Nevrologene Geir Olve Skeie og Are Brean klarte ikke bestemme seg for om de var mest interessert i musikk eller hjernen. Dermed ble det undervisning om begge deler – og nå også bok.

Forfatterne av "Musikk og hjernen". Til venstre Are Brean, til høyre Geir Olve Skeie, © Eskil O. Vestre

Det er en iskald tirsdagskveld i slutten av januar, og underetasjen på forlagshuset Cappelen Damm er fullstappet med forventningsfulle, småpratende mennesker med varmende kaffekopper i hendene. Plassert foran en tom scene, bortsett fra et piano på høyre side.

Med ett blir det musestille. En mann har dukket opp på scenen, sittende foran pianoet, og uten noen introduksjon setter han i gang med et vakkert, melankolsk stykke. Publikum er målbundet. Hva er det ved disse triste tonene som fascinerer oss sånn i vintermørket? Og hva skjer med hjernene og emosjonene våre når vi lytter til fremføringen? Blir de triste hodene i salen enda tristere? Eller opplever noen av oss motsatt effekt?

Mannen reiser seg til stor applaus, og det viser seg at det er en av kveldens to hovedpersoner: nevrologen Geir Olve Skeie, som underviser i musikk og hjernen ved Griegakademiet i Bergen. Med seg på scenen har han snart sin makker Are Brean, Musikkhøgskolen i Oslos egen nevrolog. Sammen har de skrevet den fascinerende boken Musikk og hjernen, og interessen for utgivelsesfesten har gått langt utover forlagshusets forventninger.

Lansering av boka “Musikk og hjernen”, © Eskil O. Vestre

Musikalsk spedbarnsgråt og Sherlock som nevrolog
I kveld skal de gi oss en rask innføring i hva hjernen gjør med musikk, men også hva musikk gjør med hjernen. Eller “den grå klumpen, som stort sett består av vann og fett, vi alle har mellom øra”, som Brean spøkefullt sier innledningsvis. Hjernen til samtlige homo sapiens i salen sender umiddelbart signaler til samtlige munner om å le.

De to foredragsholderne forteller oss om de fascinerende sammenhengende mellom musikk og språk. Kinesiske morsmålstalere er bedre utstyrt til å lære musikk fordi språket deres krever en så presis mestring av rett tone på rett stavelse, får vi høre. Og dermed har kineserne oftere absolutt gehør enn nordmenn, samtidig som det for en musikalsk trent nordmann blir enklere å lære kinesisk.

Dessuten gråter franske spedbarn med stigende aksent, mens tyske spedbarn gjør det med synkende aksent, forteller forfatterne. For vi mennesker er egentlig musikalske allerede før vi blir verbale. Og visste dere at figuren Sherlock Holmes er basert på en nevrolog som forfatteren Arthur Conan Doyle møtte under medisinstudiene, spør de to nevrologene.

Studerte medisin og musikk samtidig
Foredraget vekker fascinasjon og latter hele veien. Det merkes rett og slett ikke at det hele er fullstendig improvisert. De to travle akademikerne har nemlig ikke rukket å planlegge eller øve noe som helst, røper de smått stresset til Ballade backstage under en halvtime før arrangementet går av stabelen. Likevel tar de seg tid til et lengre intervju.

– Dere har begge gått fra å utdanne dere til nevrolog, til å jobbe på musikkhøyskolen, eller på Griegakademiet i Bergen. Hvordan endte dere opp i det samme interessante sporet?

– For min del har jeg drevet med musikk lengre enn medisin, egentlig. Jeg har spilt siden jeg var liten, svarer Skeie.

Da han ble ferdig på videregående, syntes han det var så interessant med begge deler at han på mirakuløst vis klarte å studere både medisin og musikk på én gang.

– Det er jo mange leger som bruker masse tid på musikk, men forskjellen er kanskje at jeg tok en eksamen i begge deler til slutt. Det var veldig vanskelig å legge vekk musikken under legestudiene, og jeg synes ennå det er vanskelig å velge.

Et krevende dobbeltkjør
Brean ser seg nødt til å bryte inn i Skeies beskjedenhet.

– Jeg tror nok du underspiller litt, for selv om mange leger bruker mye tid på musikk, så vet jeg ikke om noen andre som har tatt de to utdannelsene parallelt. Det er temmelig krevende greier. Jeg tok musikklinje og naturfagslinje parallelt på gymnaset, og synes det var krevende nok. Jeg kunne ikke tenke meg å fortsette det dobbeltkjøret på universitetet!

Da han ble nevrolog, ble det naturlig å interessere seg for hvordan musikken blir bearbeidet i hjernen, syntes Skeie.

– Det var det som var utgangspunktet mitt, egentlig. Og da musikkterapiutdanningen i Sandane ble flyttet til Griegakademiet, satte jeg i gang et lite prosjekt om nettopp dette, og til slutt ble det et eget kurs og en stilling på Griegakademiet tilknyttet musikk.

Fra musikk til hjernen og tilbake
Breans historie er liknende, men likevel annerledes, forklarer han.

– I motsetning til Geir, som er utdannet profesjonell musiker, har ikke jeg noen musikkutdannelse i bunn. Jeg vurderte å bli musiker i ungdommen, men endret kurs og endte til slutt opp på medisin i stedet. Og litt som Geir, har jeg jobbet med hjernen hele karrieren, først som klinisk lege og deretter som forsker.

– Musikken har jeg likevel hele tiden hatt med meg som hobby, og som viktig input og output i livet. Tilfeldigvis trengte Musikkhøyskolen en underviser på musikkterapiutdanningen, og jeg begynte å holde kurs på både bachelor- og masternivå.

I løpet av årene har dette gradvis blitt utvidet til et sett valgfrie emner for alle studenter på Musikkhøgskolen, også utøverne, forteller han.

Den plastiske hjernen
Boken går gjennom svært mange ulike temaer innen forskning på musikk og hjernen. Alt fra de nevnte forbindelsene mellom musikk og språk, til de dokumenterte helbredende virkningene musikk har på alt fra psykiske plager til demens. Selv forteller begge forfatterne at området de finner aller mest interessant er plastisitet, det vil si musikkens hjerneendrende egenskaper.

– I begynnelsen var det persepsjon jeg interesserte meg for: hvordan blir musikk oppfattet i hjernen, og hva skjer når man hører på musikk eller spiller musikk? Plastisiteten tok over etter hvert, forteller Skeie.

– Også jeg begynte med persepsjon. Hvordan oppfatter vi lyd, når lyd jo egentlig ikke finnes rent fysisk? Det er noe vi skaper inni hjernen vår, forklarer Brean.

– Er det det dere mener når dere i boka skriver at vi ikke lytter til musikk med ørene, men med hjernen?

– Ja. Jeg pleier i hvert fall å si at øre-nese-hals-leger er enkle mennesker: de tror vi lytter med ørene, men vi lytter jo med hjernen, ler Brean.

Musikk mot demens
– Jeg gikk på gitarundervisning fra jeg var 8 til 14, men så ga jeg meg. Broren min begynte rundt samme alder, men holder som 20-åring ennå på, og studerer musikkvitenskap. Vil han ha lavere risiko for demens senere i livet enn meg?

Brean bekrefter, men med forbehold.

– Det stemmer at han trolig har lavere risiko for å bli plaget av demens. Men det eneste vi vet med sikkerhet er at dette kan sies om eneggede tvillinger. Sykdommen begynner nemlig gjerne mange år før man merker det klinisk, det vil si at man begynner å glemme.

– Og grunnen til at tvillingen som driver med musikk på et visst nivå er mindre utsatt, er rett og slett at vedkommende bygger en mer robust og kompleks hjerne. Om man da får demens, rekker ikke sykdommen å utvikle seg til å gi særlig mye symptomer før man dør av alderdom eller annet.

Musikerens ekstra fordeler
Musikk har en egen evne til å drive plastisitet i hjernen, forteller Skeie.

– Hjernen endrer seg altså fysisk når vi lytter til eller spiller musikk?

– Det stemmer. Det er spesielle områder som utvikler seg, spesielt hørselsområdet og enkelte motoriske områder. Forbindelsene mellom høyre og venstre hjernehalvdel er mer velutviklet hos musikere enn gjennomsnittet, og de får en del ekstra fordeler på enkelte funksjoner. Dette angår selvsagt oppfattelse og bearbeidelse av lyd, men kanskje også hukommelsen.

Enkelte mener matematiske ferdigheter også forbedres, legger Skeie til, men det er omstridt: de som har musikkutdannelse har i store studier uansett vist seg å gjøre det generelt bedre på skolen og i arbeidslivet.

Festeffekten
Musikere er blant annet også flinkere til å oppfatte tale i støy, forteller Brean.

– Dette er den såkalte cocktail-selskap-effekten: at du kan gjenkjenne tale inni en masse annen støy. Der er musikere som gruppe mye flinkere enn resten av befolkningen.

Ellers er riktignok all denne type forskning vanskelig fordi det eksisterer en sammenheng mellom hvem som begynner å spille et instrument og bakgrunnen deres. Det er blant annet en ganske høy sosial gradient, forklarer Brean.

– Barn av foreldre som selv har høy utdannelse, som selv scorer høyt på en del sosiale faktorer, sender oftere barna sine på musikkundervisning. Dermed får man en sosial skjevhet der, som er vanskelig å kontrollere for i studier.

En ny hjerne hver dag
Da blir det lett å dra for raske konklusjoner, mener Skeie.

– Man prøver jo å korrigere så godt man kan med alle mulige statistiske metoder, men det blir jo alltid en viss usikkerhet. Når det er sagt, så kan du uansett måle endringer i hjernen etter relativt kort tid. Ta for eksempel pianoundervisning: her er det gjort flere studier der du har kunnet se forandringer i hjernen allerede etter åtte uker med litt trening.

Det går med andre ord ganske fort med disse plastiske endringene, understreker forfatterne.

– Betyr dette at det bare tar åtte uker fra jeg begynner å plukke opp gitaren igjen, til jeg har fått en fysisk annerledes hjerne?

Det er nok samme dag allerede, svarer forskerne nærmest i kor.

– Hjernen din endrer seg hele livet, hver dag. Du har aldri den samme hjernen når du legger deg om kvelden som da du sto opp samme morgen. Alt du lærer og erfarer fører til endring i hjernen, så om du plukker opp gitaren i dag, vil du ha en litt annerledes hjerne i kveld enn du ville ha hatt dersom du lot den ligge, utdyper Brean.

Musikk, mat og nytelse
Skeie er den av de to som spiller musikk profesjonelt, noe publikum fikk erfare under åpningen av kveldens foredrag. Brean beskriver seg derimot som en amatørmusiker, og en som nyter musikk. Mat nyter han også.

– Dette er tredje ganger du utgir bok – de to tidligere bøkene var kokebøker.

– Ja, og denne er likere de forrige enn man skulle tro. Akkurat som musikken lages i hjernen, lages også smaken i hjernen. Og hvilken mat vi velger å putte i oss, handler jo veldig mye om smak – på samme måte som vi velger hva slags musikk vi ønsker å putte i oss. Jeg vil derfor si det er svært mange paralleller her, og det handler også om persepsjon, som vi snakket om i stad.

I boka skriver Brean og Skeie at det å nyte musikk for noen rett og slett kan være like viktig som mat eller sex. For andre er det slettes ikke slik.

– Hva kommer det av?

– Alle er forskjellige. Det er vel så enkelt som det, smiler Skeie.

– Musikk er ikke et primærbehov på samme måte, men et behov som mange har for kommunikasjon, og for å få aktivert følelsene og belønningssystemet i hjernen. Dette gjør at du får en dragning mot det. Også handler det om samfølelsen av å synge sammen, gå i takt, eller stå og hoppe opp og ned på en rockekonsert. Det er en veldig sosial ting, som er emosjonelt engasjerende.

Hva er musikerens intensjon?
– Musikk er jo grunnleggende sett en kommunikativ aktivitet, legger Brean til.

Han forklarer at musikken er kommuniserende i sin natur fordi det er en måte å kommunisere følelser på.

– Når man lytter til musikk aktiveres de hjernenettverkene som vanligvis brukes til å analysere andre menneskers intensjon. Når du lytter til musikk begynner du derfor automatisk og ubevisst å analysere mye forskjellig. Hva vil avsenderen? Hva er musikerens intensjon og følelse?

– At musikken er en helt grunnleggende kommunikativ aktivitet, er noe av grunnen til at det virker såpass sterkt emosjonelt på de fleste av oss.

Når musikken kommuniserer følelser
– Selv et stykke klassisk musikk, som ble laget for flere hundre år tilbake, og i en annen kultur, kan kommunisere emosjoner effektivt: hvis jeg oppfatter det som trist, vil nok de fleste andre jeg snakker med også oppfatte det på samme vis. Og her er det ingen sangtekst en gang!

Brean nikker.

– Ja, og studier som viser at musikk uten sangtekst ofte kan virke raskere på følelsene våre enn musikk med sangtekst. Er det en sangtekst vi kan forstå, begynner vi umiddelbart å analysere den kognitivt, altså med tankene og språksenterne våre. Musikk uten tekst går rett inn i følelsesdelene av hjernene våre, for å si det enkelt.

– Det er interessant at vi kan høre på musikk som er så gammel og ha de samme følelsesmessige reaksjonene som de hadde den gangen. Også hvis vi ser på tvers av kulturer, er musikken forbausende lik: Selv når den for oss høres annerledes ut, er det en del elementer som går igjen. Dette med at vi oppfatter et toneintervall på én oktav som samme tone, for eksempel, det er likt på tvers av alle kulturer.

Det universelle signalet for tristhet
– Eller ta dette med små intervaller. Altså små terser, som er forskjellen på dur og moll. At en moll har en liten ters og en dur har en stor ters, det går også igjen i alle kulturer! sier Brean.

– Selv i kulturer der dur og moll ikke eksisterer, har de dette lille ters-spranget som et signal for trist musikk. Dette viser jo at hjernene til oss mennesker er skrudd sammen på en måte som fanger opp disse signalene helt uavhengig av kultur, sier han.

Det kan jo virke som at når musikken formidler en følelse, så plantes denne samme følelsen i hver og en av oss. Og folk reagerer nokså likt. Men hvilken musikk og hvilke følelser oppsøker vi, og hvorfor?

– Når man er sint kan noen ha glede av å oppsøke sint musikk som matcher sinnstilstanden. Andre vil styre unna aggressive låter i samme situasjon. Når jeg er trist, vil trist musikk få meg til å føle meg bedre. Mens noen kan oppleve at det bare gjør vondt verre, og oppsøker glad musikk isteden.

– Det er jo sånn at du på en måte kan sette på musikk som er omtrent på det nivået der du er, og så kan du ta deg selv i litt gladere eller tristere retning alltid alt etter hvordan stemningen er, mener Skeie.

– Av og til er det jo en god tristhet, melankoli er jo på en måte en følelse som mange kan trives med, i perioder.

For deg som vil forstå og bli forstått
Kanskje er det følelsen av å bli forstått. Av å være på bølge med avsenderen. Skeie undrer seg.

– Det er at vi oppsøker trist musikk er jo egentlig et litt merkelig fenomen. Tristhet er jo en negativ følelse. Hvorfor oppsøker vi den da? Det er det vel ingen som kan gi en veldig god forklaring på, men det å føle seg sett, forstått, og på bølgelengde med andre: kanskje det kan ligge noe der, sier han før han vandrer i retning salen der et par hundre spente hjerner venter. Og et piano, musestille før møtet med nevrologens flittige hender.

Den lettleste, spennende og underholdende popvit-boken Musikk og hjernen av Geir Olve Skeie og Are Brean er ute på Cappelen Damm nå, og anbefales hjertelig til alle som vil lære noe uventet om den grå klumpen med vann og fett vi har mellom ørene.

Publisert:

Del: