kommer jeg fra Norge, middelklassen og lager det. Jeg tenkte over det da jeg gikk den veien. Det hadde ikke vært logisk å kopiere det som fantes. Jeg ville lage min egen vri på det. Det var sånn jeg vokste opp, på UK club culture. Senere, da footwork og juke begynte poppe opp, blandet jeg de to interessene og gjorde det til min egen greie, og det ble logisk for meg.

– Det er veldig få i Skandinavia som er innenfor det samme som meg, det er en liten sirkel av folk jeg ville kalt mine medsammensvorne i blandingen av UK og US klubbmusikk, sier han og nevner produsenter som Om Unit, Sam Binga, Scratcha DVA, Addison Groove,.«Det er kjernen», sier han. Alle er fra Storbritannia.
– Og folkene i Teklife, legger han til.
– Jeg føler ikke at det er en norsk scene, sier Hofvind.
– Vi er fire, kanskje er vi vår egen scene. Det finnes også norske produsenter vi ser opp til – Raw Juice-folka, sier han og referer til klubbkollektivet Mevold var del av tidligere.
– Det er løse bånd til andre norske folk, men jeg føler ikke det er en scene.
– Nordclub har blitt et buzzord for det vi driver med, men det er ikke vi som har laget det, forteller Hofvind.
– Det er folk i Australia som fant på det, men de tror de følger opp oss. Vi har en link til Sydney og en del produsenter der,
I Australia tror publikumet at musikken de er hører er laget av lokale produsenter, men egentlig er det Rytmeklubben-rytmer. Det verser rykter på internett om at det fjerde medlemmet av Rytmeklubben, Tom Henrik Melting Basmo, er en Sydney-produsent som heter Wave Racer og et annet rykte skal ha det til at en Sydney-DJ ved navn Basenji, er Henrik Haraldsen Sveen. På klubbkvelder i Sydney spilles det Rytmeklubben.
– 70% er våre ting, hevder Hofvind.
– Men publikum der nede vet ikke hvem vi er – vi er bare folk som chatter på internett.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo