
Kunst er å ville se hva man er
En samtale med mottakeren av årets Lindemanpris- komponisten, kunstneren og tenkeren Bjørn Kruse – om hans poetikk, liv og virke, og hvor alle disse årene med komponering har ført ham hen.
Jeg ser på et intervju med Bjørn Kruse på NRK fra 1983, i programserien «Musikk av idag». Han ser ung og sympatisk ut. Det er en klarhet og tydelighet i hva han mener er viktig. Og så er det som om noe skinner gjennom ordene hans. En tro, ikke bare på musikken og kunsten, men kanskje først og fremst på mennesket og det menneskelige. Det vi har i oss, som vi kan foredle, forvandle, sette lys på, gi en form og la synes og klinge som kunst. Utstrålingen er mild, nesten from, samtidig som han uttrykker noe radikalt annerledes enn de fleste av hans samtidige kollegaer. Han taler for kjærligheten til de som har kjærlighet til kunst. Han taler om kunsten å lytte, kunsten å motta. Og viktigheten av hemningsløs uærbødighet.
I veldig mange år, under tiden han underviste på Norges Musikkhøgskole (NMH), ble han fortalt rett opp i ansiktet at hans tenkning utgjorde en utvanning av den musikalske integriteten ved institusjonen. Selv mente han at hans perspektiv kunne utgjøre en berikelse. Han er maler, forfatter, jazzmusiker, komponist, produsent, arrangør, forsker og pedagog. Han har ønsket å tenke, se og lytte fra uhørte vinkler. Han har komponert over 150 verk for ulike besetninger, dertil fire operaer, og hans musikk har blitt utgitt og spilt verden over.
– Det er særlig min pedagogiske virksomhet som preger hele min tid som komponist, sier Kruse til meg over telefon.
– Det var derfor jeg ble så overrasket da Einar Solbu fra Lindemans Legat ringte. Jeg trodde at det var som pedagog, og ikke som komponist, jeg fikk prisen. Etter å tenkt over dette nå i et halvt år så vet jeg fortsatt ikke helt hvorfor jeg får prisen, men jeg setter jo veldig pris på at jeg får den.
Bjørn Kruses førti år ved NMH har gitt han innsikter om hva musikk er, både som et sosialt fenomen og eksistensiell virkelighet.
– I dagens politiske virkelighet er det ikke alltid så tydelig å se hva musikken og kunstmusikken egentlig utgjør. Som komponist eller musiker er spørsmålet viktigere enn noen gang – hva er det jeg gjør når jeg gjør det jeg gjør? For meg har «liv og lære»- perspektivet vært avgjørende for min estetikk. Grenseoppgangen mellom de ulike fagpersoner jeg er – og lenker over til livet – kunstfaglig eller allment- den er vanskelig å trekke.

Særlig det å gi estetisk forståelse et annet rom i musikk- og komposisjonsundervisningen har vært viktig fokus for Kruse. Han var én av de første som ville inkludere kunstestetikk som fag i musikkstudiet. Nå har det gått inn som obligatorisk komponent.
– Jeg har vært en del av flere utvalg og vært med på å utvikle planer, der vi har tenkt mye over hvordan vi kan definere hva NMH er og hva vitsen er med skolen. Jeg har vært opptatt av å sidestille musikken med andre kunstarter- at man kan vise et felles ansikt og felles fundament. Og i tillegg til det estetiske, så har man som skapende også et etisk ansvar. Estetikk og etikk er nært beslektet. Når de politikere som skal gi rom for at kunst skal kunne skje, så forventer de seg et etisk svar. Men vi gir dem estetisk svar. Jeg mener at vi ikke har viet dette nok fokus, hva kunst og estetikk utgjør som etisk ansvar.
Kunst som forbindelse
Sameksistens, sammenheng, medskapelse. Det er stikkord for Kruses kunstneriske virke. Kunsten er en måte å finne frem til hverandre på. Kunsten er en forbindelse, en kontakt, en dialog. Hvilke forutsetninger ligger til grunn hos en utøver og lytter som gjør dialog mulig, er et kjernespørsmål i Kruses praksis. I tillegg setter han ofte musikken i en større kontekst og eksistensiell sammenheng.
– Som komponist representerer jeg ikke et fagområde eller et akademisk fag. Jeg vil representere en kunstnerstemme. Jeg gir forslag som bidrar til hvordan man kan formidle det å være kunstner. Det er lett at det høres pretensiøst ut. Men da Åse Kleveland var kulturminister, så var dette noe av det hun etterlyste, hvis jeg husker rett. Hun sa noe i retning av at kunstnere selv må finne en stemme for å inngå i den offentlige samtalen, særlig i samtale med politikerne.
– Det forventes ikke at kunstnere selv snakker om kunstens rolle og funksjon som samfunnsfaktor. Man overlater deres stemme til andre, for eksempel journalister, kunstvitere og musikologer. Det er en stemme som mangler. Jeg tenker det er en betingelse at kunstnerstemmen er med i den offentlige samtalen om kunstens betydning og kunstnerens plass.
– Men dette at kunstnere og musikere hele tiden må legitimere sitt virke overfor politikere og samfunn, er ikke det også noe besynderlig? Som om vi driver med noe helt obskurt, og ikke er del av flere tusen års tradisjon i menneskenes historie. Mener du det er et riktig premiss å snakke ut fra?
– I vårt samfunn kan det virke som at kultur er noe man kan tilby eller at kultur er en eller annen gjenstand man kan kjøpe eller opplevelse man kan oppsøke. Vi har et lite fokusert og dypsindig forståelse av kulturbegrepet. Kultur har noe med mentalitet å gjøre, en holdning til medmennesker og tilværelsen. En bevissthet om estetikk og etikk. En forståelse rundt kulturbegrepet må formidles- til barn, lærere og borgere. Kultur er det mye snakk om i vårt samfunn, men det er lite samforståelse hva det egentlig betyr.
Den tenkende kunstneren
Kruse er engasjert i kunstfaglig forskning og undersøkelse av musikken som erkjennelsesskaper. Hva har kunstnerne å lære bort når det gjelder tenkning?
I tillegg har han vært en pionér for å åpne opp for tverrkunstneriske perspektiv innenfor samtidsmusikkfeltet. For tredve år siden var hans ideer uhørte, i dag er tverrkunsterisk et honnørord. Men hvordan var Kruses vei inn i dette?
– Jeg merket at siden jeg ikke kunne bestemme meg for å gå inn for det ene eller det andre, så ble jeg opptatt av det tredje – det interdisiplinære fellesområdet som all kunst deler.
– Har du fått gehør for din mangefasetterte praksis?
– Jeg er jo bare vært et menneske og har et ønske om å bli likt og forstått. Jeg har vært litt konfliktsky, men i mitt stille indre, alene med meg selv, så har jeg ikke nølt. Jeg har ikke hatt behov for å inngå i et meningsfellesskap eller miljø, da jeg har vært trygg på egen personlig identitet, og ikke en identitet skapt i kraft av et sosialt eller faglig miljø som man tilhører.
– Arne Nordheim- som representerer mye av det jeg forfekter, uten sammenligning for øvrig- siterte ofte Dylan Thomas’ utsagn om at den eneste verdige plass for en kunstner er mellom to stoler. Å være komponist er å erkjenne at man sitter på sin egen stol. Alene. Nordheim var en stor kunstner og et klokt menneske. Han betraktet det han holdt på med i et eksistensielt perspektiv og ikke alene i et faglig perspektiv.
– Det å tenke tverrkunstnerisk, som du engang måtte kjempe for, er i dag nærmest som en trend å regne- hvordan stiller du deg til det?
– Det er lett å oppdage hvorvidt en slik holdning er overflatisk- en såkalt honnørholding- eller dypsindig reflektert over tid. De siste ti-femten årene har jeg hatt stor glede av å være veileder innen et voksende kunstfaglig forskningsprogram her i Norge. Jeg har hatt samtaler med stipendiatene om deres refleksjonssarbeid- det som har med tenkingen om kunst å gjøre. I dag er dette refleksjonsarbeidet et krav. Min jobb er å hjelpe dem med å systematisere, gi dem en forståelsesramme, perspektiver og begreper. Det handler ikke om å påføre dem min egen tenkning, men å løsne den tenkning de selv har.
Kruse har alltid hatt en ambisjon på vegne av studentene at han kan plante et slags frø, i hodet eller hjertet, en slags undring som de kan bruke resten av livet til å tenke over og utvikle. Slik at de slipper å få spørsmålet midt i fleisen når de blir 50 år: Hva i all verden er det man driver med?
Refleksjonen i det skapende
Selv om intuisjon er et viktig element i all kunst, er et aktivt refleksivt arbeid vesentlig for Kruse i hans tilnærming til kunst.
– De fleste overlater begrep som intuisjon til det mystiske domenet. Det er derfor min bok fra 1995 heter Den tenkende kunstner, nå i nyutgave på engelsk, med tittelen «Thinking Art – an Interdisciplinary Approach to Applied Aesthetics». Det er en myte at kunstneren får en guddommelig inspirasjon fra oven.
– De aller fleste kunstnere er drevne tenkere, som har mot og kunnskap til å gripe det ubegripelige og gi det et uttrykk.
For Kruse er det å reflektere en betingelse for å være menneske, og dermed også kunstner. Det å kunne ta tak i sine egne tankerekker og forfølge dem innover i deg selv, for så å formidle innsikter til andre. Vår introspektive evne er nært knyttet til refleksjon og det å tenke. Helt fra vår sivilisasjons begynnelse, i den greske bystaten og i romertiden, var den øverste og ypperste evnen som det gjaldt å utvikle under utdannelsen nettopp tenkning. Retorikk, det å kunne tale og formulere sin tenkning på en overbevisende og opplevelsesrik måte – det ble ansett som den viktigste disiplin å beherske helt frem til 1700-tallet i vår kulturhistorie. Til tross for hans fokus på kunstens refleksive aspekter, har han vegret seg for å oppholde seg innenfor en trang, faglig diskurs.
– Jeg har aldri vært opptatt av å skrive musikk for at den skal være «interessant». Jeg står heller nærmere poetene enn klangingeniørene, og foretrekker en klok kunstestetisk refleksjon fremfor en kunnskapsbasert faganalyse.
Duende
Kruse tenker på kunst som en likeverdig dialog der mottakeren er like viktig som kunstneren. Det å lytte er også en estetisk ferdighet, som man som musikk- og komposisjonstudent forventer at man bare har. Det er kanskje et paradoks, men musikere kan ikke ta det for gitt at de er gode lyttere bare fordi de er musikere, mener Kruse.
– Å lytte handler om evnen til å ta imot kunsten, å kunne delta i en opplevelse, å kunne gå i dialog med kunstverket. Det er ingen passiv handling å lytte.
Kruse har omtalt sin musikk som psykisk- et slags ekteskap mellom psykologi og estetikk der vårt indre emosjonelle drama er kunstens material. Han ønsker med sin kunst å formidle noe bakenfor, et forsøk på å transcendere det materielle i estetikken. Det å skrive musikk er en måte å representere en indre spenning med lyd.
– Tenker du at kunst er et verktøy for helbredelse?
– Både ja og nei. All kunst kan få terapeutiske konsekvenser, men ikke dermed sagt at all kunst er terapeutisk. Det handler om intensjonen som ligger til grunn for det skapende. I musikkterapi kan man ikke utelate det estetiske. Hvis ikke en komponist erkjenner at den musikken hun eller han skriver blir opplevd som terapi, i tillegg til kunst, så er man naiv. Her finnes det flytende grenser, der begge er tilstede i hverandres felt.
– Som jeg nevnte tidligere så opplever jeg at det finnes en lys grunnklang i din kunst og i ditt kunstnerskap. Hva er din relasjon til tvilen? Hva slags plass har du gitt tvilen i ditt virke? Og på hvilken måte skulle tvil ha verdi?
– Du vet, det å tvile er å reflektere mellom to alternativer som du umiddelbart ikke kan forene. Det er å stå i denne spenningen,kan være en positiv energi: vi er alle tvilere, i en eller annen grad. Og det å tvile kan være en måte å etablere et ståsted for deg selv.
For Kruse handler det å være kreativ om å ta en rekke beslutninger som man så bygger videre på. Dette er jo noe alle mennesker gjør, bare de skal ned en trapp. Et valg er en beslutning som avløses av en annen beslutning- som man så handler og lever etter. Den tvilen som ligger i det skapende arbeidet handler om at man aldri vet hva som blir morgendagens valg.
– Når jeg selv komponerer vet jeg sjelden hva som skal skje på neste side i partituret. Jeg har derimot alltid et helhetlig konsept for musikken jeg skriver – en dramaturgi- som man kan utvikle på forhånd. Jeg har en slags arkitektonisk strategi, der jeg har laget i forkant en fast form, et tak, et sted, der jeg kan folde ut en improvisatorisk prosess innenfor en tenkt ramme.
– Det er ikke dermed sagt at jeg ikke kan avvike fra den store formen og danne et nytt konsept, men jeg har alltid en klar ramme i forkant av en skapelsesprosess. Når du går på skole må du være uredd med å ta valg. Man må våge å sette den første streken på arket, ta det første penselstrøket. Om ikke, blir du bare sittende der. Du må gjøre noe, som gir en impuls til å gjøre noe annet som et svar, slik at noe tredje kan oppstå som et nytt svar på dette igjen. Da forholder alle de kompositoriske elementene seg til hverandre på dialogisk vis.
– Kunstneren er også mottaker av sin egen kunst. På hvilken måte har din eget skapende virksomhet påvirket deg som menneske?
– Det du til enhver tid uttrykker, om det er gjennom kunst eller dialog med andre mennesker, så har det sin referanse til summen av hva du har opplevd så langt i livet. Det jeg mener i dag er ikke det samme som det jeg mener imorgen. Vi har alle et erfaringsrepertoar som vi kan ta av. Det å virke som kunstner, det handler om å være a jour med deg selv. At du ikke dilter etter deg selv. Det handler om å etablere en tillit til at det jeg tenker nå er det som gjelder for meg nå. Det er det som ligger i begrepet samtidsmusikk. Du kan ikke påberope deg å være samtidsmusikkomponist om du ikke er samtidig med deg selv, så å si. Det fordrer en ærlighet, og våge å være tro og sann mot deg selv. Det er mitt kvalitetskriterium for å måle et verk- hvorvidt jeg har løyet overfor meg selv eller vært tro mot meg selv. Dette kan man oftest se i ettertid og ikke i stunden man komponerer.
Kruses svar får meg til å tenke på én av hans tekster der han siterer en passasje fra Stein Mehrens dikt «Prometheus». Jeg undrer over hvordan dette er relatert til Kruses virke.
–Mehrens dikt er et bilde av det bittelille sekundet der du ser inn i sjelen din. Det bildet er en metafor for hvordan kunsten kan virke. Det er et eller annet i kunst som kan slå inn i deg. Jeg ser enkelte av mine egne verk som topper, som mer sentrale enn andre. Det er ikke sikkert at disse oppleves slik av andre. Men jeg husker disse verkene som vendepunkter i livet, skrevet i øyeblikk der jeg var tro mot meg selv, der jeg våget å vise hvem jeg er.
Tenker du da at kunsten først og fremst som et redskap for å «avsløre» oss selv, og ikke for å forvandle oss selv?
– Forvandling og transformasjon er for meg ikke bare en representasjon av en overgang fra noe til noe annet. Det er noe i seg selv- en dynamikk- som jeg kan velge å stå i. En hellig treenighet- for å låne en metafor fra Bibelen. Mennesket lever i et dynamisk og bevegelig spenningsforhold mellom himmel og helvete. Transformasjon er det viktigste momentet i en dramaturgi. Her er tonika og dominant viktige metaforer å ha in mente. I all kunst er det en tonikaakse- det bestående- og det dominante- det spenningsskapende. Mellom disse to ytterpunktene lever vi i en kontinuerlig forvandling.
Kanskje er kunsten et slags forstørrelsesglass for nettopp dette, tenker jeg for meg selv, slik at vi skal kunne øyne dette ved tilværelsen.
Kruse fortsetter:
– I dialektisk forstand står vi i dette midtpunktet – vi står i et nu- i en dynamisk energi produsert av det som du har forstått i din umiddelbare fortid og hva som er deg i vente. Det er det levendes vesen. Uten det ene, sett i forhold til det andre, sett i forhold til det tredje- oppstår tvilsposisjonen, som muliggjør å få syn på ditt selv i verden.
Idyll og anarki
I følge Kruse kan vi gjenfinne denne dialektikken i forholdet mellom kultur og kunst.
– Kultur er en verdinorm og en felles forståelse for ting: hvordan vi holder kniv og gaffel når vi spiser, hvordan man hilser osv. Mens kunst er et uttrykk for en kultur. Kunsten vil være et speilbilde av den kulturen vi er en del av.
Det er dette som er en sentral verdi i kunsten, hevder Kruse. Kunst er enkeltmenneskets reaksjon på vår felles kultur, som et speilbilde av en tenkning- et uttrykk for en fantasi som preger en kultur.
Du har skrevet om kunsten som verktøy til erkjennelsen. Men hva med kunst som motstand og den subversive kunsten?
– Kunsten kan også være anarkistisk. Det motsatte av anarki er idyll. All kunst som representerer en idyll er kanskje behagelig å oppleve en stund, men kunsten kan også være et antagonistisk signal og en kontrast til det bestående.
Det vil alltid være biter av både idyll og anarki i et kunstverk, mener Kruse. Men noen kunstnere søker mot det absolutt kontrastproduserende og rensker bort alt som har med underholdning, behag og idyll.
– Jeg tenker på Bjarne Melgaard. Mange av hans verk uttrykker en hylende protest mot det bestående. Den har derfor en klar verdi som kunst. Jeg sier ikke dermed at all kunst skal være som hans. For jeg selv er ikke der. Jeg føler meg ofte feig siden jeg ikke tør å gå mot det stupet mot galskap slik som f eks Melgaard gjør.
– Det finnes mange komponister som er reservasjonsløse eller hemningsløse i sin kreativitet som gjør meg matt av beundring fordi jeg må legge til side alt av vedtatte og etablerte kriterier for å forstå deres uttrykk. Om det er musikk jeg ikke liker, så ønsker jeg ofte å høre på akkurat den musikken igjen og undersøke hvorfor. Det er å transformere sin fordom til noe positivt, i tråd med Gadamers oppfatninger. Ved å stå i noe du ikke liker kan det bli opprettet en dialog, en energifylt, dynamisk tilstand, en mellom-væren. Inter-esse betyr nettopp mellom-væren- det er det midtområdet der fordommer kan forvandles.
Fremtiden
Med all hans erfaring i tankene spør jeg Kruse hva hans tanker er om den nye musikkens fremtid. Han svarer meg kontant at dette har han ikke mulighet til å svar på, siden han først og fremst har hatt sitt virke og praksis tilknyttet NMH.
– Det er så mye som også skjer utenfor musikkhøgskolen.
For Kruse er det åpenbart viktig at han ikke uttrykker en forherligelse av at samtidsmusikk kun blir skapt her. Den blir bevisstgjort, men ikke skapt. Han vil være åpen for signaler fra alle miljøer. Det må være en balansert dialog, der NMH ikke fremstår som en premissleverandør eller dikterer hva som er «gyldig» ny musikk eller ikke. Som en naturlig konsekvens av det å være en akademisk institusjon, utvikles det lett et sett av holdninger, siden man skal formidle hva det hele handler om. Dette kan slå over i stive og rigide dogmer, og det er selvsagt helt feil. Innholdet må til enhver tid være flytende, samtidig fast nok til å kunne formidles. Det er en didaktisk utfordring snarere enn en pedagogisk metodikk.
– Alt er bevegelse, alt er flytende, alt er løst- det er det som er utfordrende ved å være menneske, fortsetter Kruse, at vi må dikte oss ståsteder og forestille oss at noe er der, samtidig som vi har innsikter om at ingen sannheter finnes. Det å skape seg selv en identitet i spenningsfeltet mellom ulike ståsteder er i seg selv en oppvisning av tro på seg selv. Det kan kreve mer mot å bygge opp sin identitet slik enn å danne sin identitet innenfor et miljø hvor de andre dyrker akkurat det samme som du selv. Derfor tenker jeg: se mer innover enn utover.
Ledige stillinger
Prosjektkoordinator
Fargespill BodøSøknadsfrist:16/02/2025
Kunstnerisk ansvarlig
Fargespill OsloSøknadsfrist:16/02/2025
Leder for arkivet
Norsk senter for folkemusikk og folkedansSøknadsfrist:16/02/2025
Daglig leder
Trondheim JazzfestivalSøknadsfrist:24/02/2025
Kunstnerisk leder
nyMusikkSøknadsfrist:01/03/2025