I følge Knut Olav Åmås er det påfallende mange som tror de må snakke om ”egenverdi” for å verne kunstens (eller var det kulturens?) frihet. Hva er grunnlaget for Åmås’ resonnement, spør  Øivind Varkøy.

nytte og unytte

Kulturrådet har feiret seg selv i Harstad med debatten om ”kunstens nytte” versus ”kunstens egenverdi” på programmet. I Morgenbladet 6. november raljerer utsendte Marius Lien blant annet over filosofen Einar Øverengets foredrag om ”kunstens egenverdi”. ”

Hvem kan være uenig i noe sånt?” spør Lien. Deretter dokumenterer han at han synes Øverenget er en patetisk Don Quijote i kamp mot innbilte fiender, og at han stort sett vurderer det meste av tenkningen omkring kunstens egenverdi som utidig mas.

Liens tekst handler videre mye om hans egne frustrasjoner knyttet til oppholdet i Harstad. Historikeren Hans Fredrik Dahl kom ikke lenger enn til 1905 i foredraget sitt, paneldeltakere førte parallelle monologer mer enn dialoger, og politikerne snakket som politikere ofte gjør. Vi får vite at Lien har opplevd en samisk rapper på konferansen som få forstod hva sa – som bl.a. spilte sammen med en landsdelsmusiker. Og hvem vet egentlig hva en landsdelsmusiker er? Og så på bassklarinett da gitt. Lien har frosset og han har svettet. Dette skriver altså Lien om.

For min del skulle jeg gjerne ha sett at Lien hadde tatt seg bryet med å forholde seg til Øverengets filosofiske poenger i stedet for å irritere seg over at han holdt hendene i lommen under foredraget sitt, og at han hadde lest noe lignende av Øverenget på flyet til Harstad. For er det egentlig noen grunn til å være overrasket at noen snakker om det de før har skrevet om – når de er invitert til en konferanse for å gjøre nettopp det? Slik det ser ut nå ironiserer Lien over en argumentasjon som han ikke forstår nødvendigheten av å gå en smule dypere inn i – og dermed tilsynelatende heller ikke egentlig forstår.

Øivind Varkøy/Foto: NMH
Øivind Varkøy/Foto: NMH

I motsetning til Lien, og med utgangspunkt i samme konferanse bidrar Knut Olav Åmås i sin kommentarartikkel i Aftenposten 18. november med interessante kulturpolitiske refleksjoner. Disse er ikke tema her. Mitt anliggende er debatten om ”nytte” og ”egenverdi”.

Slik jeg leser Åmås blander han i denne sammenhengen begrepene ”kultur” og ”kunst” på en måte som i aller høyeste grad er egnet til å tåkelegge hans egen argumentasjon. For hva er han kritisk til når det gjelder tale om ”egenverdi”? Er det ”kulturens egenverdi” eller ”kunstens egenverdi” han snakker om? For meg er dette to vidt forskjellige diskusjoner.

På tross av at han markerer avstand til det han omtaler som ”den plumpe versjonen av den politisk-instrumentelle tilnærmingen til kultur” – som primært knytter verdien av slikt til bedre helse, næringsutvikling og generell betydning for bygd og by, oppfatter Åmås det tilsynelatende slik at argumentasjonen til fordel for ”egenverdi” gjør kulturen(?) irrelevant.

I følge Åmås er det påfallende mange som tror de må snakke om ”egenverdi” for å verne kunstens (eller var det kulturens?) frihet. Siden jeg gjerne snakker om kunsterfaringens egenverdi (altså for å være presis: altså verken kulturens eller kunstens, men kunsterfaringens egenverdi), og dermed muligens ifølge Åmås noe forvirrende argumentasjon tilhører dem som bidrar til å gjøre kulturen(?) ”irrelevant”, må det være lov til å spørre om grunnlaget for Åmås’ resonnement.

Åmås hevder at han ”aldri har sett, lest eller hørt et eneste godt eksempel” på noe ”egenverdi”. Forbløffende! Slik jeg ser det finnes det da mye interessant skrevet om ”egenverdi”, som generelt fenomen og både i en kunstfilosofisk og kulturpolitisk sammenheng.

Om en aktivitet ikke resulterer i et konkret produkt, blir den vurdert som uviktig og unyttig. Slik kan imidlertid livene våre lett reduseres til en uendelig kjede av aktiviteter som er midler til mål utenfor seg selv; en endeløs kjede av midler. Intet har ”egenverdi”.

Om Åmås for eksempel ikke finner Einar Øverengets refleksjon god, må vi selvsagt bare ta det til etterretning. Øverenget baserer imidlertid ofte sin refleksjon omkring egenverdien på Hannah Arendts tenkning.

Jeg deler Øverengets oppfatning mht. at hun leverer ytterst tankevekkende og relevante refleksjoner, blant annet omkring de menneskelige aktivitetsformene arbeid, produksjon og handling, som i høy grad kan stimulere til kritisk tenkning også om forholdet mellom kunsterfaringens nytte og egenverdi.

Ifølge Arendt er det nemlig ofte slik at det kun er de menneskelige aktiviteter som produserer et produkt som blir ansett som viktige og nyttige. Om en aktivitet ikke resulterer i et konkret produkt, blir den vurdert som uviktig og unyttig. Slik kan imidlertid livene våre lett reduseres til en uendelig kjede av aktiviteter som er midler til mål utenfor seg selv; en endeløs kjede av midler. Intet har ”egenverdi”.

Man fokuserer nytten, men har ikke noe svar på hva som er meningen med nytten. Og meningsløsheten ligger snublende nær. Jeg har i denne sammenhengen argumentert for at kunsterfaringen ikke nødvendigvis skal lede til et ”resultat” eller et ”produkt”. Den har sitt mål i seg selv. Egenverdi. I likhet med venners lag, naturopplevelser, barns lek etc.

Også den kanadiske filosofen Charles Taylor er opptatt av slike spørsmål. Han diskuterer bl.a. den instrumentelle fornuftens hegemoni; den type rasjonalitet vi benytter når vi kalkulerer den mest økonomiske anvendelsen av midler for å nå et gitt mål. I denne sammenhengen fremhever også Taylor hvordan formålet med det vi gjør ofte fordamper i møte med en tøylesløs instrumentell fornuft som synes mer opptatt av nytte enn meningen med nytten.

Litteraturen er unyttig. Den er like så unyttig som kjærleiken og døden.

I samme ånd hevder den finske filosofen Georg Henrik von Wright på sin side at den styrende og manipulerende rasjonalitetsformen bak moderne naturvitenskap, har fått et så bastant herredømme at andre former for menneskelig åndelighet; kunstnerisk, moralsk og religiøs, enten blir tilintetgjort eller forvises til den irrasjonelle troens og de ukontrollerte følelsers underverden.

I forlengelsen av slike refleksjoner argumenterer jeg som sagt gjerne for kunsterfaringens egenverdi, blant annet ved hjelp av paradokset ”nytten av det unyttige”. Kunsterfaringen er nyttig i betydningen nyttig for det som er hinsides nytte. Eller som Jon Fosse formulerer det: ”Litteraturen er unyttig. Den er like så unyttig som kjærleiken og døden”.

Kunsterfaringen er altså viktig fordi den er ”nytteløs”. Nettopp dette gjør kunsterfaringen relevant og spesielt nært knyttet til livets meningsskapende dimensjoner. I selve det å være løst fra nyttetenkningen, tjener kunsterfaringen kanskje på sitt sanneste vis både individet og fellesskapet. Om en slik refleksjon bidrar til å gjøre kulturen(?) og/eller kunsten(?) ”irrelevant”, må det være lov til å stille et aldri så lite spørsmålstegn ved Åmås’ relevanse-begrep.

Øivind Varkøy er professor i musikkpedagogikk, forskningsleder ved Norges musikkhøgskole og gjesteprofessor i musikkvitenskap ved Örebro universitet

Han er også redaktør av antologien Om nytte og unytte (Abstrakt forlag, 2012) – med bidrag av bl.a. filosofen Einar Øverenget, sosiologene Dag Østerberg og Sigrid Røyseng, idrettsforskeren Gunnar Breivik, samt musikkforskerne Gjertrud Pedersen, Magnus Andersson, og Olaf Eggestad.

Publisert:

Del: